1 % innenfor og 99 % utenfor?

Den amerikanske Occupy-bevegelsen er en god modell for den progressive folkekirka.

I kirkeforliket har Stortinget bestemt at kirken skal få et nytt navn og hete “folkekirke”. Betyr det at Stortinget også mener at kirken skal styres som en folkekirke, det vil si, at den er folkets kirke og derfor bør styres av hele folket, av 99 %? Er skilsmissen fra stat til folk derfor et demokratispørsmål? Henspiller “folk” på de som er av etnisk norsk herkomst, eller kanskje på dåpsfolket – det utvalgte folket som skapes inni det nasjonale folket gjennom et særegent kirkemedlemskap gjennom dåpens bad? Eller alluderer “folk” i “folkekirke” til demokratisk eierskap av en nedarvet religiøs institusjon for alle landets innbyggere, en kirke for alle, slik folkeskole engang betydde skolen for hele folket, med adgang for alle?

1 og 99
I USA blir prosenttallene 1 og 99 assosiert med Occupy-bevegelsen og en spirende ny politisk bevissthet om at samfunnet og økonomien i demokratiets tidsalder produserer større – ikke mindre – forskjeller mellom folk.

Prosentene 1 og 99 skal ikke tas altfor bokstavelig, de er cirka-tall. Men de uttrykker folks vilje til kritikk av det akterutseilte menneskesynet til grunnleggende samfunnsinstitusjoner, og motet til å kreve mer direkte demokrati og en mer rettferdig fordeling av samfunnets goder og byrder. I tillegg er Occupy-bevegelsen en oppvekker om alles fødselsrett og -plikt i et samfunn som alle – inkludert de 99 prosentene – eier og tilhører.

Så hvilken relevans har Occupy-eksempelet for Den norske kirke når det visselig er forskjell på samfunn og religion?

Mindre demokrati i kirken
I idrettsforeninger og andre foreninger er det de som vet mest, de som står innerst og som trofast ordner alt, som bestemmer. Kjernen velges og kjernen bestemmer, ikke et generelt idrettsfolk. I familier, firmaer og korporasjoner oppnevner styret seg selv og selv-rekrutterer fordi de eier kapitalen.

Hva er så kirken? Et samfunn av døpte, en forening av troende, en kapitaleier av hellige mysterium som ikke må besudles men forvaltes korrekt slik at kirken og troen vokser?

Occupy-bevegelsens kritiske demokrati-krav til storsamfunnet er et mer relevant refleksjonsspeil enn både foreningens og korporasjonens selvopptatte lukkethet. For i bruddet mellom stat og kirke blir det synlig for alle at kirkesamfunnets indre strukturer ikke er demokratiske, og at mektige røster i “kirken selv” mener at de heller aldri bør bli det da kirken er et særtilfelle, et hellig unntak.

Foreldrevelde som styringsform
I statskirkemodellen var kirken å ligne med en korporasjon eller et firma der Kongen og vår politisk valgte regjering var kirkens styre, og var de som til syvende og sist avgjorde store saker og viktige ansettelser. Fordi politikken avgjorde, hadde det norske folk – etter at alminnelig stemmerett ble innført – reell innflytelse over kirken gjennom hvordan de stemte til storingsvalg. Regjeringen kunne gå imot kirkens “egen” smale eller udemokratiske anbefaling gang på gang, og for eksempel ansette Ingrid Bjerkås som første kvinnelige prest mot kirkens vilje, Rosemarie Køhn som biskop mot kirkens vilje, Gunnar Stålsett som biskop mot kirkens eget votum. Politikerne hadde rett til å sørge for at det var en viss balanse i kirken mellom konservative og radikale.

Dette er nå dramatisk endret.

Som vi vet, er ingen av kirkens organisasjonsformer gudegitte, men partikulært historiske og feilbarlige. Det er derfor lov å forkaste paternalismens akterutseilte menneskesyn som styringsprinsipp for kirken og også avvise fedre- eller foreldreinstitusjonen som beste styringsform. Slik kirken nå er organisert, har disse normene fortsatt hegemoni. Derfor kommer alle valgalternativ innenfra og ovenfra, fra maktens sentrum, fra våre symbolske foreldre som vet best, og legges ut for valg til representative organ. Makten oppnevner nominasjonskomiteer og intervjukomiteer, makten anerkjenner valglister, og de fleste prosesser er skjult for offentlig innsyn og debatt. I den grad vi – folk flest (“barna”) – har innflytelse, kan vårt valgalternativ i verste fall være et ikke-valg, eller stå mellom to onder, fordi vi ikke har makt til å fremme kandidater eller lister.

Folkekirke som skaper folk
Den norske kirke er en misjonskirke, som vil si at dens gudstjeneste er åpen for døpte og udøpte, kristne og ikke-kristne. Kirken er helt åpen og kallet til omvendelse og tro lyder daglig. Ingen kan bruke stemplet fra i går i dag. Det sakramentet som tilbys denne gudstjenesteforsamlingen av faktisk hellige og uhellige hver søndag, er nattverden.

Formelt forutsetter nattverdfellesskapet at en sirkel av døpte allerede er konstituert. Å først bli gjenfødt (døpt) og så motta hellig føde (nattverd) i sin nye skikkelse, synes logisk for en avgrenset gruppes bedrevitende oppdragelsesprosess og formende overgangsritual fra barn til voksen, fra umoden til moden. Rekkefølgen er sikkert også rimelig for et mysteriesamfunn, et troendes opptakssamfunn av særlig utvalgte fra død til liv. Rekkefølgen er derimot ikke rimelig dersom det som skal skapes er et sammensatt, tolerant, rettferdig, flerkulturelt, multigenerasjonelt, pluriseksuelt og velforlikt folk.

Det er ikke sikkert det var Stortingets mening at folkekirke-begrepet skulle implisere det å skape folk i denne siste betydningen, ei heller i globalt perspektiv. Men slik kan det tolkes.

Stortingets handling kan også tolkes som at folk gis tilbake kirke i betydningen “den religion nordmenn ble tvunget til å anta etter at Olav falt på Stiklestad”, men nå med en helt ny sjanse til å gjøre den til sin egen og ved å ta i bruk demokratiske prosesser. Den gang var det kun monarker, høvdinger og embetsmenn som kunne forme kirke på norsk. I dag er dette allerede sterkt endret og det er faktisk helt åpent om kirken i morgen kommer til å kunne inkludere ikke bare de som i dag identifiserer seg som kristne, men alle som bor der kirke skjer.

Kirke eies ikke av de 1 % innenfor som driver Kirke A/S for de 99 % utenfor. Spørsmålet er hvordan dette teologisk kan tas på alvor og gis form.

 

Jone Salomonsen
dr. theol
Professor i teologi
Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

 


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?
10.12 Tor B. Jørgensen: En engasjert folkekirke
11.12 Gyrid Gunnes: Oljekirka
12.12 Torkil Hvidsten: Den hegemoniske folkekirka

13.12 Ingvar Tølløv Skjerve: Den hellige almenning
14.12 Rolf Reikvam: Folkekirken – Hvor står den og hvor skal den gå?

17.12 Lars-Petter Helgestad: Kirke for hele folket?
17.12 Yousef Bartho Assidiq: Samlingsstedet
18.12 Marion Grau: 22. juli og den evangeliske fellesresponsen
18.12 Anne Hege Grung: Folkekirka og 22. juli – Etterrefleksjoner og etterpåklokskap

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *