Flukten fra ondskapen

Retten kom heldigvis fram til at Anders Behring Breiviks mange diagnoser ikke hadde juridisk betydning. Men rettssakens lange klappjakt på riktig diagnosering gjenspeiler ikke bare en forvirret rettspsykiatri. Den uttrykker et sekulært problem: Flukten fra ondskapen.

Før rettssaken ble det ytret frykt for at det hele skulle bli en farse fordi forsvarerne hadde innkalt vitner som skulle vise at Breivik ikke var alene om sin hjelpeløse samfunnsanalyse. I stedet ble det psykiaterne som sto for farsen. ”Paranoid schizofren”, sa de første sakkyndige. ”Greit nok, det”, sa Den rettsmedisinske kommisjon. Men så var det ikke det likevel. Eller kanskje det var det. Den ene sakkyndige etter den andre troppet opp med alternative diagnoser. For Behring Breivik avviker såpass kraftig fra den forestilte normaliteten at det finnes symptomer nok hos ham til et utall diagnoser. For en psykiatrisk diagnose er ikke som en svulst eller en betennelse som avdekkes ved undersøkelse. Den er en bestemt samling avvik fra en tenkt normalitet, et et navn og en kategorisering psykiaterstanden for tiden er blitt enige om å bruke. Psykiatriske diagnoser er en særdeles usikker vitenskap, samme hvor skråsikre folder psykiaterne legger ansiktene i.

Susan Sontag har beskrevet den vestlige modernitetens hang til å bruke sykdom som metafor for all verdens elendighet. Dette mener hun blant annet uttrykker at vi ikke lenger har et religiøst eller filosofisk språk som kan snakke presist om ondskap. Denne utviklingen skjøt fart etter Jung og Freud. Nå er enhver form for sosialt avvik potensielt en sykdom.
Slik sykeliggjøres stadig flere områder av menneskelivet. Og slik fortrenges rommet for normative vurderinger av mennesker og handlinger til fordel for kliniske, deskriptive beskrivelser. Breivik beskrives som en mann med manglende empati, kombinert med brutalitet og narsissisme. Normative disipliner som teologi eller filosofi gjenkjenner straks dette som menneskelig ondskap. For psykiatriens klinisk deskriptive blikk, blir dette bare utgangspunkt for stadig nye diagnoser.

Sontag ser sykdomsmetaforen som uttrykk for at det moderne mennesket ikke makter å forsone seg med døden. Men kanskje er det rett og slett ondskapen selv vi ikke kan forsone oss med? For i det moderne, irreligiøse verdensbildet er vårt virkelige eksistensielle problem ikke lenger døden, men ondskapen. Menneskets ondskap setter fingeren på et ubehagelig uløst spørsmål: Hvor kommer menneskeverdet fra?

I riktig gode, gamle dager, den gang Gud var en selvfølgelig del av verdensbildet, fikk mennesket sin ukrenkelige og hellige verdi gjennom å være skapt av Gud. Den gang var det en fullt ut logisk tanke at et mennesket var samtidig ondt og verdifullt. Ingen ville den gang finne på å benekte det opplagte faktum at synden og ondskapen var grunnleggende menneskelige trekk. Men vår verdi hvilte ikke i våre egenskaper og gjerninger, men i at vi var skapt av Gud. Vi hentet vår verdi fra noe utenfor oss selv.

I dag tviholder vi heldigvis på tanken om hvert menneskes ukrenkelige egenverdi. Men da vi tok livet av Gud og flyttet inn i oss selv, lot vi også menneskets verdi hvile i mennesket selv. Herfra er veien kort til å definere menneskets verdi utfra den enkeltes egenskaper og gjerninger. Derfor flykter vi fra ondskapen. For om vi definerer mennesker som ”onde” står vi i fare for å rive ned hele tanken om menneskeverdet.

Filosofen Lars Fr. H. Svendsen mener at vi i dag gjenkjenner det onde som lidelse – men ikke som synd. Vi anerkjenner ikke lenger lysten til det onde i våre hjerter, og forstår ikke at ondskapen er et menneskelig trekk. Det onde blir ikke lenger forstått som en årsak til lidelse. Heller blir selve lidelsen forstått som det onde.

Slik flykter vi fra ondskapen. For å opprettholde menneskets ukrenkelige verdi, tar vi utgangspunkt i at alle mennesker egentlig er (like) gode. Ondskapen, som vi alle i virkeligheten besitter i en eller annen grad, sykeliggjøres og gjøres til diagnoser. Vi nekter å godta at våre onde handlinger kommer fra noe dypt menneskelig i oss. I stedet bortforklarer vi ondskapen som en uheldig feil eller en sykdom som har fjernet pasienten fra det menneskelige. Vi leter i genene, i barndommen, i seksualitet, overbevisninger og dataspill etter dette syke som har tatt bolig i kroppen og fordrevet det egentlige, gode og menneskelige Selvet. Som om alt dette vi leter i ikke var nettopp deler av et liv og et Selv. Vi samler på symptomer og egenskaper og gir dem vitenskapelige navn som plasserer dem som noe Annet, bortenfor det menneskelige. Og vi reduserer menneskets ondskap fra synd til kausalitet.

Ville vi blitt nødt til å innta en annen moralsk vurderingen av Breiviks terrorhandlinger om retten hadde falt ned på den andre siden av tilregnelighetskravet?

En gang kom ondskapen innenfra og menneskeverdet utenfra. I dag kommer menneskeverdet innenfra og ondskapen utenfra. Men for igjen å gjøre mennesket til noe mer enn kausalitet, må vi våge å vinne tilbake troen på menneskets ondskap. Et første skritt er å fravriste psykiatrien dens særstilling i fortolkningen av mennesket.

Etter den psykiatriske fadesen under terrorrettsaken har justisministeren satt ned et utvalg som skal vurdere psykiatriens rolle i rettssaker. Dette utvalget bør foreslå å innlemme flere faggrupper i vurderingen av mennesker tiltalt for ondskap og jævelskap.

Kanskje har vi alle godt av at terroristen får en runde med presten.

 

Torkil Hvidsten
Master i kristendom
torkil@kristenogprogressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *