Hvem trenger folkekirka?

Vi må passe oss for å omfavne en folkekirke som egentlig er norsk kulturonani. Som hyller den etnisk norske sosialdemokrat uten smuss på rullebladet. Vi må skape ei progressiv folkekirke!

15.februar 2003 stod jeg på Youngstorget i Oslo sammen med 60 000 mennesker og brølte mot den forestående krigen i Irak. Oslo biskop Gunnar Stålsett var blant talerne. “Dere tar feil”, sa han henvendt til Bondevikregjeringen. “Det er ennå tid til å snu!” Entusiastisk gikk jeg gjennom gatene, en stolt teologistudent med gode vibber for Kirkas solide og selvfølgelige engasjement. En som trodde at Kirka hadde noe å si i den offentlige debatten.

Det virker som en halv evighet siden.

Den mumlende kirka
Når hørte du sist en biskop si noe progressivt, noe meningsfullt, noe overraskende i media? Når følte du Kirka virkelig målbar en dybde i den offentlige debatten? Kan du huske sist du var et virkelig stolt medlem i Kirka? Noe har i alle fall skjedd med meg gjennom de snart ti årene som har gått. Jeg kan ikke huske sist jeg var virkelig stolt av Kirkas måte å sette dagsorden på. Jeg har gått fra å være en dedikert folkekirketilhenger til å bli en desillusjonert sokneprest på landet.

Etter messen for håp og sorg i Oslo domkirke 24.juli 2011, to dager etter terrorangrepet, måtte Kirka finne seg i til dels massiv kritikk for å fungere som det offentliges rituelle sorgmarkør. Og den som måtte forsvare gudstjenesten som ramme for den kollektive sorgen, var krimforfatteren Anne Holt. En uttalt ateist og humanetiker. Hun skriver: «Jeg finner det helt uproblematisk å gripe til en tusenårig tradisjon for nordmenn: Å benytte kirken for å minnes de døde. (…) Det er omsider rimelig å åpne opp for begrepet kulturelt kristen”. I Holts forsvar for det som var en ordinær gudstjeneste under ekstraordinære forhold, ligger det faktisk noen ansatser til en kultur- og kirkeforståelse.

Det var ateisten som måtte forsvare Kirkas selvforståelse.

Slaget om innholdet
Statskirka er liksom passe passé. Nå er det folkekirke som gjelder. Grunnlovens §16 sier nå at vi skal ha en kirke som er “en evangelisk-luthersk folkekirke”. Men har du egentlig hørt noen politikere snakke om folkekirka? Har du hørt noen si at de trenger den? Har du hørt hva de vil fylle begrepet med? Hva innebærer et folkekirkebegrep anno 2012?

Om dette, frender, står slaget. De som kan fylle begrepet med innhold har vunnet.

Det var faktisk noen av oss som trodde på ideen om Den norske kirke som noe samfunnsbærende, et “samfunnslim” gjennom sin blote tilstedeværelse på hvert et nes, i hver en fjord, på hvert et fjell. Ikke minst skulle den ivareta et slags minste felles multiplum overfor en døpt majoritetsbefolkning, særlig på dagene da livet for enkeltmennesket skalv aller mest. Å hevde noe slikt i dag er å stille seg så lagelig til for hogg at det tror jeg ingen gidder lengre. For Kirka er blitt presset til å akseptere en selvforståelse forstått primært som et trossamfunn. Og trossamfunn må likebehandles.

Følgelig flyttes beslutningsmyndighet i folkekirka fra Kongens bord over til Rica Hotell Tønsberg, der Kirkemøtet ble avholdt i 2012. Og du skal være urimelig interessert i kirkepolitikk for å vite noe som helst om både medlemmene, sakene, og fremtidsplanene for denne gjengen. Og har du hørt om Reinertsen, Bjerkreim, eller Grasaas? Ikke det? En av de tre blir vår nye biskop i Agder, en av dem var sågar uttalt kvinneprestmotstander inntil noen uker siden.

Dette er Den norske Kirkes fremtid som grunnlovsforankret folkekirke. Og dette merker jeg at noen må levere et fornuftig svar på. Hvis ikke blir soknepresten på Nordvestlandet bøs og uten retning for fremtida si.

Den progressive folkekirka
Vi trenger noe nytt. Vi trenger en progressiv bevegelse! Ikke som en via media mellom rallende liberal og rablende konservativ, men som en tredje vei – noe annet, noe nytt. På lik linje med at folkekirkebegrepet må fylles med innhold, må også den progressive forståelsen av hva dette skal innebære fylles med innhold. Og mening.

Skal kirka virkelig bety noe? For enkeltmennesker og for “folket”? Da må noen målbære denne progressive forståelsen. Og det må være noen andre enn prester og prelater – og for all del noen andre enn kirkerådsdirektører – som definerer kirka. Det må være mennesker som vil noe med kirka, teologien og forståelsen av hvem mennesket og Gud er. Ja til en verdig og rett forkynnelse – om synden og faenskapet i mennesket! Ja til korsteologien! Ja til den første samlevende homsen som biskop i kirka vår – vi trenger deg! Selvfølgelig ja til ekteskapsliturgi for alle! Og ALDRI mer suppete gudstjenenestereform eller trosopplæringsreform – vi trengte egentlig ingen av delene.

Men ei progressiv folkekirke må si noe mer enn det selvfølgelige «ja-vi-er-for-homsene-nei-vi-er-mot-mørkemennene». Utgangspunktet må være spørsmålet om hvem som trenger Kirka. Da gir det god mening i å etablere en progressiv forståelse av folkekirka, fordi det er så enkelt som det: Folk trenger Kirka. Men vi må passe oss for å omfavne en folkekirkebonanza som egentlig er norsk kulturonani på sitt aller verste – ei kirke som hyller den etnisk hvite norske sosialdemokrat med ingenting på rullebladet.

Folk er mennesker
Ei progressiv folkekirke må ha et annet utgangspunkt: Folk forstått som mennesker.

Ikke nødvendigvis som enkeltmennesker, men ei kirke som ser menneskers grunnvilkår og som kan si noe fornuftig og gjerne motkulturelt både i gravferden til hun som levde i 90 år og hun som levde i 90 sekunder. Ei kirke som tør å refse samfunnet av de døpte når det trengs – og samtidig være vern mot det samme samfunnet når det glefser som hardest. Som tør å være evangelisk, hellig – og allmenn. Som provoserer, og som holder rettferdighet og sannhet som det høyeste.

Hvem trenger ei folkekirke? Kirkemøtet gjør det ikke, politikerne gjør det ikke. Men mennesker gjør det. Kirka er IKKE et system, en organisasjon, en enhet – men et antisystem, en organisme, kaos. Progressive i alle land, foren Eder! Ta ansvar, ikke bare gjennom å kuppe makt i byråkratiet, men vær premissleverandører for en fremtidig folkekirke. Folket – menneskene, følelsene, tapsopplevelsene og sårbarheten hos oss trenger kirka! Ei saktmodig, motkulturell og annerledes kirke:

Ei progressiv folkekirke.

Loddet er kastet.

 

Sindre Stabell Kulø
Sokneprest i Bud
sindre@kristenogprogressiv.no

 


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby – Folkekirke for folk flest

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *