Samlivsutvalget: Tilbake til ny start

Foto: pressebilde fra kirken.no

Foto: kirken.no

Hvorfor har det tatt kirken førti år å komme tilbake til sine egne premisser? Og er det biskopene som eier folkets ritualer?

Det var ikke bare kollisjonen med nyheten om pavens abdikasjon som gjorde rapporten fra Bispemøtets samlivsutvalg til en ikke-begivenhet. Det skyldtes heller ikke bare manglende kunnskap om kirkestoff i norske redaksjoner. Innstillingen ble rett og slett ikke regnet som noen viktig nyhet.

Utredning på etterskudd
Tiden er nemlig gått forbi kirken i spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet. Det er ikke lenger slik som på 1960- og dels 1980-tallet, at de kirkelige debattene om kvinnelige prester og homofiles plass i kirken ble ført på vegne av samfunnet. Da satte de kirkelige debattene ord på holdninger som fantes hos mange. Ikke minst gjaldt det fordommer og skepsis mot homofile som det ikke var lett å komme fram med, mens bibelsteder og teologi kunne brukes til å belegge dem.

Tiden er gått forbi kirken i spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet.

Men slik er det ikke lenger. I løpet av forbløffende kort tid er homofile og lesbiske blitt del av norsk mainstream. Norge hadde aldri en homofil ghetto som i mange andre land, men nå er vi blitt en selvfølgelig del av nesten alle familier. Om ikke med egne barn, så med engasjement for onkel- og tantebarn. Det er også økende opplsutning om parforhold og dermed ekteskap blant homofile. For en som husker protestene mot “hetero-ekteskapet” i homo-miljøet for 35 år siden, er det ikke mindre enn en radikal omvendelse at homofile nå har omfavnet ekteskapet – og også selvsagt gjerne vil ha kirkebryllup.

Derfor er samlivsutredningen tydelig på etterskudd: Den snakker ikke lenger inn i en samfunnsdebatt. Dessverre snakker den heller ikke med homofile og lesbiske. Det er utrolig at et utvalg på 2000-tallet som skal drøfte kirkens syn på samliv og vigsel i forhold til homofile og lesbiske, ikke har med noen av dem det gjelder (det samme gjelder for samboere). Dét hadde faktisk Bispemøtets arbeidsgruppe om “Homofile i kirken” for 20 år siden! Dermed blir utredningen intern, den snakker som et “vi” som skal klargjøre Kirkens stilling til samliv og samlivsordninger. Det er tydelig de indre-kirkelige motsetningene en skal forsøke å løse opp i. Og til dét kommer den et stykke på vei.

Hygenutvalget
Det er derfor jeg ser utredningen som en bevegelse “tilbake til start” – men med mulighet for en ny start? Starten var Hygen-utvalget som ble oppnevnt av Bispemøtet i 1973, altså for 40 år siden (innstillingen er gjengitt i Kirke og Kultur 82 (1977) 628-40). Bakgrunnen for Hygenutvalget var at Stortinget i 1971 opphevet Stortinget Straffelovens paragraf 213 om homoseksuelle forhold mellom voksne (menn). Det skapte et behov for å ta opp kirkens avvisende holdning.

Hygenutvalget drøftet det bibelske materialet, selvsagt med vekt på Paulus og Romerbrevet 1:26-27, om “unaturlig sex”. Paulus så sex mellom menn (og mellom kvinner) som utslag av frafall fra Gud, som frivillg valgt synd. Utvalget mente at en ikke lenger kunne sette likhetstegn mellom homoseksualitet og avgudsdyrkelse, og at vi i dag kjenner til at homofili ikke er valgt. Utvalget bruker uttrykket “ekte homofili” om det som i dag omtales som “homofil legning”. Konklusjonen var at det finnes en type av “ekte homofile personer hvis forhold ikke synes å falle inn under Bibelens direkte utsagn om homoseksualitet og heller ikke synes å komme i konflikt med mer omfattende bibelske normer”. Men når det gjaldt homofile samliv, var utvalget nølende. Det mente at kirken “verken kan fastholde den tradisjonelle, entydige fordømmelse eller gi homofile forhold kirkelig godkjennelse og velsignelse.”

Konservativ offensiv
40 år etter er hele 2013-utvalget enige med Hygenutvalget i at Paulus fordømmelse ikke gjelder det moderne, homofile kjærlighetsforholdet, mens det bare er det konservative mindretallet på tre personer som holder fast ved den praktiske konklusjonen: ikke kirkelig vigsel. Men hvorfor tok det 40 år å komme tilbake til Hygenutvalgets premisser?

De konservative flyttet homofilt samliv fra å være et etisk spørsmål til å bli en teologisk umulighet

Årsaken er at imellom ligger en lang og uforsonlig konflikt. I 1977 sluttet Bispemøtet seg til Hygenutvalgets konklusjoner (inkludert at “Bibelen ikke gir grunnlag for en positiv anerkjennelse av homofile forhold på linje med ekteskap mellom mann og kvinne”). Men det var alt for ettergivende for de konservative i norsk kirkeliv som ikke ville være med på samfunnets begynnende akseptasjon av homofile. De begynte en storstilt ideologisering for å flytte homofilt samliv fra å være et etisk spørsmål til å bli en teologisk umulighet innenfor en “bibelsk skapelsesteologi”. Det førte selvsagt til skarpe fronter mellom konservative og liberale.

Dermed ble det umulig å finne en felles basis for en beskrivelse av Paulus og av den teologiske forståelse av et samliv mellom likekjønnede. Det førte til at utredningen fra 1995 hadde to fremstillinger både av bibelmaterialet og av systematisk teologi, med henholdsvis Kvalbein og Heiene fra Menighetsfakultetet (MF); og Moxnes og Hafstad (med videreføring av Hygenutvalget) fra Det teologiske fakultet ved UiO (TF).

Luthersk gevinst
Derfor er den store gevinsten, tross alt, at dette utvalget har klart å finne fram til en felles beskrivelse av Paulus og en positiv vurdering av kjærlighetsforhold mellom to av samme kjønn, selv om vektleggingen blir ulik når det gjelder konklusjonen.

Utvalget trenger å bli realitetsorientert i forhold til måten de snakker om ritualer på.

Dels har nok det å gjøre med som i alle slike spørsmål at tiden har gått, og de varslede katastrofene ikke har inntruffet. Men det er også tydelig i utredningen at Svein Aage Christoffersen fra TF har presset Luther ned over spørsmålet om ekteskap og Bibel, og med Luther gjort skapelsesteologi til et spørsmål om aktuelt liv heller enn bibelsk fortid. Dette har også ført til flertallets ja til vigsel av likekjønnede par.

Hvem eier ritualene?
Men hele utvalget trenger å bli realitetsorientert i forhold til måten de snakker om ritualer på. De sier at de vil ta opp to perspektiv: Det ene er “folkets anledning til å markere viktige hendelser i sitt liv også i kirken med velsignelse og forbønn”. Og det er alt de sier om dét. Det andre perspektivet er hvilken oppgave prestene skal kunne pålegges, og deres samvittighetsfrihet. Men dette blir feil vinkling i en luthersk kirke som skal praktisere det allmenne prestedømmet. Dette er å gjøre prester – og biskoper – til eiere av livsritualene.

Om ikke luthersk teologi var nok, så burde 22. juli vist hvilken evne og kraft vanlige mennesker har til å skape og bruke ritualer – og hva disse betyr når livet og fellesskapet utfordres. For enkeltmennesker som vil dele livet og skape felleskap har en vigsel noe av den samme betydningen i deres liv. Kirken forvalter ritualene til beste for mennesker, de er ikke privilegier som Kirken har eiendomsrett til.

http://www.tf.uio.no/personer/vit/faste/hmoxnes/hmoxnes-150.jpg

Halvor Moxnes
Professor i teologi ved Universitetet i Oslo

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *