Mayaspekulasjoner og dommedag

I november klaget jeg TV2 inn for PFU etter nyhetsartikkelen “En måned til verden går under”. Jeg har blitt utfordret av kristenogprogressiv.no til å forklare hvorfor jeg synes det er problematisk at det spekuleres i dommedag.

I begynnelsen av november 2009 så jeg for første gang reklame for filmen 2012. På plakaten i t-bane-nedgangen fra Jernbanetorget knustes Kristusstatuen i Rio de Janeiro. Under stod innskriften “Vi ble advart”. Filmen gjorde Mayakalenderen kjent blant ungdom. De siste tre årene har jeg mangfoldige ganger fått spørsmålet: Kommer verden til å gå under 21.12.2012? Jeg kan ikke huske å ha møtt noen som ikke kjente til disse spekulasjonene. Aftenposten var blant mediene som var tidligst ute med å skrive om hvor utbredte disse forestillingene er, i artikkelen “Maya-kalender skaper dommedagsfrykt”.

Dommedag uten dom?
Overskriften på artikkelen er et eksempel på at Mayaspekulasjonene blir satt i sammenheng med et begrep som for de fleste i Norge trolig assosieres til kristendommen. Begrepet dommedag forutsetter per definisjon en dom, og dermed også både en endelig universell etikk og en juridisk overmakt. Men i nyhetsartikler om Mayaspekulasjonene brukes det i betydningen “verdens undergang” – en kosmisk katastrofe.

Her blandes ulike fenomener, noe man også kan se i 2012. I filmen brukes kristne symbolsteder som Kristusstauten i Rio de Janeiro, Peterskirken i Roma, og mennesker av ulik tro som ber til sine guder. 2012 forkynner ødeleggelse, ikke at tro gir grunnlag for et håp også i møte med de største katastrofer. Derfor blir ikke disse symbolhandlingene og -stedene gitt noen positiv rolle. Men de brukes, og de skaper assosiasjoner til kristne forestillinger om dommens dag.

Derfor er det nødvendig å avklare forskjellene mellom kristendom og Mayaspekulasjoner: Mayaspekulasjonene er skapt for å skremme og selge. Dommedag handler om en kjærlig og rettferdig Gud som skal ta et oppgjør med verdens ondskap. Mayaspekulasjonene forkynner jordas ødeleggelse. Kristendommen forkynner en Gud som elsker sitt skaperverk og som vil gjenopprette det ødelagte. Mayaspekulasjonene kan føre til fokus på “hvordan kan jeg overleve?”, mens Jesus i en sentral dommedagstekst utfordrer til å ha fokus på andre mennesker.

Vitenskap og kristen tro
Når jeg engasjerte meg i tv2 og storm.no sitt Mayaoppslag, var det dermed ikke for å si noe om dommedag, men for å kreve at medier som omtaler Mayaspekulasjoner formidler vitenskapelige fakta knyttet til disse spekulasjonene: Astronomer avviste at et objekt ville treffe verden 21.12.2012, slik enkelte forestilte seg. Geologer avviste at jordkloden stod foran noen plutselige endringer. Og Mayaeksperter avviste at Mayaene forestilte seg verdens undergang 21.12.2012.

Jeg tok altså ikke opp denne tråden for å få anledningen til å snakke om dommedag, men fordi noen må tale på vegne av ungdommer som sitter alene og er skremt av spekulative nyhetsoppslag. Jeg tok heller ikke opp dette for å avkrefte at dommedag i kristen tro kunne falle på 21. desember 2012. Men jeg ville avvise at 21. desember 2012 kunne forutsies å bli en spesielt katastrofal dag, og det både utfra henvisninger til vitenskap og henvisninger til kristen tro.

Bibelsk belegg
Skal vi så snakke om dommedag, blir det i grunnen et annet tema, og et tema som jeg kjenner en viss vegring i møte med. Dommedag har blitt brukt til å skremme, og for den som tar ordet i sin munn, skal det en del til ikke å bli tolket inn i denne tradisjonen. I tillegg er dommen over eget og andres liv i seg selv en skremmende tanke, men når jeg blir spurt om dommedag av ungdom, må jeg svare. Da forsøker jeg på en raus og tydelig måte å formidle noen punkter med rimelig godt bibelsk belegg:

Ingen kjenner dagen eller timen. Ingen kjenner dommen – heller ikke kristne, prester eller paver. Dommen tilhører kun Vårherre og godt er det. Og ingen kan på vegne av alle ofre for overgrep, undertrykkelse og urettferdighet avfeie behovet for et oppgjør med det som har skjedd. Verden kan oppleves som et rettsløst sted, kristen tro forkynner at den ikke er det.

Videre må vi, fordi tanken om Guds nåde er sentral i kristen tro, skille mellom oppgjøret med det onde og hvilken dom som deretter skal avsies. Nåden handler jo om at det mennesket som er skyldig, ikke får den straff det fortjener. I kristendommen er nøkkelen til denne nåden troen alene – og da ikke en tro som krever forståelse av teologiske konsepter, men en tro lik den som mennesker viser i møte med Jesus: en tillit, en overgivelse, et rop. Men samtidig som denne troen er nøkkelen til nåden i kristendommen, kjenner ingen grensene for Guds kjærlighet. Jesus forkynner at Gud elsker sine fiender. Det utfordrer enhver begrensning av Guds nåde.

Snakk om det!
Alt i alt har altså 2012-forestillingene og kristen tro i grunn svært lite å gjøre med hverandre. Likevel er det lett at både Mayaspekulasjoner og andre folkelige forestillinger om undergang, død og pine oppfattes som en del av kristen tro.

Derfor er det, tross den motstand man kan kjenne på i møte med temaet, viktig at kirken snakker om dommedag. For når alt kommer til alt, har handler troen på dommedag ikke om undergang, men om gjenopprettelse av det som er ødelagt.


Jan Christian Kielland

Gateprest i Oslo

 Illustrasjon: Ane Hem

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *