22. juli og den evangeliske fellesresponsen

Terroristen benyttet seg av en kristen fiksjon. Men det var folkets evangeliske respons som seiret.

Terrorangrepet på norsk jord, utført av en norsk statsborger var en enorm utfordring for en fellesnorsk identitet. Terroristen brukte kristent materiale i sin fiksjon om en rase-ren norsk identitet. Men kristent materiale preget også folkets reaksjon.

En vegg av roser
En hel verden ble imponert over det norske folkets reaksjon på terroren. I sitt mangfold avviste det både hat og hevn i sin motstand
mot terroristens visjon. Motstanden inneholdt, som jeg ser det, en gjenopprettelse av folkets identitet. En identitet med verdier grunnfestet i en teologi i sterk kontrast til den Behring Breivik forfekter.

Store deler av folket svarte med å si at kjærlighet er større enn hat, og at måten å vinne over fristelsen til å slå tilbake på, er å nekte å gjøre det. Mange, som så det motsatte etter angrepet mot World Trade Center i 2001, var imponert over at et helt folk kunne reagere på denne måten. At et helt folk greide å stå som en vegg av roser mot bølgen av ødeleggelse.

Reaksjonen på terroren tok form av spontane ritualer, stille pilegrimsferder til hellige steder som for eksempel Oslo domkirke. Folk fant et sted å være, et sted å være i bevegelse, å tenne lys, å sitte stille, å gråte, å bringe roser i alle farger, på tvers av partiskiller og politiske grenser. Mange brukte hjertet som symbol: Rødt av blod og livets kraft, såret og blødende, men åpent og ikke vendt mot hat. Og det viste seg å være kirken som kunne romme folk. Romme på en måte som er eldre enn de politiske partiene, på en måte som troverdig forsterket den underliggende tanken fra 1. Korinterbrev: at «størst av alt er kjærligheten».

Norges fellesrespons var preget av dette evangeliet.

Fra kirken og utover
I den samme perioden har Stortinget i sine endringer av kirkeloven nedtegnet Den norske kirke som en “folkekirke”, og jeg vil her begynne en refleksjon omkring hva disse to store endringene i Norges selvforståelse og grunnlov kan bety fremover.

Viste menneskestrømmen til Domkirken – til katedralen som var der før kapitalismens katedraler ble reist – et fremtidsglimt av hva en norsk folkekirke kan bli? Et sted å værefor mange flere enn dens medlemmer? Og en tilstedeværelseav en sterk stemme i samfunnsdiskursen?

Ett år etter terrorangrepet 22. juli gikk jeg til høymesse i Stavanger domkirke. Etter gudstjenesten ble folk invitert til å samles på kirkebakken mot Breiavatnet for en felles markering med flere medlemmer av bysamfunnet. Det var flere hundre mennesker til stede. Det ble spilt musikk, ordføreren la en krans på vannet, og så kom folk frem i en langsom prosesjon og kastet roser på vannet. Det var et felles ritual som markerte dem og det som gikk tapt.

Kan denne bevegelsen fra kirken og utoverrepresentere en symbolsk bevegelse der folkekirken er gjestgiver for en «movable feast»? Altså en liturgi som begynner med en kristen samling, og som derifra åpner seg mot andre, mot et større felleskap?

Skjulte trusler
Etter slike katastrofer tar det tid før traumets mer uoversiktelige og farlige langtidseffekter trer frem. Noen av dem blir kanskje ikke direkte knyttet til det som skjedde, men disse effektene må tematiseres, også av religiøse ledere. Kampen mot økende fortvilelse, mot kynisme og likegyldighet, mot røster av hat og mistenksomhet. Alt dette må også bekjempes av sterke religiøse felleskap, av folkekirken i samarbeid med andre trossamfunn.

Bare slik kan skjulte trusler, som langtidseffektene av kollektivtraumet, og som avhengigheten av oljen som utfordrer Norges verdier om rettferdighet møtes.

For når hat og terror truer, når migrasjon forandrer samfunnet, når oljen først frister og så tar slutt, når klimaet endres på alvor, når vi ikke lenger dyrker teknologien – hvem kan da tolke livet i sammenheng med disse urgamle menneskearvene? I sammenhen med minnet om og søkenen etter mening og det hellige?

Trossamfunnenes oppgave handler om kreativ gjenfortolkning, om å minnes at det å være kristen allerede er en flerkulturell erfaring, og at det å lese Bibelen og lære om dens kontekst er en undervisning i interkulturell kunnskap. At vi som kristne har en flerkulturell arv som vi har gjort til vår egen, men som ikke tilhører oss alene.

At Gud, det hellige, er større enn vi kan tenke oss.

Hva slags sekularisering?
Det er grunn til å stille spørsmål ved tanken om at sekulariseringen må skille sekulære verdier skarpt fra det hellige. Hvis det går an å oppfatte India, Tyrkia eller Indonesia som samfunn som har en spesiell måte å forvalte forholdet mellom religion og stat på – hvorfor er det ikke like selvsagt å oppfatte europeiske samfunn på samme måte? Hver kultur har sin egen måte å strukturere forholdet mellom samfunn og religion, men de er aldri skilt.

Norge har akkurat nå en unik mulighet til å holde sammen en flertallskirke som i større grad kan jobbe økumenisk og interreligiøst med ulike paraplykirker og dissentersamfunn, uten å miste det gode forholdet til folket og staten. Det trengs en sterk folkekirke (som er større enn Den norske kirke) som kan samle mange i motstand mot at fremmedfrykt og andre trusler – som for eksempel oljerikdommen – truer verdiene verden misunner Norge: sterkt samhold, solidaritet, nestekjærlighet som integrert sosialpolitikk, viljen å verne om miljøet og om å støtte et rettferdig samfunn.

For min del håper jeg at Norge holder seg til kjærlighets- og samholdsverdiene som trådte frem etter 22. juli, til en kristen tro som ikke lar seg skremme av Breiviks og andres bruk av bruddstykker av kristendommens historie i deres etnosentriske hat og angstfylte fantasier. Det trengs selvbevisste folkekirke/r for å holde en fleksibel og åpen kristen identitet i minne hos folket, og for å danne nye generasjoner som artikulerer en moden kristen identitet, uten å være arrogante eller ekskluderende, og uten å være redde for å samarbeide med sine samiske, katolske, muslimske og jødiske medborgere.

En folkekirke full av ulike folk som har store, åpne hjerter, og en større forståelse av Guds rike og Guds skapning enn deres egen bakhage.


Marion Grau
Associate Professor of Theology
Graduate Theological Union, Berkeley, CA
USA


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?
10.12 Tor B. Jørgensen: En engasjert folkekirke
11.12 Gyrid Gunnes: Oljekirka
12.12 Torkil Hvidsten: Den hegemoniske folkekirka

13.12 Ingvar Tølløv Skjerve: Den hellige almenning
14.12 Rolf Reikvam: Folkekirken – Hvor står den og hvor skal den gå?

17.12 Lars-Petter Helgestad: Kirke for hele folket?
17.12 Yousef Bartho Assidiq: Samlingsstedet

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *