I den rause kirken bestemmer de fremmede

Det er nok av dem som vil stenge folkekirken for det fremmede og bare kalle folkelig det som vi kjenner fra før. Dagens utfordring er hvordan den nye norske kirken skal utvikles for at kirken  skal romme og praktisere evangeliets raushet.

Dypest sett er det kanskje sånn at jo mer fremmed folkekirken tar imot i sin kropp og i sin praksis, jo mer seg selv blir den. Det er det som er utfordringen og forventningen for en virkelig raus folkekirke i Norge.

Vi har alt for mange erfaringer om akkurat den motsatte bevegelsen i den ikke-rause folkekirken i Norge. Det er kjent inntil det trivielle at holdningen til det fremmede stort sett har vært at det måtte kultiveres og formes i ”vårt” bilde. For lenge siden handlet det om taterne, i mange år handlet det om de homofile, hele tiden handler det om de som tror på en liten feil og ikke helt klassisk måte, og i den aller siste tiden har det handlet om rom-folket. Alle disse gruppene har på forskjellige tidspunkt av historien kjent at kirken forventet at de skammet seg, for feil kultur, feil legning, feil tro, feil kjønn eller feil etnisitet. Poenget med skammen har alltid vært at den måtte manifesteres før dørene åpnet seg og de fremmede reelt sett fikk slippe inn.

I dag har mange tatt oppgjør med alle disse skam-historiene. Den rause folkekirkens ideal må være at det akkurat er de gruppene som er nevnt ovenfor og alle deres slektninger som grunnleggende hører til i kirken. Ingen er der som rettighet, alle er der av nåde, verken mer, verken mindre. Det er et fint ideal, teologisk sant og etisk til å strekke seg etter.

Dagens konkrete utfordring er hvordan den nye norske kirken skal utvikles og formes for at kirken også i praksis skal romme og praktisere evangeliets raushet. Endringene i relasjonen stat/kirke løsner på grunnleggende vis statens forhold til kirken. Det er trolig både nødvendig og menneskerettslig påkrevet. Men det ”vern” som den statskirkelige løsningen har betydd for kirkens raushet, faller nå bort. Det kreves en helt annen aktivitet og målrettethet av de som vil det rause nå. Jeg tror at det eneste som kan gi håp er handlinger, synlighet og modig teologi. Det er nok av dem som vil stenge folkekirken for det fremmede og bare kalle folkelig det som vi kjenner fra før.

I stedet for å sutre seg inn i tausheten over faren for den lukkete kirken, er det på tide å være kreativ og uforutsigbar. Det er lettest å tenke seg at kirken skal være et trossamfunn der medlemmene, særlig de aktive, bestemmer med den største selvfølgelighet. Det er mye mindre opplagt at forholdet er motsatt: de ”passive” bestemmer, for det er for dem særlig at nåden er gratis. Jeg håper at kristenOGprogressiv skal gi oss gode diskusjoner som peker på konkrete og metaforiske veier vi bør gå for å bringe raushet og livsmot inn i både kirkelig tro og kirkelig praksis.

 

Trygve Wyller
Professor i diakoniforskning og fundamentalteologi
Dekan ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo


Denne teksten ble også publisert på kristenOGprogressiv.no 11. september 2012.


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *