Gudsriket i globaliseringens tid

Universitetet i Oslo vil utdanne ungdommer til å bli «globale borgere». Men hva betyr dét? Hvilken utopi ligger til grunn for dette målet? Og hva kan Jesus bidra med?

Universitetet i Oslo arrangerer en forelesningsserie om «globalt medborgerskap» som en sentral del av innføringen for nye studenter. Introduksjonen til forelesningene beskriver en «global borger» som en person som ser seg selv som medlem av et større fellesskap og innser at verden er uløselig bundet sammen. Universitetet vil utdanne slike borgere ved å oppmuntre til kritisk tenkning og etisk diskusjon om globale spørsmål. Men i interne diskusjoner har det også vært et mål at kandidater fra UiO skal kvalifisere seg for et internasjonalt arbeidsmarked.

Global økonomi eller menneskelig fellesskap?
Dette tydeliggjør et dilemma: Hvordan henger kritisk tenkning og etisk diskusjon sammen med å konkurrere på et globalt arbeidsmarked? Det siste knytter «global borger» sammen med globaliseringen av økonomien og markedet. Dette er globalisering fra toppen. Den reflekterer samarbeidet mellom verdens ledende stater, i G20 og IMF, og mellom de store industri- og kapitalselskapene. Dette har skapt et felles arbeidsmarked for en elite som sirkler rundt i en liten verden.

Men det finnes også en «globalisering nedenfra». Denne bygger på sosiale bevegelser knyttet til miljø, menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse. Deres syn på globalisering bygger på en helt annen visjon om et annet menneskelig fellesskap.

Hvilke «globale borgere» universitetet vil utdanne, er derfor avhengig av hvilken visjon – eller hvilken utopi – om menneskelig fellesskap som vinner fram.

Litterære og religiøse utopier
Ordet «utopi» er en moderne konstruksjon, satt sammen av det greske ordet for «sted» – topos – og negasjonen ou. Altså «ingen steds». Ordet ble først brukt av Thomas More i boken Utopia i 1518. Denne var en beskrivelse av liv, samfunn og institusjoner i «ingen steds» – som kontrast til hans samtids England. I de påfølgende århundrene ble «utopien» en yndet form for sosial kritikk og modell for forandring. Fantasi-skildringer av en annen og bedre verden utfordrer den eksisterende verden.

I sin takketale for nobelprisen i litteratur i 1982 reflekterte Gabriel Garcia Marques over den rollen forfattere har i å skape en utopi som kontrast til totalitære utopier som hadde ødelagt verden. Han kalte den en «ny og omfattende utopi for livet», hvor «de folk som har vært fordømt til 100 års ensomhet tilslutt og for alltid, vil få en ny mulighet på jorden».

Når en ser på kirkens rolle i Latin-Amerika er det ikke like lett å bringe inn tekster fra kristendommen rett etter Marques’ utopi. Men de katolske frigjøringsteologene våget det, ved å peke på Jesu forhold til de fattige som en kritisk utopi som utfordret latin-amerikansk politikk til å inkludere de fattige i samfunnsfellesskapet. Og i tradisjonelt kristne land, har fortellinger om Jesus og urkristendommen (for eksempel den urkristne «kommunisme») spilt en viktig rolle som idealer for samfunnet.

Gudsriket som utopi
Evangelienes fortellinger om Jesus har elementer av det som hos Marques heter «magisk realisme», med overnaturlige hendelser midt i realistiske beretninger. De viser at han skapte et fellesskap av mennesker fra utkanten, med mennesker i marginale posisjoner når det gjaldt status, ressurser og kjønn. Dermed utfordret han regler for renhet og status innenfor folket. Dette var et virkelig fellesskap, men det skulle være preget av en utopi.

Jesus hadde et navn for utopien. Han snakket om det som Guds rike. I lignelser og fortellinger skisserte han en verden styrt av Gud, der maktstrukturene og forholdene mellom mennesker var annerledes enn i et Palestina styrt av Herodes den stores sønner og romerske guvernører.

Jesus satte opp en økonomisk modell som en kontrast til datidens «globale økonomi» , dominert av de rike og bygget på prinsippet om balanse mellom å gi og få. Gudsrikets økonomi bygget på en ideell modell av økonomien i husholdet og mellom familiemedlemmer. De nære sosiale relasjonene kom til uttrykk ved å gi mat, klær, omsorg uten å kreve balanse eller gjenytelser. Lignelsene tegner også et bilde av Gud ikke som konge, men som en far som har omsorg for sine barn. Dermed blir Gudsriket en utopi som gjør husholdets relasjoner , og ikke fyrstens makt, til modell for det samfunnet Jesus og hans disipler ville skape.

Habermas og det «globale hushold»
Det er en forbløffende likhet mellom Jesu utopi og den moderne filosofen Jürgen Habermas’ kritikk av globalisering som globalt marked uten politisk styring i essayet Den postnasjonale konstellasjon og demokraties fremtid. Dilemmaet han skisserer opp, er hvordan det globale fellesskap kan bevare det Habermas ser som styrken ved nasjonalstaten: Den sosiale solidariteten. Han ser en mulig løsning i det han kaller «a world domestic policy», en politikk der den hjemlige solidariteten blir utvidet til hele verden. Men denne utvidelsen kan ikke gjøres av politikerne uten borgernes støtte. Derfor er den avhengig av sosiale borgerbevegelser som kan skape en universell solidaritet.

I møtet med disse utopiene er det nærliggende å konkludere med at en global økonomi ikke er tilstrekkelig til å danne «globale borgere», til det trengs et globalt menneskelig fellesskap.

Og kanskje har alle som arbeider for «globalisering nedenfra» inspirasjon og lærdom å hente fra Jesu utopier.

 

Halvor Moxnes
Professor i Det nye testamente ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo
Halvor.Moxnes@teologi.uio.no

Teksten er basert på en forelesning holdt ved Universitetet i Oslo 24.10.2012. Forelesningen kan ses i sin helhet på NRK2, lørdag 8. desember, kl. 16.00

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *