En engasjert folkekirke

Å være en åpen folkekirke dreier seg om noe annet enn å representere det minste felles multiplum.

“Kan en folkekirke være en engasjert og progressiv aktør i samfunnet?” Slik omtrent er spørsmålet stilt meg. Og det er relevant. Dersom vi ønsker en åpen og inkluderende folkekirke hvor alle kan føle seg hjemme, vil ikke det da bety at en må unngå kontroversielle og vanskelige saker i det offentlige rom? Vil ikke en slik altomfavnende kirke med nødvendighet bli en tannløs og utydelig kirke?

Spørsmålet er relevant, men det er feil stilt. Kirken vil aldri, etter sitt åndelige innhold eller i sitt etiske vitnesbyrd, kunne forveksles med summen av åndelige og etiske stemninger og følelser som måtte finnes i majoriteten av den norske befolkning. Å være en åpen og inkluderende, raus og trygg folkekirke dreier seg om noe annet enn å representere det minste felles multiplum av oppfatninger og meninger.

Kirken, også for oss som ønsker en slik åpen og raus folkekirke, er bestemt av sitt teologiske utgangspunkt og sin grunnleggende tro på Jesus Kristus som korsfestet og oppstanden, som Ordet som møter oss i de livgivende fortellingene om ham slik vi finner det i Skriften. Her finner vi nestekjærlighetsbudet og fortellinger om et budskap og et liv som frigjør og skaper grensesprengende fellesskap, hele tiden med fokus på de som er satt utenfor, som blir oversett og undertrykt. Kirken er etter sitt vesen og i sin Herres bilde, en tjenende kirke.

Med dette som utgangspunkt vil kirken, når den fungerer på sitt beste, være en kritisk røst i ord og handling, i et hvert samfunn. Den vil være utfordrende og kontroversiell fordi den i moderne språkbruk vil stå opp for menneskeverd og rettferdighet, uansett hvor lite populært dette vil være i storsamfunnet. I prinsippet er dette engasjementet grenseløst. I min hverdag betyr dette for eksempel støtte til asylsøkere og romfolk, traffickingofre og palestinere. Markering av slik støtte innebærer kritikk av dagens politiske virkelighet og støttes langt fra av “hele folkekirkemenigheten”. Det samme gjelder engasjementet for naturen, for klimaet og mot grådighetskulturen. Troen på skaperverket som en gudegitt gave som vi kan ødelegge, legger tunge føringer for et engasjement i slike saker. Og vi kunne fortsette.

To spørsmål er viktige. Det første: Kan kirken, også gjennom sine ledere, for eksempel en biskop, engasjere seg i denne type saker uten at det nødvendigvis bygger på bred kirkelig konsensus? Mitt svar er et utvetydig ja! Når kirken er folkekirke og lever nær folks hverdag, lever den nær de som lever i samfunnets ytterkant, og er forpliktet til å tale deres sak. Her vil virkeligheten og vår forståelse av denne peke på forskjellige løsningshorisonter. Men hvis pulsslagene fra den umiddelbare deltakelsen gjøres avhengig av kirkelig konsensus og styres av vedtatte strategier, mister kirken sin vitalitet og  troverdighet.

Det andre spørsmålet: Vil ikke da kirken bli virvlet inn i et motsetningsfylt spill som kan true kirkens lokale fellesskap og skygge for dens åndelige budskap? Tilsynelatende er det tilfelle. Men overser vi ikke da den indre sammenhengen ånd og liv? Bærer ikke kirken på en tradisjon fra de gamle profeter og fra sin herre og mester som nettopp viser at livet og kjærligheten skaper motsigelser og får fram motsetninger? Er det ikke i disse prosessene at livet og kjærligheten trår fram på nye og overraskende måter?

Til slutt et trosstandpunkt: Jeg tror folkekirken ikke trues av en tydelig, gjerne provoserende og kontroversiell, og gjerne “sprikende”, kirke. Det avgjørende spørsmålet er om den makter å kommunisere sitt engasjement med ekthet og integritet. Folkekirken vil leve der dens indre – kjærlighetens nerve – gjenkjennes av folk. Den nerven som henvender seg til livet og beveger seg i frigjørende åpenhet mot folk som trenger kjærlighetens og nådens kraft i livene sine. I et slikt perspektiv tåles også uenighet og motsetninger – i en felles lengsel mot det grenseløse fellesskapet Jesus Kristus har skapt for alle.


Tor B. Jørgensen
Biskop i Sør-Hålogaland



Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?

Leave a Reply to Atle Sommerfeldt Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *