Flertallstyranniet

For en katolikk er det forventet at kirken opptrer som en korreks til samfunnet. Det er vanskelig hvis man blir for tett sammenvevd med det.

For hva sa Moses da han fikk steintavlene, angivelig skrevet med Guds finger, overlevert på Sinai? Sa han: ”Øy, la oss revidere og stemme over dette, så får du folkets tilbakemelding, Gud. Vi kommer tilbake med et revidert utkast”? Nei, han tok imot uten protester, og etterpå løp han ned og kjeftet på israelittene som allerede hadde laget seg en gullkalv å tilbe.

Israels Gud er en usympatisk kar, i beste Khomeini-stil. Så sint, så sint, og ingen sier ham imot. De som ignorerer ordrene går det riktig ille med, som ved hurlumheiene i Babylon og Sodoma. Den eneste egentlige solskinnshistorien i GT er Jobs bok, der den arme og gudfryktige Job mister alt utenom pest og kolera, men holder ut så Djevelen må bite i det sure eplet. Etter Jesu heller kortvarige sceneinntreden i NT er det tid for nåde og tilgivelse. Men hva kan tilgis, og hva må til? Hvem får mest og minst nåde?

Som skilt, homofil eller uten stor respekt for det sjette bud føler du deg kanskje bedre hvis prest og kirke ikke fordømmer deg. Men endrer det det faktum at det bærer lukt til helvete likevel? Spisser Israels Gud ører når Kirkemøtet beslutter? Og, ikke minst, lar han seg overbevise av flertallets makt?

Guds folk eller folkets Gud?
Sett med katolske øyne er Den norske folkekirke en hybrid av gammeltestamentlig vrede og moderne aksept av endemisk karaktersvakhet hvor tilgivelse og nåde er blitt et smørepålegg på tube. Alle som sitter nærmest (Kirkemøtet) kan få. Det er verre stilt med de andre. De som ikke har klart å overbevise den demokratiske kirkeopinion om at Gud også har forandret synet på deres sak siden GT ble skrevet. Derfor er det for eksempel helt greit å skille seg, altså som i ekteskapsbrudd, men ikke for eksempel å leve ut en homofil legning.

For som biskop i Nord-Hålogaland, Per Oskar Kjølaas, kunne trøste seg med etter at hans tredve år lange ekteskap havarerte i 2006: ”Jeg spurte departementet om jeg hadde deres tillit. Svaret var at jeg har full tillit. På samme måte informerte jeg prostene, ansatte på bispekontoret og de andre biskopene. Jeg har til nå ikke fått én negativ reaksjon”, sa han til avisa Nordlys.

Det er trivelig å høre at biskopen ikke led ekstra overlast, og dessuten fikk beholde en av kirkens viktigste stillinger, etter å ha brutt det sjette budet. De øvrige biskopene – som slett ikke alltid kjennetegnes av sine liberale grunnholdninger – hadde altså heller ingenting å innvende. Sett med katolske øyne er det uunngåelig å ikke mistenke biskopene og Kirkemøtet for å huse en liten Pontius Pilatus i magen. ”Korsfest, korsfest!” (Joh, 19,6) ropte en marginalisert, høyrøstet gjeng besserwissere idet de holdt Jesus fanget. Pilatus bøyde seg for folkets krav og lot en røver frigis mens en uskyldig ble dømt til døden, samtidig som han toet sine hender og erkjente at urettferdigheten rammet tilfeldig.

Og bakom lurer spørsmålene: Ville Jobs lidelser blitt redusert om han hadde hatt Kirkemøtet som heiagjeng? Er kirkens skepsis mot homofile – men ikke skilte eller gjengiftede – teologisk fundert, eller er det et utslag av personlige fordommer som er i flertall?

Massene som ondet
I bibelen er folket som flertallsmakt interessant nok opphavet til mye ondt. De gjør dumme ting når de tar makten i egne hender, og veivalgene derfra leder alltid bort fra Gud, enten det ender i gullkalv, korsfestelse, babylonsk kaos eller syndeflod. Heltene er alene, motstrøms, misforstått og forhatte av det etablerte, komfortable flertall. Protestanter er tilsynelatende ikke veldig opptatte av Jesu politiske side. Men vi kan vel enes om at å tilpasse seg det behagelige flertall definitivt ikke var hans varemerke?

For en katolikk er det forventet at kirken opptrer som en korreks til samfunnet. Det er vanskelig hvis man blir for tett sammenvevd med det. Det ser vi ikke minst i flere katolske land der kirken korrumperes av politisk makt, om enn på en annen måte, slik at det sekulære folkestyret overstyres. Og da er det mer komfortabelt med en svak kirke som ikke gjennomsyrer samfunnet og respekterer folkeflertallet mer enn Gud, som i Norge. Men er komfort en kristen verdi?

Den katolske kirken framstår som et fossil i vår tid, og mange av standpunktene som har opphav i Vatikanet er så uspiselig kontrære at jeg knapt klarer å forholde meg til dem på et alvorlig plan. Likevel har jeg sans for Den katolske kirken som intellektuell korreks, siden den tvinger en til å tenke på nytt om ting som er pakket inn i konsensuspreget vanetenkning. Av og til overbevises jeg om at samfunnsutviklingen er på riktig vei, på tross av at Vatikanet klager og bærer seg ad, og av og til ikke. Men jeg får i hvert fall et dytt i retning av å tenke nytt om ting.

Det er mer enn man kan si om folkekirken, hvis formål, later det til, er å kaste en velsignelse over tidens ånd.


Sian O’Hara

Journalist og masterstudent i filosofi
sian.ohara@gmail.com


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *