Dommedag, liksom?

Alle snakker om dommedag. Bare ikke Den norske kirke.

We leave religion
to the psychos and fanatics
(Nick Cave)

En av mine store akademiske opplevelser som førsteårs teologistudent, var å få Johannes’ åpenbaring utlagt i faget ”Innføring i Bibelen”. Jeg hadde en todelt kristen bakgrunn, dels fra Den norske kirkes trygge barm, og dels fra sør-østlandets konservative lavkirkelighet, med en god dose karismatiske impulser. Ikke overraskende var det sistnevnte som hadde mest å si om dommedag.

Antikrist?
Dette var et miljø preget av dels forventning til og dels angst for Jesu muligens snarlige gjenkomst (det skal sies; det ble snakket langt mer om det første enn det siste). Bibelens siste bok, med sin beretning om de siste ting, ble ivrig lest og overmåte tolket. Tegn i tiden ga beskjed om at vi snart måtte gjøre oss klare. Og hvem var denne mystiske Antikrist? Forslagene var mange og fantasifulle. Ofte sammenfalt de med hvem som ble sett på som politiske eller religiøse motstandere, det være seg kommunister eller papister, EU eller FN.

Med dette som bakteppe ble møtet med god bibelfortolkning og ansvarlig hermeneutikk en lykkelig avskjed med siste rest av nervøs bokstavtrohet. Jakten var over: Antikrist var funnet! Det var verken en overnasjonal politisk organisasjon eller Paven; det var keiser Nero hele tiden, og han biter ikke lenger. Boken var en oppmuntring (!) til antikkens forfulgte kristne, og hadde lite eller intet med 2000-tallets utenrikspolitikk å gjøre. Dermed kunne grøten av dom, historiens slutt og helvete – alt ubehagelig og merkelig som handler om de siste ting – helles ut med badevannet. Dommedag var avslørt.

Dommedagsbluferdighet
Knapt fem år senere er jeg snart ferdig utdannet teolog, og følelsen av å fanget noe sant om de siste ting er langt mindre tilstede. Det er lenge siden jeg var en del av et miljø hvor eskatologien (“læren om de siste ting”, red. anm.) hadde noen sentral plass.

Men samtidig har jeg trådt inn i, eller snarere blitt innhentet av, en verdslig offentlighet. Og jeg har kunnet konstatere at det slett ikke bare er på bedehuset det snakkes om verdens undergang. I skrivende stund har dagbladet.no en humoristisk, men likevel svært virkningsfull, nedtelling til den undergang som maya-indianerne visstnok spådde. Forkjempere for klimatiltak er tidvis langt mer outspoken enn noen svovelpredikant; hvis vi ikke vender om fra vår onde sti, vil enden komme, og den vil komme snart. I tillegg lever vi hver dag med vissheten at det finnes våpen som lett kan utslette planeten, de trenger bare å havne i feil hender (og mange av dem som allerede har hendene på disse våpnene er rimelig dodgy). Verken vitenskapelig eller kulturelt er det noen som snakker om en annen historieforståelse enn den lineære. Like sikkert som at vi skal dø, er det at verden skal gå under. Bare hvordan og hvorfor varierer.

Tidvis kan det virke som de eneste som ikke snakker om verdens ende er den delen av Den norske kirke jeg kaller min egen. Her finner man en dommedagsbluferdighet som jeg tror er uten sidestykke i den norske offentlighet.

Happy ending?
Parallelt med den gryende oppdagelsen av at det jevnt over er lite bluferdighet med tanke på å snakke om dommedag, har selve dommen blitt rehabilitert for min egen del. For selv om jeg i mitt teologiske miljø sjeldent hører om dommedag, er Dommen (med stor D) en kjær venn for å skape god teologi. Dommen har blitt stedet for oppreisning og konstruktiv selvavsløring. Nesten som en terapi-time. Dommen har blitt noe hyggelig, absurd nok en slags happy ending. Men den mangler et locus, et sted. Den foregår ingensteds. Den har blitt en sfærisk hendelse, med større plass i sjelesorgens rom enn i en historisk virkelighet. Men når så verdens ende har blitt allment alminneliggjort og dommen i det teologiske språket har blitt opphøyd til et fenomen utenfor historien, hva skjer da med deres sammenheng? Kan jeg tro på en dom som ikke faktisk hender? Og er det ikke egentlig litt primitivt å tro at fenomener må skje i historien for at de skal være meningsbærende?

Den tyske teologen Wolfhart Pannenberg (1928-) var lei det han kalte “luftslott” – teologi som var avhengig av de premissene den selv satte opp for å fungere. Han søkte et fast fundament å bygge sin teologi på, og fant det i Guds åpenbaring i historien. Her fant han også noe man  kan trekke frem som trumfkort i diskusjon med aggressive ny-ateister: Siden kristendommen postulerer en historiens slutt, er det bare når denne er nådd at man kan avgjøre om kristendommen er sann eller ikke. Kristendommen er falsifiserbar – bare ikke ennå. En gang syntes dette var nettopp et apologetisk trumfkort; med andre ord billig og tøvete retorikk. I dag er jeg ikke like sikker.

En dommedag for generasjon alvor?
Et liv uten Guds dom forblir uforløst, så også med verden, med historien. Gud har skapt, og Gud skal avslutte. Det er noe skandaløst godt over å skrive disse setningene. Men samtidig noe dypt pinlig og skamfullt. For hvem er det som driver med dommedag, liksom? Men eskatologien har alt for lenge vært overlatt til psykopatene og fanatikerne. Nå er det “generasjon alvor” sin tur.

Om jeg faktisk tror på en Gud som trådte inn i historien, blir jeg skuffet om det viser seg at den dommen som skal avsløre all verdens ondskap og hykleri, min egen iberegnet, ikke skulle være historiens overgang til evighet, men simpelthen noe bortenfor tid og rom og tanke.


Harald Frøvoll Torgauten

Teologistudent ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Illustrasjon: Ane Hem

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *