Folkekirka og 22. juli – Etterrefleksjoner og etterpåklokskap

Etter 22.juli strømmet folket til kirken. Skyldtes dette at den er åpen og inkluderende – eller at den har fått monopol? Og hvordan skaper vi en kirke som kan favne alle, samtidig som den verdsetter de andre?

Var gudstjenesten i Oslo domkirke den 24. juli 2011, og kirkens reaksjon på hendelsene 22. juli preget av en folkekirkerefleks? Ble Den norske kirke med ett slag materialisert som folkekirken mange har drømt om, der alle kan føle seg hjemme? Eller tok kirken monopol på folkets sorg og tilranet seg rollen som seremonimester for et samfunn som er temmelig mangfoldig tros- og livssynsmessig, særlig i Oslo?

Et nytt Oslo
I dagene rett etter de rystende hendelsene 22. juli, opplevde jeg Oslo på en helt ny måte. Oslo sentrum var preget av et åpent sår der bomben hadde rammet, og mennesker valfartet lavmælte rundt i byen. Vi møttes i gatene, med blomster i hendene. Rådville, men i en form for fysisk fellesskap. Dette fellesskapet som oppstod etter terrorhandlingen og massakren på Utøya gjorde at jeg fikk en ny opplevelse av byen jeg har bodd i i over tjue år.

Kirker og moskeer hadde åpne dører. Jeg gikk en kveld disse dagene rett fra en iftar-samling i Åkebergveien til en nattverdgudstjeneste i Domkirken. Begge steder var det fullt av folk. Begge steder følte jeg sterkt at jeg hørte til. Jeg tok meg i å tenke at dette nye, omfavnende uttrykket byen og dens gudshus viste, på mange måter var det Oslo jeg alltid hadde drømt om. Mennesker som følte seg fri til å være sammen, som hørte naturlig sammen. På gata, foran de enorme blomsterhaugene, i kirken og i moskeen.

Fellesskapet
Gudstjenesten i Domkirken 24. juli var et uttrykk for en kirke som ville favne det som hadde skjedd, favne mennesker. Mennesker fra mange ulike tros- og livssynssamfunn var sammen, og det var Den norske kirke – og litt Regjeringen – som var seremonimestere. Vår – vel, ikke-kirkelige – statsminister som var sterkt personlig og politisk berørt holdt en tale, og sangen under ofringen var “Til ungdommen”.

Alle ble stilt på prøve disse dagene på forskjellige måter, og fellesskapet som oppstod krysset grenser – fordi det å skape felleskap så åpenbart var svaret på hva vi måtte gjøre. De døde var døde, følelsene var uvirkelige, tankene var ikke sortert, og midt blant oss hadde vi dette tydelige tegnet på destruksjon: Et sønderbombet regjeringskvartal.

Human-Etisk Forbund og andre har kritisert kirka for å være for dominerende i denne situasjonen, og for å tilrettelegge for blomsterhavet foran Domkirken som et ikke-nøytralt sted. Enkelte prester – meg inkludert – syntes det var en skandale at man tok opp ofring i gudstjenesten 24. juli, under “Til Ungdommen”. Mange mente at presteskapet som forrettet under gudstjenesten uttrykte et blendahvitt, monoreligiøst Norge, nettopp etter terroristens ønske.

Selvkritikk
Vi kan koste på oss noen etterrefleksjoner nå, uten dermed å kritisere dem som midt i den krevende situasjonen gjorde en stor og viktig innsats i kirken.

Etterrefleksjoner og selvkritikk har også kommet fra kirken: Domprosten beklaget i ettertid sterkt at “Til Ungdommen” ble sunget samtidig som kollekten ble tatt opp. Og når det gjelder et nær “blendahvitt” forrettende presteskap, er jo dette det som stort sett er situasjonen under gudstjenester i Den norske kirke. Man kan si at det å sette sammen for eksempel et mer flerreligiøst eller mer flerkulturelt religiøst vertskap ville innebære andre problemer og kunne skapt en kunstig situasjon. Likevel får 22. juli-erfaringen oss til å se og tolke situasjoner på en ny måte, og slik bør det fortsette å være.

Folkekirke-paradokset
Jeg tror det er minst ett paradoks vi ikke har diskutert tilstrekkelig – noe som kom tydelig til uttrykk i kirkens handlemåter rett etter 22.juli. Det er: Hvordan skaper vi en åpen folkekirke som kan favne alle, samtidig som kirken og kirkens folk fullt ut anerkjenner og verdsetter andre tros- og livssynssamfunn? Og anerkjennelsen og verdsettelsen kan ikke stanse her: Mange medlemmer av kirken regner seg som ikke-troende og ønsker en avstand. Det er også en økende gruppe mennesker som ikke har tilhørighet til noe tros- eller livssynssamfunn. Dette må vi anerkjenne – og øve oss på å verdsette.

Det er flere måter å arbeide med paradokset jeg forsøker å beskrive. Det viktigste tror jeg er å arbeide med hvordan kirken og kirkens folk forstår sin egen rolle i et maktkritisk perspektiv. Da tenker jeg på at det er nødvendig å reflektere selvkritisk over hvordan Den norske kirke, som Norges største og mektigste trossamfunn, oppfører seg mot andre, mindre tros- og livssynssamfunn. Tanken må tenkes at mange slett ikke ønsker kirkens omfavnelse. Jeg tenker også på hvordan enkeltpersoner i kirkens tjeneste forstår sin egen makt og autoritet. Drivet etter selv å komme i fokus som kirkens agent må balanseres med en ydmykhet som er i stand til å løfte fram andre, både i og utenfor kirken. Dette er særlig viktig i en tid der det skjer en omorganisering av kirken med tilhørende kamp om posisjoner og makt.

Moskeer i Oslo ble en slags “folkemoskeer” i disse julidagene i fjor, når de – som kirkene – var åpne og inkluderende. Den kjærlige bevegelsen med å favne alle må balanseres med en verdsetting av at andre også ønsker å favne oss – i en folkekirke som bærer ordets rette betydning.


Anne Hege Grung

Forsker
PhD i teologi fra Universitetet i Oslo


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?
10.12 Tor B. Jørgensen: En engasjert folkekirke
11.12 Gyrid Gunnes: Oljekirka
12.12 Torkil Hvidsten: Den hegemoniske folkekirka

13.12 Ingvar Tølløv Skjerve: Den hellige almenning
14.12 Rolf Reikvam: Folkekirken – Hvor står den og hvor skal den gå?

17.12 Lars-Petter Helgestad: Kirke for hele folket?
17.12 Yousef Bartho Assidiq: Samlingsstedet
18.12 Marion Grau: 22. juli og den evangeliske fellesresponsen

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *