«Do you mind if I touch you?»

ford-madox-brownDet var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

(Johannes 13:1-17)

Mitt første møte med HIV/Aids var tidlig på 80-tallet. Jeg sto på en T-banestasjon utenfor San Fransisco og kom i snakk med en ung gutt som begynte å fortelle meg sin livshistorie. Han var fra Midt-Vesten, og på 80-tallet var det ikke noe lett sted å leve som ung homse. Så han hadde reist til San Fransisco for å leve et liv med større muligheter for fellesskap, kanskje finne en kjæreste.

Men i stedet møtte han HIV/Aids og livet var blitt helt annerledes enn han hadde håpet. I stedet for fellesskap møtte han ensomhet. I stedet for kroppskontakt møtte han isolasjon og opplevelsen av å være tabu. Den eneste som støttet ham var hans bestemor. Det var en hjerteskjærende historie – og jeg lurte på hvordan det kunne ha seg at han fortalte den til et helt fremmed menneske på en T-banestasjon. Så kom toget. Vi gikk inn og satte oss.

Og så sa han: ”Do you mind if I touch you?”  “Kan jeg få ta på deg?”

Plutselig skjønte jeg fortellingen hans. Og ikke bare med hodet. Kroppen tok den inn – erfaringen av å være uten kroppskontakt, uten å kunne komme inntil et annet menneske, å være uten den bekreftelsen som en omfavnelse er. Alt lå i dette lille spørsmålet: “Kan jeg få ta på deg?”

Og jeg la armen om ham og vi satt og holdt rundt hverandre så lenge turen varte.

Vi er sårbare kropper. Det holder ikke bare å si at vi har sårbare kropper. Det er selvfølgelig også sant og det gjelder absolutte alle. Alle har vi kropper det kan skje noe med, før eller siden får alle den erfaringen. Men at kropp er noe vi er og ikke bare noe vi har, er sterkere.

At vi er kropp opplever vi i kjærtegn og omfavnelser, i bekreftelse av livet. At vi er kropp opplever vi i avvisningen, i frykten, i utestegningen, i tausheten. At vi er kropp opplever vi når vi må leve i skjul med sårbarheten. Da trenger sårbarheten seg inn i oss, vi blir bare sårbare.

Studentpresten Gyrid Gunnes har skrevet en liten bok om kroppens sårbarhet, en sterk bok om en kvinnes erfaring av sårbarhet. Men tittelen på boka er overraskende: ”Hellig, sårbar”. Ikke bare sårbar, men og så det motsatte: Hellig. ”Hellig” er et ord vi ikke bruker så ofte. Tenker vi på det, er det vel ofte knyttet til Gud, til noe som er opphøyet, høytidelig, forskjellig fra oss. Kanskje kan vi høre andakter om at den hellige Gud bryr seg om mennesker, også når vi er sårbare. Og vi har kanskje hørt fortellinger om Jesus, hvordan han ikke var redd for å ta på sårbare kropper, for å helbrede dem. Han rørte på de tabu-belagte kroppene til syke og besatte. Han, den hellige, viste kjærlighet ved å legge hendene på de sårbare.

Men det er en tettere kontakt mellom ”hellig” og ”sårbar”, mellom Jesus og oss. Paulus prøver å sette ord på det i en hymne:

Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,

men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
(Fil 2:6-8)

Gud ble slave – de mest sårbare av alle mennesker, som ikke eide seg selv, og som derfor ikke kunne verge sin egen kropp, men kunne bli utsatt for den mest skammelige henrettelse – korsfestelsen. Gud delte menneskers liv og sårbare kropper – for at sårbar og hellig skulle knyttes sammen. For at våre sårbare kropper ikke skulle være tabu, men være beskyttet av kjærlighet, at de skulle bli sett på med håp, at de skulle bli bekreftet gjennom å bli holdt omkring. Våre kropper er både sårbare og hellige. Om vi ikke helt vet hva ”hellig” er, så kan vi nærme oss å forstå det ved å si: ”Elsket, håpet, bekreftet”. Og vi kan uttrykke det gjennom våre kropper når vi svarer på spørsmålet:

”Kan jeg få ta på deg?”

 

Halvor Moxnes
Professor i teologi

Innlegget ble opprinnelig holdt i Oslo Domkirke på Aids-dagen 1. desember 2012.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *