En helaften med Bibelen

Foto: Per Maning / Det norske teatret

Foto: Per Maning / Det norske teatret

Det hendte i de dager da Giske hadde avviklet statskirken og Stålsett-utvalget nyss hadde levert sin innstilling, at landets store kulturbegivenhet plutselig var en helaftens nynorsk teateroppsetting av Bibelen. 

Av Torkil Hvidsten

Det Norske Teatret (ja, de skriver det faktisk slik) setter i disse dager opp Bibelen – ei femmil av et teaterstykke som varer i gode seks timer, spisepause inkludert. Stykket er delt inn i to deler – Det gamle testamente (GT) og Det nye testamente (NT).

Stein Winge har fått i oppdrag å regissere galskapen, mens manuset er bearbeidet av en rekke forfattere med forskjellige bakgrunner – akkurat som i den originale Bibelen. Blant forfatterne finnes blant andre Ari Behn og den portugisiske nobelprisvinneren Jose Saramago. Ikke akkurat som i den originale Bibelen.

Bibelen3

Foto: Per Maning / Det norske teatret

Frank Kjosås har tatt spranget fra Barnums halvbror til Guds sønn, mens den allestedsnærværende Bjørn Sundquist har blitt Gud. Lucifer, eller Satan om du vil, spilles av Jan Grønli.

Bibeltekstene har den fordel at de kan få vinger uten å bli svulstige.
(Knut Erik Tveit)

KristenOgProgressiv har sett stykket sammen med et kompetent panel som vi samlet til samtale i målområdet umiddelbart etter femmila.

Knut Erik Tveit 1Knut Erik Tveit er kulturviter og prest. Han lar daglig denne bakgrunnen gå opp i en høyere enhet som kulturrådgiver i Oslo bispedømme, hvor han blant annet er prosjektleder for festivalen Påske og pasjon. Han er såpass glad i både bibel og kultur at han gjerne takker ja til å se sekstimersstykket sammen med KristenOgProgressiv – selv om han selvsagt skal se det i neste uke også.

Senterleder - Senter for tverrfaglig kjønnsforskningJorunn Økland var professor ved det internasjonalt anerkjente Institutt for bibelvitenskap ved University of Sheffield. Nå er hun leder ved Senter for tverrfaglig kjønsforskning ved Universitetet i Oslo. Dessuten har hun i snart tre år vært konsulent for arbeidet med nettopp Bibelen på Det norske teatret. Hun ble involvert da Stein Winge hadde kjøpt sin første bibel og trengte litt drahjelp for å komme i gang. (Økland mistenker at Winge lenge syntes det beste med bibelen – selvsagt en litt stor og prangende utgave – var å bære rundt på den og la den ligge synlig i fanget sitt på Nesodden-båten.)

Annette Gerde Hansen 1

Annette Gjerde Hansen er tidligere danser. Nå er hun religionsviter med mastergrad på en oppgave om Lars von Triers Antichrist. Hun er opptatt av skjæringspunktene mellom religion, scenekunst, populærkultur og kjønn, og stiller begeistret opp når KristenOgProgressiv inviterer henne med.

I tillegg deltar Birte N. Sandum, prest og redaktør for KristenOgProgressiv, i samtalen, som føres i pennen av hennes medredaktør Torkil Hvidsten som dermed også er til stede. Såpass bør det være, for en helaften omkring Bibelen.

Respekten for teksten
I begynnelsen lot Stein Winge Gud tre frem på scenen. Og Gud begynte å lese. Fra Bibelen. I begynnelsen er ordet, og ordet var hos Gud. Meta, meta! Men hvordan skal opptakten forstås?

– Dette stykket er i hvert fall en inkarnasjon av ordet. Ordet blir kjøtt, om du vil, mener Økland.

Gjerde Hansen mener åpningsscenen tilkjennegir en veldig «kred» til bibeltekstene. En respekt hun mener forblir synlig stykket gjennom. Panelet er uenige om hvor bra denne respekten er.

– Jeg opplever at teksten kommer ekstremt bra frem, mener Tveit. – Bibeltekstene har den fordel at de kan få vinger uten å bli svulstige.

– Stykket har for dyp tradisjonell respekt for teksten. Jeg hadde forventet noen litt mer elleville grep, sukker kristenredaktør Sandum.

– Det var en del av dem underveis, for å si det sånn, skyter tekstkonsulent Økland inn, og letter på sløret inn til prosessen med manusarbeidet:

– Noen av oss syntes underveis det lå an til å bli vel harselerende og barnslig. Ikke fordi tekstene ikke kan bite tilbake, men fordi man skal ha respekt for tekstene og alle de har vært viktige for.

Det var et eksplisitt fravær av Ånden.
(Annette Gjerde Hansen)

– Humor, lek og parodi var brukt så nennsomt at det ikke skapte avstand til teksten, supplerer Tveit.

Men kristenredaktøren er fortsatt ikke helt fornøyd med respekten:

– Stykket er ikke bare veldig respektfullt overfor grunnteksten – men også overfor vår tolkningstradisjon. Blant annet er NT-delen preget av en veldig paulinsk frelsesforståelse. Det hadde de ikke trengt å gjøre.

– Ja, og det er synd, slår Økland fast. – Men det er litt typisk at man kan gjøre hva man vil med GT, men NT tør man ikke gjøre noe nytt med.

– Er det generelt en større ærbødighet overfor NT enn GT?

– Ja. Jeg møtte dette hele tiden hos studentene mine. Veldig mange synes GT er spennende, men NT kjedelig – fordi man «vet» hvordan NT skal tolkes og forstås. Dermed gir man seg selv veldig lite kreativt spillerom i møte med NT-tekstene.

– Stykket står også i en luthersk tradisjon ved at Den hellige ånd overhodet ikke tematiseres. Det var et eksplisitt fravær av Ånden, påpeker religionsviteren Gjerde Hansen, og får tilslutning fra Økland:

– For meg handler dét nettopp om hvordan en annen inngang til NT kunne åpnet for slike perspektiver. Det er en masse «rare» tekster om ånd i NT. Men dét vil man ikke vise fram, for det passer ikke med vårt bilde av det «snille og ordentlige» NT.

Det Norske Teatret har oppdaget et nytt oljefelt i byens menigheter.
(Jorunn Økland)

En kristen Bibel?
Respekt, tradisjon og paulinsk frelsesforståelse. Har Stein Winge, ateisten som høstet storm for å ha avkristnet Spelet om Heilag Olav, endt opp med å sette opp en kristen versjon av Bibelen?

– Ja! slår Sandum fast. – De har ikke vært så frie i tilnærmingen. De utfordrer ikke de lange linjene som vår tradisjon har skapt.

Økland antyder et samspill mellom børs og katedral:

– Det Norske Teatret har oppdaget et nytt oljefelt i byens menigheter. De har opparbeidet seg et stort og trofast kirkelig publikum, med stykker som for eksempel Abrahams barn. Man kan jo spørre seg i hvilken grad det i siste instans har påvirket stykket.

Her føler kulturviter Tveit for å komme Winge til unnsetning, med en redningsaksjon som innebærer en sammenligning mellom norsk og tysk regitradisjon og analyse av norske regissørers krav om frihet i forhold til teksten de arbeider med. En frihet ikke minst Winge tidligere har bevist at han gjerne tar seg.

– Hans frihet viser seg i at stykket kommer ut på en måte som mange Winge-entusiaster vil se på som ekstremt provoserende. Kanskje er denne tekst-tro tilnærmingen det mest radikale Winge kunne gjort med stykket? spør Tveit.

– For meg er scenen med Saligprisningene – å våge og å få til den scenen – revolusjonært teater, svarer han selv entusiastisk.

Jeg gråt!
(Birte N. Sandum)

Den potensielt revolusjonære scenen er framstillingen av Jesu berømte innledning fra Bergprekenen. Salige er de som er fattige i ånden, og så videre. Her stopper stykket opp et øyeblikk, scenen strippes ned og kles i hvitt, disiplene trer ut av virkelighetsillusjonen og blir publikum, mens Frank «Jesus» Kjosås forkynner budskapet til alle som vil høre.

Foto: Per Maning / Det norske teatret

Foto: Per Maning / Det norske teatret

– Det var magisk! sukker Tveit henført.

– Jeg gråt! trumfer den tidligere så respektløse Sandum. Nesten uten å rødme.

Winge har hele tiden kalt Bibelen for den viktigste narrativen i vår kultur.
(Knut Erik Tveit)

– Det er i så mange sammenhenger – i skolen og andre steder – så mye snakk om at man «ikke må være forkynnende». Men det er en helt meningsløs tilnærming til kunst. I denne scenen kommer teksten fram som en enormt sterk forkynnelse. Den scenen sprenger alle enkle kategorier som forkynnelse/ikke-forkynnelse og virkelighet/ikke-virkelighet, mener kulturviterprest Tveit.

– Dramatiseringen av Jesus-fortellingen hviler tungt på Jose Saramagos Jesusevangeliet. En roman som er ateisten Saramagos oppgjør med den kristne tro på en rettferdig og allmektig Gud. Men også en roman som gjør Jesus og bibeltekstene nære og levende. Har ateister en fordel når bibeltekstene skal levendegjøres?

– Ateister kan i hvert fall lettere bryte ut av de ferdige lagene over hvordan teksten skal forstås. Men det er en dobbelthet her: ateister med god kjennskap til bibeltekstene kan også lett falle i alle de gamle klisjé-fellene, mener Økland.

Tveit mener stykket preges av organisk intertekstualitet der det stadig er uklart hvor grunnteksten slutter og den nye forfatteren tar over.

– Og akkurat sånn har mange av bibeltekstene også blitt til! skyter Økland inn.

– Jeg satt ikke med et inntrykk av at dette var laget av en ateist. I hvert fall ikke hvis ateisme handler om et utenforskap, sier Sandum.

– Men dét handler ateisme ikke om, fastslår Økland.

Bibelen som barometer
Vi lar for en stund ateismedebatten ligge død som Jesus på den annen dag, og nøyer oss med å slå fast at Bibelen i hvert fall er «innenfor» igjen. Det Norske Teatret er nemlig ikke de første som har gjenoppdaget Bibelen – ikke en gang som helaftens forestilling. Her slo svenskene oss med ganske nøyaktig ett år da de satte opp Bibeln på Göteborg Stadsteater i februar i fjor. Men den svenske og den norske idéen kom ifølge Økland uavhengig av hverandre. Hun mener dette skyldes at det nå er en kulturell stemning for å arbeide med bibelsk materiale igjen.

– Winge har hele tiden kalt Bibelen for den viktigste narrativen i vår kultur, påpeker Tveit.

– Han skriver i programmet til stykket at man kan være forelsket i teksten selv om man ikke tror på alt som står der. Noen forfattere snakker om at tekstene er vårt DNA – de er noe som styrer oss uten at vi selv er klar over det.

– At det i 2013 blir satt opp et så stort stykke om Bibelen, viser at den i aller høyeste grad fortsatt er her, framholder Gjerdre Hansen.

Gud burde selvsagt vært en kvinne!
(Jorunn Økland)

Bibelens kvinner
Akkurat som det tok tid for Jesus å bli Messias, slik var det først like før premieren at Frank Kjosås avanserte fra rollen som Kain til å spille Jesus. Fra brodermorder til offerlam i siste liten. Panelet synes han klarer seg godt.

– Du merker at ikke alle replikkene sitter helt. Men han er en skuespillertype som lever på tilstedeværelse, og da er ikke dette noe problem, mener Tveit, og får tilslutning fra panelet, som er relativt samstemte om at også Sundquist besitter en tilstedeværelse som gjør ham godt egnet som Gud.

Unntaket er teolog og kjønnsforskningsleder Økland: Gud burde selvsagt vært en kvinne! Men Winge var fra starten av fast bestemt på at Gud måtte være Bjørn Sundquist. Så Økland forteller at hun i stedet har lagt ned mye jobb i behandlingen av de bibelske kvinnene.

Foto: Per Maning / Det norske teatret

Foto: Per Maning / Det norske teatret

– Det var på et tidlig stadium av stykket veldig mye tull særlig med Maria Magdalena. Alle de klassiske skjøge-og-madonna-klisjeene. Jesu elskerinne og i det hele tatt. Det har vært viktig for meg at hun har fått bli en karakter. En apostel. Ikke en «faghag» eller en «groupie».

– Men den mulige romansen mellom Jesus og Maria Magdalena er der fortsatt, påpeker Sandum.

– Ja, og det er helt greit. For ingen vet jo hvordan det der var. Men det har vært viktig for meg at Maria Magdalena ikke bare ble redusert til det der.

Hendelsene som framstilles må ha vært store rystelser i både kropp og sjel – og kjøtt.
(Knut Erik Tveit)

Galehuset Golgata
Mot slutten av stykket blir veien kort fra Golgata til galehuset. I en Gjøkeredet-inspirert scene gir en engel av en pleier – eller omvendt – Jesus en giftsprøyte.

Sandum synes dette er en spennende dekonstruksjon av Jesus-skikkelsen. Økland er uenig:

– Jeg synes de psykiatriske forklaringsmodellene i stykket er gammeldagse, kjedelige og dølle. Det er Anders Behring Breivik om igjen.

Gjerdum Hansen tar seg til hodet: – De psykiatriske forklaringene sentrerer hele historien hit. Og glemmer vi ikke da resten av kroppen og mennesket?

Her smeller tekstkonsulent Økland en pose pyntet med et portrett av Freud på bordet. Freud-posen supplerer en utslitt pose fra Vinmonopolet, som igjen rommer manuset til stykket. En skuffet artikkelforfatter blir sekunder senere snytt for en serie med billige poenger da det viser seg at bibelforskeren slett ikke synes Freud er en passende innpakning for Bibelen. Økland viser fram manuset der hun med oppgitte bokstaver har notert i margen at «Jesus framstår i dette stykket som en mann med en freudiansk seksualangst!».

Det er jo ikke en hendelse – det er en fortelling.
(Jorunn Økland)

– Veldig mange kjønnsteoretikere gjør også akkurat dette. De kommer drassende med psykoanalytisk teori – og lar dét være fasiten om kjønn. Men Freud døde i 1939. Det er håpløst å la ham få forvalte hele fortellingen om menneskets indre. Jeg synes heller ikke psykoanalytikk forklarer religion særlig godt, sukker Økland.

Igjen er Tveit vennligere innstilt overfor Winges grep:

– Jeg opplevde ikke grepet som en forklaringsmodell, men som en visualisering av ytterpunktene i tilværelsen. Og hendelsene som framstilles må ha vært store rystelser i både kropp og sjel – og kjøtt.

Døden er slutten?
Stykket slutter med Jesu død. Dermed får vi aldri svaret på om Bjørn Sundquist og Frank Kjosås egentlig er en og samme person. Dette grepet er svært annerledes enn i den svenske Bibeln, kan kulturviter Tveit fortelle:

– I den svenske oppsettingen var Niklas Rådström, som skrev manuset til den oppsettingen, opptatt av å få med hele narrativen – også oppstandelsen og det videre. I dette stykket har man i stedet valgt å slutte med døden – for alt etter dét er tro. Og dét har de sagt at de ikke vil gå inn på. Men: det kommer likevel noen avsluttende ord som antyder en fortsettelse. Så de klarer ikke helt å holde seg. Og den åpningen opplever jeg at finnes gjennom hele stykket. De lukker aldri teksten. Og det synes jeg er bra. For teatret, som litteraturen, har muligheten til å holde Jesus-hendelsen så mye åpen som det er mulig å holde den åpen.

Økland bryter inn:

– Og det er der jeg kommer inn som bibelforsker og sier at det er jo ikke en hendelse – det er en fortelling.

– Ja! istemmer Tveit.

Hendelsen er at Paulus satt i fengsel, utlegger bibelforskeren videre. – Konstruksjonen om Jesu lidelse og død er sekundær. Det er dét som kommer etterpå. Så å si at det som kommer etter døden er tro, er helt feil perspektiv.

Hendelser eller fortellinger. Bibelen har i hvert fall blitt en happening i 2013. Stykket går i første omgang fram til 22. mars.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *