Oljekirka

Folkekirka er finansiert av penger fra en industri som ødelegger miljøet og styrker brutale og korrupte regimer i andre deler av verden. Hvordan møter vi denne virkeligheten?

Denne høsten har teaterforestillingen Ship O’Hoi blitt spilt på scener rundt om i Norge. Ship O’Hoi er et stykke politisk teater om oljeindustrien. Stykket plasserer seg selv i forlengelsen av Tramteaterets Deep Sea Thriller fra 1976. Stykket viser hvordan norsk oljeindustri har gått fra i stor grad å konsentrere seg om olje utenfor Norskekysten på 70-tallet, til å bli global i løpet av 90- og 2000-tallet. Vi tas med inn i fortellingen om Statoils engasjement i Angola og utbetalinger til korrupte diktatorer. Myten om at Statoil er “snillere” enn andre oljeselskap avlives. Statoilansatte Matt, en av skuespillerne som spiller seg selv, spør: Har Statoil faktisk mer innflytelse internasjonalt enn den norske staten – og er dette en av grunnene til ønsket om internasjonal stadig større ekspansjon?

Folkekirke i en oljenasjon
Å være folkekirke er å være kirke for folket. Døpe, konfirmere, vie, begrave folket. En folkekirkelig praksis er å insistere på at også de som ikke opplever at kristendommen slik den er uttrykt akkurat i vår kontekst gir nok mening til å komme hver søndag, har rett på en tilhørighet til fortellingene om Jesus og de ritene som har blitt skapt i kjølvannet av ham. Jeg er fullt ut en del av dette folket, folkekirken er min kirke.

Samtidig er dette like sant: Dette folket – inkludert meg – nyter godt av en oljeindustri som samarbeider med brutale og korrupte regimer og fremstiller et produkt som i bidrar til den globale oppvarmingen.

Hvordan hadde Den norske kirke sett ut om den ikke (inntil nylig) var statskirke i en demokratisk oljenasjon? Hvordan hadde lønningene, arbeidsforholdene sett ut? Kan vi som nyter godt av denne velstanden egentlig at inn over oss hvordan det er for dem som betaler prisen for dette?.

Jesus sier han i dag kan gjenkjennes i “de minste av de minste”. Det må vel innebære også de menneskerettighetsforkjemperne som trues og fengsels av de regimene Statoil samarbeider med?

Hvordan være folkekirke i møte med denne virkeligheten?

Blindsonen
Disse spørsmålene er som en blindsone som det er vanskelig å få øye på, gå inn i, være i og  forbli i. Kanskje må man rett og slett se Norge utenfra for å virkelig gripe problemstillingen? Som studentprest ved NTNU omgås jeg internasjonale studenter og ansatte, både profesjonelt og personlig. I samtaler med dem dukker stadig misforholdet mellom Norges selvbilde som miljøforkjemper og menneskerettighetsforkjemper og oljeproduserende nasjon opp. Ofte er kritikken formulert med en skarphet i tonefallet.

Selv tar jeg selvkritikk for at jeg altfor lenge har befunnet meg i denne blindsonen. En av sakene som har vært viktigst form meg som teologistudent og prest, har vært homofilispørsmålet. Jeg er stolt av det jeg har bidratt med i denne kampen, i all sin beskjedenhet. Den har vært nødvendig, sett i lys av den ukristelige og menneskerettsfiendtlige behandlingen lesbiske, homofile og skeive har vært utsatt for av Kirken – og fortsatt utsettes for, gjennom å ikke kunne gifte seg i Kirken eller måtte leve i usikkerhet om valg av livspartner vil diskvalifisere for prestestilling.

Bare samlivsetikk?
Etter å ha sett Ship O’Hoi kjenner jeg på en dobbelt sorg over homofilidebatten: Både en sorg over at dette har vært en kamp det i det hele tatt har vært nødvendig å kjempe, og hvilken lidelse et ikke-anerkjennenede syn på ikke-heterofil kjærlighet har vært opphav til. Men samtidig også en sorg over at Den norske kirke har brukt så usigelig mye tid og krefter på å diskutere samlivsetikk i avisspalter og komiteer; energi vi kunne brukt på andre temaer. Tenk hva en tradisjonsforankret, ikke-kommersiell aktør som Den norske kirke kunne brukt denne posisjonen til, hvis dilemmaet om å være folkekirke i en oljenasjon hadde vært drivkreftene i 90- og 2000-tallets etiske Dnk-diskurs! Det er som om jeg ser for meg Kirkemøtet i 2070 arbeide med å utforme en uttalelse om tilgivelse til befolkningen på overflømmede Stillehavsøyer. Av og til er det kanskje et evangelion – et godt budskap – å ikke godta premissene, å forkaste diskursen.

Som de sa på School of Theology ved Universitet i KwaZulu-Natal, Sør-Afrika: “Dere i Vesten har diskutert i 500 år om katolikker og protestanter kan feire nattverd sammen. Men kanskje det virkelige spørsmålet er om fattige og rike feirer samme nattverd”.


Gyrid Gunnes
Teolog, prest og forfatter
gyrid@kristenogprogressiv.no

 


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?
10.12 Tor B. Jørgensen: En engasjert folkekirke

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *