Muslimfrykten, igjen

Det tok et år. Men nå er selv SV mest redde for muslimene igjen.

I forrige uke rykket Carl I. Hagen triumferende ut og hevdet at han fikk rett! Hans brungrumsete advarsler hadde truffet blink: Nå var de muslimske terroristene endelig her – akkurat som han hadde forutsagt.

Utspillet var komplett absurd: Et drøyt år etter at en islamofob fascist med bakgrunn i Hagens eget parti begikk den verste terrorhandlingen på norsk jord noensinne, mener Hagen at det var han som fikk rett. Og ikke alle dem som har advart Hagen og hans kumpaner om hva som kan bli konsekvensene av å piske opp fremmedfrykt og rasisme.

Hagens utspill ble av en eller annen grunn ikke slått til jorden. Det ble mottatt med litt beskjemmet mumlig som i all hovedsak ga ham rett. Og så rykket selv SV ut og ville bli tøffere mot radikale muslimer.

Spol tilbake til 22.juli 2011. Midt i sjokket var vår felles ryggmargsrefleks at dette måtte være gjort av ytterliggående muslimer. Og det var ikke så rart vi reagerte slik. Det var jo dem vi i et tiår hadde lært oss å frykte. Det var muslimske land og grupperinger vi hadde vært i krig med. Det var dem vi hadde analysert og diskutert til det kjedsommelige. Og det var om dem vi så ofte hadde lagt til at ”men alle muslimer er jo absolutt ikke terrorister”, at det uuttalte premisset for den setningen – at enhver muslim potensielt kan være en terrorist – helt ubevisst hadde sneket seg inn i ryggmargen vår.

Men det var ikke muslimene den gangen heller. Det var en hvit, kristen fascist. Igjen.

Så kom selvransakelsen. Nesten hele det politiske spekteret var enig om at den virkelig farlige hatretorikken i Norge kom fra islamofobene på nettet, på puben, i avisspaltene og på jobben. Erna Solberg tok bladet fra munnen og sa klart og tydelig at dagens muslimhets minner om jødehetsen på 1930-tallet. PST fikk ramsalt kritikk for å ha stirret seg blinde på radikale muslimer og oversett trusselen fra ytre høyre. Alle tok et oppgjør med sin indre islamofob. Alle lovet å bekjempe fremmedfrykt overalt. Der vi jobber, der vi bor og der vi surfer på nettet. Og alle var enige om at nå skulle alt bli annerledes.

Et drøyt år etter terroren, er det uendelig lenge siden 22.juli 2011. Over hele Europa strekker fascismen på nakken. Og alle er redde for muslimene. Igjen.

Ikke alle muslimene, selvsagt. For ”alle muslimer er jo absolutt ikke terrorister.” Det slår vi fast hver gang. Enda ingen så langt har understreket at jeg ikke er en terrorist, enda jeg deler religion med Anders Behring Breivik.

Det er bare de ekstreme muslimene vi er redde for. Og alle er jo ikke ekstreme. Men det er litt uklart hvor grensa går. Så vi lurer nå litt ekstra på hva han muslimen på Kiwi egentlig mener om homofile. Innerst inne. Når han er hjemme hos muslimfamilien sin. Eller hva han mener om kvinner. Eller om Syria. Og Koranen. Og om ytringsfrihet, julegrøt og parlamentarisme. For man kan jo aldri være helt sikker. Selv om de fleste av dem selvsagt er fredelige folk som feirer jul som alle andre. Er de ikke det da?

Og med SV-leder Lysbakkens utspill er nå hele det politiske spekteret samlet om at radikal islam er den største trusselen vi står overfor. På smørbrødlista over «konkrete» tiltak han lanserte, var det eneste i nærheten av noe konkret, at han vil instruere PST om å ha fokus på ekstreme islamistiske miljøer. Nøyaktig det som vi alle kjeftet på PST for å ha gjort for mye av etter den hvite, kristne fascistens terror. Ironien er til å grine av. Ikke minst fordi Lysbakken leder et parti som burde ha en viss innebygd motvilje til å rope med når ”alle” er enige om hvem som er farlig og må overvåkes for vårt felles beste.

Fascismen løfter hodet i Europa. Terrorangrepet kom fra et hvitt, fascistisk miljø. Og et drøyt år etter terroren har vi helt glemt de brede, islamofobe og fascistiske miljøene og strømningene, i panikk over en gruppe som demonstrerer foran den amerikanske ambassaden i et antall og med en uniformering som minner om en middels Blitz-demo. De poster riktignok hårreisende usmakelig jødehets på Facebook, og det finnes antageligvis folk der som det er rimelig at politiet holder et øye eller to på, uten at det bør kalles politisk overvåkning av den grunn. Men deres jødehets har sin klare ekvivalent i islamhetsen som florerer på Facebook og ellers på nettet. De er langt fra alene om å tøffe seg med trusler. Og fortsatt er det bare de hvite fascistene som har utøvet terror på norsk grunn.

Og det er verdt å stoppe opp og spørre seg hvem som har mest å tjene på det overdrevne politiske fokuset på “Profetens Ummah”.

 

Torkil Hvidsten
Master i kristendom
torkil@kristenogprogressiv.no

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *