Folkekirken – hvor står den og hvor skal den gå?

Det er vi kirkemedlemmer som må skape innhold i folkekirke-begrepet. Det blir en kamp om vi skal ha en inkluderende kirke eller om den skal være for de få som definerer seg som bevisst troende.

Det politiske kompromisset som ble inngått i 2008 var et historisk nødvendig steg i kirkens løsrivelse fra staten. Kirken hadde laget sin egen utredning “Samme kirke – ny ordning” i 2002. Det statlige Gjønnesutvalget kom med sin utredning i 2006 og et flertall i begge utredningene konkluderte med at det måtte etableres nye relasjoner mellom staten og kirken. Statskirken var kommet til veis ende.

Stort sprik på Stortinget
Forhandlingene på Stortinget startet med at det i regjeringspartiene var stort sprik i standpunktene. AP var opptatt av at det skulle være et bredt forlik som omfattet alle partiene. Sp ville opprettholde statskirken uten særlige endringer. SV ville ha en avvikling etter modell fra flertallet i Bakkevigutvalget, og med egen medlemsavgift som hovedfinansieringsordning. Altså en svensk modell.

Med dette utgangspunkt var det klart at opposisjonspartiene fikk en viktig rolle i å dra kompromisset så langt som mulig mot et endelig skille mellom stat og kirke. Både underveis i prosessen og i ettertid, ble det tydelig at flere deler av kompromisset hadde sterke innebygde motsetninger, og trolig heller ikke kunne realiseres.

La meg nevne to grunnleggende forhold. Det ble tidlig klart at en sjølstendig kirke ikke kan leve uten å være eget rettssubjekt. Dessuten, å skape en sjølstendig kirke uavhengig av staten der deler av de ansatte fortsatt skal være statstjenestemenn, er så åpenbart inkonsekvent at det ikke kan overleve lenge.

Det er dessuten grunn til å være skeptisk til bærekraften i et system der de som vedtar aktivitetene er andre enn dem som bevilger pengene til aktivitetene. Kan kirkens egne organer vedta organisering og aktivitet uten at de samtidig fastsetter inntektene? Kan kirken forvente at Stortinget til enhver tid vil følge opp med bevilgninger etter at kirken sjøl har fastsatt aktivitetsnivået? Derfor peker alt mot at kirken sjøl må vedta hva den trenger av inntekter, noe som bare kan skje gjennom en eller annen form for medlemsavgift.

La meg også legge til at debatten i Stortinget våren 2012 tyder på at flere politikere opptrer som om statskirken fortsatt lever. De ber om en egen melding som blant annet skal se på valgreglene. Dette bør nå ligge utenfor Stortingets mandat, noe kirken må være tydelige på i møte med politikerne.

“Folkekirke”?
Grunnloven bruker formuleringen “Den norske Kirke forbliver Norges Folkekirke”. Men “folkekirke” er ikke et entydig begrep innholdsmessig og historisk. Det ble først brukt på 1800-tallet i kirkens møte med moderniteten. Embetsmakt, bekjennelsestvang og manglende folkelig innflytelse kom på defensiven, og resultatet ble den nye folkekirken. Senere ble begrepet benyttet tidlig på 1900-tallet, da framveksten av indremisjonen ga folkekirkebegrepet en ny betydning. Nå er det tatt i bruk i grunnlovens § 16.

Kirken sjøl brukte “folkekirke” i vedtaket på Kirkemøtet i 2008, om kirkens visjon: “I Kristus, nær livet – en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.”

Det er vi som medlemmer som må skape innhold i begrepet. Hvorledes folkekirken kommer til å framstå, blir resultatet av kamp og motsetninger mellom grupper og kanskje sterke enkeltpersoner. Det blir en kamp mellom liberale og konservative. Det blir en kamp om vi skal ha en inkluderende kirke eller om den skal være for de få som definerer seg som bevisst troende.

Omtrent 70 % av det norske folk er medlemmer av Den norske kirke. De møter kirken i ulike faser av livet, som dåp, konfirmasjon og ved begravelse. Båndene er trolig forholdsvis svake, men kirken er der som en veiviser i vanskelige etiske spørsmål. Folk skal orientere seg i et kulturelt og livssynsmessig mangfold. Derfor må kirken på en helt annen måte enn tidligere stå fram som en livsressurs og et attraktivt identitetsbyggende felleskap. For oss som ønsker at kirken skal klare denne rollen, er det flere forhold som er viktig.

Demokrati, trosopplæring og medlemsavgift
Kirken må bygge en bærekraftig struktur der demokrati, deltakelse og engasjement er det grunnleggende. Gamle embetsmannsstrukturer må vike til fordel for strukturer og organer der folk har lederansvar gjennom reelle demokratiske valg. Det er den enkelte menighet som er grunnorganisasjonen. I tillegg til menighetsnivået er det viktig at en finner et nivå over som ikke automatisk blir identifisert med embetsmannskirken. Det nasjonale nivå må tillegges en del nødvendige funksjoner, men en må unngå å bygge en kirke der makta er sentralisert.

Vi som ønsker en kulturåpen og modig kirke som kan utfordre både makta og enkeltindividet, må legge vekt på opplæring. Å utvikle trosopplæringen og være bevisst på hva en vil formidle, vil bli avgjørende for hvorledes kirken skal framstå – men det er også like mye et spørsmål om hvorledes de unge skal klare seg i det religiøse og kulturelle mangfoldet.

Kirken kan ikke i mange år framover regne med at staten vil være hovedfinansieringskilde. Det vil dessuten være klokt av oss som representer den radikale og liberale delen av kirken, at vi argumenter for å bryte de siste tydelige bånd mellom statsmakt og kirke. Det må aldri være tvil om at kirken er uavhengig av staten og at vi dessuten ikke kan mistenkes for å ha privilegier. I Sverige klarte de allerede ved skillet i 2000 å etablere en ordning med medlemsavgift. Det bør også bli ordningen for folkekirken – Den norske Kirke.

 

Rolf Reikvam
Stortingsrepresentant (SV) 1997-2009
Medlem av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 1997-2001
Leder av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen 2001-2005
Medlem av Kommunal- og forvaltningskomiteen 2005-2009

 


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?
10.12 Tor B. Jørgensen: En engasjert folkekirke
11.12 Gyrid Gunnes: Oljekirka
12.12 Torkil Hvidsten: Den hegemoniske folkekirka

13.12 Ingvar Tølløv Skjerve: Den hellige almenning

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *