Sekulære prinsipper mot virkeligheten

Religionspolitisk debatt blir langt lettere når man gjemmer virkeligheten bak rungende sekulære prinsipper.

SU-leder Andreas C. Halse mener seg i Aftenposten 10. januar seg angrepet for ”sitt rungende nei til å tillate hijab som en del av politiuniformen”. Hadde Halse lest nøyere, ville han fått med seg at jeg tvert om er enig med ham i dette. Det er Halses argumentasjon for standpunktet jeg kritiserte. Mitt nei til tillemping av uniformen skyldes at hensikten med en uniformering er å signalisere at man har inntatt en annen posisjon enn sin egen, personlige posisjon. Men jeg kritiserte troen på at uniformen kan signalisere en ”nøytral” posisjon.

Nøytralitet?
Mitt ”nei” er heller ikke like rungende som Halses. Det kan også være derfor han ikke fikk det med seg. Jeg har tvilt og grublet meg fram til mitt standpunkt. Som jeg synes er på sin plass i møte med vanskelige og nyanserte spørsmål der prinsipper, pragmatikk og menneskelige hensyn må veies mot hverandre.

Halses ”nei til hijab” er derimot så rungende at det plutselig gir gjenlyd av ”nye religioner” i hele den prinsipielle nøytraliteten han forfekter. Sekulariseringen skal nå hindre at ”norske kjerneverdier” må vike for ”nye religiøse grupperinger”.

Kristendommen har alltid vært en del av den moderne norske staten. Religionen har alltid vært en del av vårt offentlige rom. ”Norske kjerneverdier” er også et resultat av en kristen arv og offentlighet. Men vi tenkte kanskje ikke så mye over det før vi ble et multireligiøst samfunn der noen religiøse skikker er såpass fremmedartede at vi blir minnet på at religiøse skikker faktisk er religiøse.

Og da hviler plutselig det erkeprinsipielle kravet om en nøytral offentlighet på en frykt for at ”våre” verdier skal endres. Det er fort gjort å forveksle sedvane og nøytralitet.

Eventyret om venstresida
Halse gjentar stadig en eventyrfortelling der venstresida har stått i spissen for kampen for å skille kirke og stat, og for å gjøre offentligheten mindre religiøs. Dette eventyret er det sikkert godt for Halse å tro på. Men det er bare et eventyr.

Historisk har høyre- og venstresida vekslet mellom å være prinsipielle tilhengere og motstandere av statskirka – alt ettersom hvem som har hatt realpolitisk interesse av den. I nyere tid er det fremfor alt Halses regjeringskolleger Arbeiderpartiet og Senterpartiet som har villet bevare den. Ikke noe parti har formet Den norske kirke mer enn Arbeiderpartiet har gjort de siste førti årene. De arbeidet lenge iherdig for å forme Den norske kirke til en åpen og kjønnslikestilt folkekirke som både skulle oppfylle folkets religiøse behov og knytte oss sammen som folk og nasjon.

Halses fortelling blir riktigere om han begrenser den til sitt eget parti. SV har valgt en annen vei, og har alltid vært prinsippfast imot statskirka. Og så har de stort sett nøyd seg med dét, og aldri utviklet noen kirke- eller religionspolitikk å skrive hjem om. Partiets tradisjonelle religionspolitikk kan oppsummeres med at det greieste hadde vært om religion ikke fantes. Og når den først finnes, hadde det vært fint om folk kunne holde seg til å tro på Gud hjemme i sin egen stue.

Hvilken elite?
Denne passivt prinsipielle holdningen har ført til at SV heller griper til prinsipper enn politikk i religionspolitiske spørsmål. SV er rett og slett ikke vant til å være i dialog eller nærkamp med religionen. De har helst stått beskjemmet på avstand, knist litt seg i mellom og ventet på at de troende skal gi seg med det.

Dette har holdt partiets prinsippielle sti ren, styrket de konservative kreftene i Den norske kirke, og ført til noen unnlatelsessynder i form av ”misforstått toleranse” i møtet med andre religiøse tradisjoner. Og det er nettopp denne holdningen Halse legger for dagen, til tross for en litt ny og opportunt tøff retorikk mot “nye religiøse grupperinger”.

Det nye kapitlet i SU-lederens eventyr handler om at ”vi holder oss med en elite som insisterer på å ofre sekulære prinsipper på multikulturalismens alter”. Dette er en påstand Halse har adoptert fra helt annet politisk hold. Men hva innebærer dette konkret? På hvilke måter skjer dette?

Og hvem er denne eliten Halse angriper? Er det Stålsett-utvalget? Er det regjeringen som har nedsatt det? Er det meningsbærende folk med lett tilgang til massemedia? Og hvordan kan det ha seg at yrkespolitikeren i regjeringspartiet ikke er en del av denne eliten?

Halses eget innlegg antyder at svaret er at analysen av eliten er en tautologi: Eliten som ofrer våre sekulære prinsipper er nettopp alle som er villige til å ”ofre sekulære prinsipper på multikulturalismens alter”. Hva nå dét må innebære. I så fall står det sørgelig dårlig til med samfunnsanalysen i Sosialistisk Ungdom. Jeg håper virkelig Halse har en bedre forklaring på hvem denne eliten er, og på hvilke måter den ofrer sekularismen for “multikulturalismen”.

Hva slags sekularisering?
Og hva slags sekularisering er det Halse er så prinsipielt tilhenger av? ”Sekularisering” kan bety så mangt. Det kan bety at stat og religion skilles i den forstand at staten ikke favoriserer enkelte livssyn, at juridiske og religiøse institusjoner skilles og at offentlig politikk ikke begrunnes religiøst. En slik sekularisering er jeg, som et utgangspunkt, helt klart tilhenger av.

”Sekularisering” kan også bety en situasjon der staten fordelsbehandler sekulære livssyn på bekostning av religiøse livssyn. Eller at religiøse uttrykk fjernes fra det offentlige bildet. Noe Halse tilsynelatende argumenterer for. Han omtaler religion som ”leveregler som religiøse miljøer og mennesker har valgt å påføre seg selv”, og mener i sin raushet at folk må få dyrke troen sin ”i fred og ro”, utenfor hans nøytrale offentlighet.

Dette er like innsiktsfullt og tolerant som da konservative kirkefolk konstruerte kategorien ”ikke-praktiserende homofile”.

Og når er offentligheten tilstrekkelig sekulær for Halse? Bør det være lov å bære hijab på skolen? Skal elever ha lov til å be i skolens friminutt? Kan NRK sende religiøse programmer? Skal vi ha offentlige fridager knyttet til religiøse høytider? Kan fengsler og sykehus tilby samtaler med prest eller imam? Kan Forsvaret holde seg med feltprester? Kan staten gi økonomisk støtte til religiøse organisasjoner? Kan den kirka det store flertallet av befolkningen tilhører bistå det offentlige ved nasjonale kriser?

Prinsipiell renhet gjør seg best i prinsippet. I møtet med virkeligheten kommer den fort til kort. I møte med virkelige mennesker med virkelige liv og en virkelig tro, dukker det opp en rekke praktiske og pragmatiske problemer som prinsippene alene ikke kan løse.

Men med tilstrekkelig rungende sekulære prinsipper kan man selvsagt gjøre virkeligheten mindre påtrengende for de ikke-troende.

 

Torkil Hvidsten, redaktør
Master i kristendom
torkil@kristenogprogressiv.no


Teksten er først publisert på Aftenposten.no

Tidligere innlegg i debatten:
Andreas Halse: Virkelighetsfjernt utvalg
Torkil Hvidsten: Virkelighetsfjern sekularisme
Andreas Halse: En apparatsjiks bekjennelser

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *