Den nye folkekjerkas delirium

Den nye kirkeordningen er fri flyt av gode intensjoner, som ikler seg den verste av maktens masker: De som går i ett med tapetet.

“Når kirken glir på isen bryter Kristus den opp med sitt brennende skrog med kjølvann varmt av forsoning” skriver poeten Jan Erik Rekdal. Til dette halmstrå holder mine armer små.

Å tyde den nye kirkeordningen er som å lese en bruksanvisning på fremmedspråk. I møte med Da Vinci-kodene i den nye kirkeordningen blir jeg som Per Petterson: Han sluttet på Blindern fordi han ikke turte å spørre om hva en kollokviegruppe er.

Det er noe trist over begrepet “ny kirkeordning”. En flerhodet Jesus Mixus med tårnagenter svevende med etiske resonnementer til markedet. Hva med et evig liv på den spirituelle tax free? Fri flyt av gode intensjoner, som avkler maktstrukturer ved å ikle seg nettopp den verste av maktens masker: De lite synlige. De som går i ett med tapetet.

Den nye kirkeordningen har ikke brutt forlovelsen med folkekjerka. Men de praktiserer ikke. De lever ikke ut sine følelser. Den forkledde folkekjerka har sneket seg inn i grunnloven etter stengetid. Folkekjerka i dag er som en reiseregning jeg har glemt å fylle ut. Jeg kommer hjem. Kona maser. Har du husket å fylle ut…? Jeg merker jeg mister fotfestet. Jeg rømmer bort fra stemmen som gir meg denne underlige følelsen av tilkortkommenhet.

Selvfølgelig er jeg flau over ikke å ha fått det med meg. Jeg forsøker å sette det nye kirkebegrepet inn i et excel-ark. Jeg lagrer det. Det ser fint ut. Korset danner en fin graf. Det er kanskje slik verden skal se ut?

Hvorfor fastholde folkekjerka? Det er som å starte diskusjonen om det skal hete pils eller øl. Jeg foretrekker virkningen heller enn navnet. Folkekjerkas språk anno 2012 er tungetale. Kanskje er de fulle på vin?

Den nye folkekjerka har blitt sober og kommet til hektene i et møblert hjem. Samme i navnet men ikke i gavnet. Teologene er blitt til enfoldige jurister. Den nye kirkeordningen er stell av døde bokstaver. I § 1 leser vi egentlig: “Kirken er en del av staten og samtidig ikke en del av den”. Det høres ut som en drita René Descartes.

“Når kirken glir på isen bryter Kristus den opp med sitt brennende skrog med kjølvann varmt av forsoning”. Jeg holder ennå fast. Eller, holdes jeg fast?

Jeg blander meg en sterk “Gjønnes” og leser NOU 2006:2 Staten og Den norske kirke. Det er bedre enn å telle sauer. Jeg sovner. Jeg drømmer. Jeg ser den nye kirkeordningen spasere ved siden av Fjodor Dostojevskij. Det er inkvisisjonstidens Spania. Kristus kommer tilbake til jorden og åpenbarer seg i byen Sevilla. Han hilses med jubel av befolkningen. Men på befaling av Storinkvisitoren blir Kristus grepet og kastet i fengsel.

I et øyeblikk er jeg inkarnert med Aljosja. Jeg hører en av fengselsbetjentene spørre ute på gater og streder: Kjære nye kirkeordning. Folkekjerka, hør! Hvordan har du det, egentlig? Lengter du ikke hjem?

Det blir bekmørkt. Så tennes et stearinlys. Jeg hører en spe stemme i det fjerne: Hit! Hitover!

 

Eivind Berthelsen, PhD
Førsteamanuensis i sjelesorg ved Det praktisk-teologiske seminar, UiO

 


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *