Progressiv eller allmenn kirke?

Folkekirka skal ikke være radikal. Den skal være folkelig.

Begrepet ”folkekirke” har fått en selvsagt plass i debatten om Den norske kirke og dens framtidige liv og struktur. Det brukes i Den norske kirkes eget visjonsdokument: Den norske kirke er en …bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke”,  og synes å være fullstendig hevet over debatt.

Tvetydig kirke, tvetydig begrep
Slik sett er begrepet selv et uttrykk for Folkekirkas tvetydighet: de aller fleste kan fylle den (Kirka) og det (begrepet) med sine egne assosiasjoner. Noen bruker “Folkekirke” som det frigjorte alternativet til “Statskirke”. Noen synes ”Folkekirke” markerer avstand til “Organisasjon” og “Forening”. Noen tror Folkekirke betyr at en har hele folket som misjonsobjekt – eller at Folkekirken er det stillas en bygger den sanne kirke innenfor.

Og noen tror folkekirkemodellen som “kirke for folk flest” representerer en progressiv eller radikal kristendomsforståelse. Enda vi vet at “folk flest” ikke er noen garanti for noe annet enn det “folk flest” står for.

Ikke radikal
Folkekirka er ikke radikal. I hvert fall ikke i betydning “tilhørende på den partipolitiske venstresida i Norge”. Folkekirka er på grunn av sin størrelse og omfattende karakter nødt til å være nokså “allmenn” i sine oppfatninger. Den praktiserte folkekirke er der “folk flest er” når det gjelder meninger og standpunkt. Noe annet er umulig for en institusjon som omfatter 80 % av alle nordmenn.

Det betyr at folkekirka nesten per definisjon verken kan være samfunnsomstyrtende, motkulturell eller profetisk. Det er umulig for en stor majoritet å gjøre opprør mot seg selv og sine ordninger og normer.

Ser en på hva Den norske kirke har vært og er for eller mot, er det tydelig at kirkeskipet er stort og det tar tid å endre kursen. På enkelte områder av kulturell karakter, har det vært langvarig tautrekking. Det gjelder for eksempel forholdet til kortspill, dans og alkohol. Her har folkekirka bidratt til å overkjøre motkulturelle miljøer.

Folkekirka kan fungere radikalt
Folkekirka kan iblant fungere “radikalt” når den på enkelte symbolområder trekker “folkets” standpunkter inn i en indrekirkelig/teologisk debatt. Som i diskusjonen om kvinnelige prester. Eller i homofilidebatten. Da kunne den tause, døpte majoritet brukes som sannhetsvitne av et radikalt mindretall blant kirkeeliten. Men ”radikalt” i denne sammenheng betyr ikke nødvendigvis plassert på politikkens venstreside. Langt inn i Høyre var det tidlig sympati for kvinnelige prester – og for individets rett til å leve ut sin seksualitet. Selv om det ikke ble noen kampsaker av dette i Høyre.

Folkekirka kan altså fungere “radikalt” om “radikal” defineres som uttrykk for at det er folkeflertallets meninger som kommer til uttrykk. Grunnen til at dette høres radikalt ut, er påvirkningen fra frigjøringsteologien. Men i frigjøringsteologiens hjemtrakter representerte folkeflertallet nettopp en undertrykket majoritet som ut fra sine interesser hørte hjemme på den partipolitiske venstresida. Og altså var politisk radikal.

Et fellesskap med syndere
Ønsker man en radikal og progressiv kirke i Folkekirken, må en jobbe som for eksempel Misjonssambandet – bare med motsatt fortegn. Da blir Folkekirkens store medlemsmasse (de døpte), det ytre skall som den sanne kirke skapes innenfor. En satser da på å bygge en kirke basert på enighet. I det ene tilfellet på radikal enighet, i det andre tilfellet på konservativ enighet om teologiske eller politiske spørsmål. Men begge jobber ut fra en forståelse av at “folkekirken” er mangelfull og ikke en “ekte nok” kirke siden den ikke tilfredsstiller ønskene om å være ren og rank nok.

En folkekirke kan ikke tilfredsstille krav om målrettet og slagkraftig enighet!

En måte å tenke teologisk om folkekirken, er at den fungerer som et “gudsbevis” nettopp når den er sammensatt og rommer strid og uenighet. Med sitt utgangspunkt i et geografisk avgrenset sted, har den en annen forutsetning enn organisasjonen som er bygget på enighet og felles interesser. Med utgangspunkt i de allmenne livserfaringer og tolking av dem, er den et alternativ til de som forkynner ut fra de spesifikt religiøse erfaringer.

Til syvende og sist må progressive kristne velge om de mener at Den norske kirke skal være en tydelig, (parti)progressiv kirke for å være “ekte kirke”. Eller om en er en ekte kirke selv om en rommer “kreti og pleti” og flertallet av og til har tvilsomme (i denne sammenheng konservative) holdninger – fordi Kristustroen overgår ubehaget med fellesskap med syndere!


Leif Jørn Hvidsten

Domprost i Hamar

 


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *