Sex er farlig, det!

Verken liberale eller konservative kristne har noe vettugt å si om sex og samliv. Derfor blir kirka stående med en rekke svar som mangler spørsmål.

Kirkens samlivsutvalg er nedsatt av dens formodentlig viktigste læreorgan, bispemøtet. Det er symptomatisk for en kirke som er i utakt med sin tid og sliter med å finne sin rolle, at oppdraget som utvalget har fått, er mer eller mindre å manøvrere mellom konservative og liberale syn på brennaktuelle og kontroversielle emner som homofili og samboerskap. Og dessverre har datostemplingen gått ut for de liberale så vel som for de konservative standpunktene.

Vi lever i et samfunn som har kjønnsnøytral ekteskapslov, og hvor samboerskap er nærmere regelen enn unntaket for mennesker som vil forsøke å leve sammen. Et samfunn der du skal være temmelig ubrukelig for å ikke få tak i prevensjon, hvor enhver trebarnsmor med respekt for seg selv har lest Fifty Shades of Grey, hvor avkledde forsidemodeller er vanligere enn påkledde, og teenageanalsluts er to tastetrykk unna enhver pubertetsgutt. I dette samfunnet er enkelte ståsteder åpenbart utdaterte.

Det mest åpenbart foreldede ståstedet er det konservative. Forestillingen om at sex er noe som hører til i ekteskapet mellom mann og kvinne, og helst i forplantningsøyemed, er i alle fall rent deskriptivt pulverisert. De som stadig går rundt og tror at det har noe for seg på normativt nivå, har i beste fall en idé som er vanskelig å selge. Den seksuelle frigjøringen lar seg ikke reversere. Dersom kirken fastholder dette som utgangspunktet for sin seksual- og samlivsetikk, vil den ende opp som moraliserende og fordømmende, og uten noe vettugt å si til de menneskene som skal leve med den frisluppete seksualiteten.

Men like ubrukelig er den liberale “det må da være lov”-etikken. I den liberale tradisjonen har man feiret seksualiteten som en verdifull gave og underslått dens skyggesider. I opposisjon mot pietisme og konservatisme har man forkynt retten til å ta for seg av erotikkens gleder. Dette var sikkert gode og nødvendige ting å slå i bordet på femtitallet, men mellom da og nå har vi hatt en serie seksuelle revolusjoner. (Ja, faktisk, altså.) Mange liberalere later til å holde seg med en idé om at det finnes en ren, naturlig og utelukkende godartet seksualitet – en seksualitet som vi kunne sluppet løs om vi bare hadde “færre tabuer” eller et “mer naturlig forhold til seksualitet”. I dette lett godfjottede verdensbildet finnes ikke kjønnssykdommer eller ufrivillig graviditet. De mørkere, seksuelle irrgangene, der hvor Sex møter Makt, har man i alle fall ikke hørt om.

Et selvfølgelig utgangspunkt for en kirke som ønsker å spille en rolle som normgiver, burde være dette: Sex er farlig! Sex kan være morsomt, frigjørende, vakkert og fantastisk. Men i et så gjennomseksualisert samfunn som vårt, trenger vi ikke autoritetspersoner til å opplyse oss om at samleie faktisk kan være både morsomt og godt. Vi trenger vi ikke prester som vil dele gleden ved wetsex med oss. Guttungene som får sin første seksualopplæring på YouPorn trenger noen som kan fortelle dem om hvordan de skal manøvrere i et uoversiktlig seksuelt landskap uten å skade seg selv eller andre. Misforstå meg riktig; prester som svovelpreker om kjønnssykdommer og ufrivillig graviditet, trenger vi strengt tatt heller ikke. Prester som evner å preke med troverdighet, slik at selv hormonstinne femtenåringer skjønner at det aldri er greit å betrakte andre mennesker (hvor med på leken de nå enn er) som rene midler for egen nytelse, hadde imidlertid vært en idé.

 

Ingvar Tølløv Skjerve
Master i profesjonsetikk og diakoni
ingvar@kristenogprogressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *