Den hegemoniske folkekirka

Det kristne venstre bytta bort Gudsriket mot en smule sosialdemokrati. Og nå aner vi ikke hva vi skal gjøre med folkekirka etter staten.

Kirka skal forkynne Evangeliet. Det innebærer å videreformidle Jesu forkynnelse om Gudsriket. Et utopisk rike langt utenfor hva noe menneskelig eller politisk system kan skape. Og som nettopp derfor står som et evig korrektiv til våre syndige systemer og strukturer og viser veien framover, mot mer frigjøring, menneskeverd, mangfold og solidaritet. Men det kristne venstre har forlengst glemt å tro på Gudsriket. Vi har bytta det bort mot en smule sosialdemokrati.

Kirka og etablissementet
Folkekirka falt ikke ned fra himmelen. Den er et resultat av Arbeiderpartiets elendige stortingsvalg i 1973. Selvsagt også av en rekke andre faktorer: Eidsvollmennene, liberalteologien, krigen, lekmannsbevegelsen og motstanden mot den. Men uten Arbeiderpartiets 35,3% i 1973, ville folkekirka vært en helt annen i dag. Og da ville kanskje også kirkas venstreside hatt en idé om hva vi ville med kirka etter staten.

Katastrofevalget tvang Arbeiderpartiet til å reorientere seg. Det en gang revolusjonære partiet hadde vært statsbærende i flere tiår og var nå det nye etablissementet. Dessuten et etablissement som var i ferd med å miste grepet og hadde et desperat behov for nye samlende visjoner og nye velgergrupper. Kirka var perfekt for begge formål.

Derfor ble den mest påfallende reorienteringen en helt ny og offensiv kirkepolitikk. Det Arbeiderpartiet som radikalt formet samfunnet, hadde sett kirka som en mektig rival til samfunnsbyggingsprosjektet. Men det statsbærende Arbeiderpartiet hadde bruk for kirka. Nå skulle statskirka bli en folkekirke som ivaretok vår felles kulturarv og identitet, sammen med kvinners og minoriteters rettigheter. Folkekirka skulle samle folket om noen rådende verdier og bære nasjonalstaten inn i den postindustrielle tid.

En hegemonisk folkekirke
Arbeiderpartiets folkekirkepolitikk møtte motstand fra konservativt kirkelig hold. Naturlig nok, siden den var en krigserklæring mot dem og deres kirkesyn. Ikke så mye fordi de var konservative, som at de var motkulturelle. De representerte kirka som utfordrer til det sosialdemokratiske samfunnsprosjektet.

Men hos kirkas venstreside var folkekirketanken allerede fundert i ønsket om å holde kirka åpen for flere enn de inderligste pietistene. De så folkekirkepolitikken som en garanti for at bedehusfolket ville holdes borte fra makta. Så venstresida nøyde seg med å velge AP-kirka framfor bedehuset, kritisere den indrekirkelige konservatismen og folde hendene for en liberal biskop iblant. De godtok idealet om en nasjonsbærende folkekirke som gradvis aksepterte alt og alle som samfunnet for øvrig aksepterte: En hegemonisk folkekirke.

Dette skapte over tid en aktivistisk høyrefløy – og en sedat, medgjørlig og politikertro venstrefløy. En venstrefløy som ikke maktet å skape visjoner for kirka utover å la den bli overkjørt av staten for de liberale verdiers skyld. Og for all del: Det var effektivt. Så lenge det varte.

Men hva gjør vi nå, når vi ikke lenger får avkastning på skinnargumentene våre om hvorfor det var greit at staten overkjørte kirkeflertallet? Vi som ropte på kirkedemokrati, men som står sjakk matt når den tause majoriteten vi har lent oss på ikke bryr seg katta om å bruke stemmeretten?

Den kristne venstresida lente seg så tungt på staten at den ramlet over ende når staten ikke lenger gadd å sikre folkekirka annet enn i navnet, men heller ville lage sine egne livssynsnøytrale seremonirom. Og nå står vi sutrende på sidelinja når den nye, frie folkekirka utnevner den stotrende reaksjonære nabogutten til biskop.

Det kristelige og det allmenne
Når den kristne venstresida lente seg så tungt på staten, var det fordi det var effektivt. Men også fordi folkekirkas interne ideologer, de liberale kristne, aksepterte premisset om at kirka som motkultur må være et reaksjonært prosjekt. De aksepterte at kirkelig motkultur er motstand mot kortspill og kvinneprester, dans og homofil kjærlighet. Derfor har de stadig tydd til det allmenne når de konservative har forsøkt å fylle det spesifikt kristelige med gårsdagens sømmelighet.

Kirka forvalter et budskap, et språk og noen fortellinger som rommer veldige perspektiver. Skapelse og tilintetgjørelse, liv og død, godt og ondt. Ord som kan trøste og gi håp – og som kan refse og gi nye perspektiver. Den kristne venstresida har vært opptatt av å gjøre dette språket kontekstuelt, ved å bringe det kristelige inn i det allmenne. Ved å løfte de evige fortellingene inn i samtiden og la dem tale til stadig nye generasjoner og samfunn. Og ære være venstresida for dét!

Men det er vanskelig å finne balansen mellom å snakke til samtiden og å snakke den etter munnen.

Og ved å klamre seg til det allmenne, har folkekirketeologene overlatt til de konservative å forvalte det spesifikt kristelige språket. Dette innebærer – stikk i strid med intensjonen – en indirekte aksept for at Evangeliet er fortidens tale, mens det allmenne er nåtidens sannhet. Slik taper vi vesentlige perspektiver både ved teologien og det kristelige språket. Og slikt blir det ikke mye sann kristendom av.

Det kan være greit å minne både konservative og liberale på at Ordet riktig nok ikke ble skjenket oss i 2012. Men det ble sannelig ikke gitt oss i 1953 heller.

En fri og progressiv kirke
Den norske kirke vil bli vesentlig mindre i framtida. Den vil fortsatt være vårt suverent største trossamfunn, men den vil ikke og bør ikke ha rollen som samfunnsbygger. Den vil og bør ikke ha som mål å være det som binder oss sammen som folk og nasjon. Og den vil og bør ikke lenger være så medkulturell og ufarlig som i dag.

Derfor må det kristne venstre skape nye visjoner for hva kirka skal være. Og lage nye mål for hvordan vi skal skape en fri, kritisk og progressiv kirke.

Man blir ikke sann kirke av å være enig med så mange som mulig til enhver tid og snakke samtida etter munnen. Det er ikke kirkas oppgave å være nasjonsbygger eller systembærer. Det kristne venstre må ta utgangspunkt i at kirka med Gudsriket i horisonten skal utfordre våre fordommer og tradisjoner, og med evangeliet i hånd forsvare de små når storsamfunnet kvesser klørne.

I den grad kirka har et samfunnsansvar, er det som kritiker og korrektiv.

 

Torkil Hvidsten, redaktør
Master i kristendom
torkil@kristenogprogressiv.no


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?
10.12 Tor B. Jørgensen: En engasjert folkekirke
11.12 Gyrid Gunnes: Oljekirka

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *