Demokratisk bispevalg i Agder?

Den norske kirke gjennomfører i disse dager bispevalg i Agder. Valget er første prøve på kirkedemokrati på egen hånd. Etter Grunnlovsendringen i vår har nå ”kirken selv” hele makten over bispeutnevnelser. Går det bra?

Politikerne satte som betingelse for økt kirkelig selvstyre at kirken skulle demonstrere vilje og evne til demokratisering (i Kirkeforliket fra 2008, stat og kommune vil fortsatt betale for gildet). Siste kirkevalg viste store riper i lakken. Likevel bestemte statsåd Rigmor Aasrud at prøven var bestått, slik at Grunnlovsendringen kunne skje.

Jeg skal stemme ved bispevalget i Agder 25.10. Hvilket valg har jeg? Det er fortsatt slik at landets proster og teologiske professorer har stemmerett ved bispevalg, i tillegg til stiftets egne menighetsråd, prester og noen andre kirkelige tilsatte. Grunnen til at professorer har stemmerett er jo blant annet at det er vi som har utdannet presteskapet, og må forutsettes å kjenne dyktige kandidater landet rundt, i tillegg til at vi kan vurdere kandidaters teologisk kompetanse, slik den er dokumentert etter eksamen, og ha et blikk på deres evne til å tolke kristen tro i dagens samfunn.

Alle som kjenner Den norske kirke, vet at det har vært teologisk skille mellom konservative og radikale i over 100 år. Dermed har staten sett til at de to hovedleirene i teologisk tenkning, begge alltid har vært representert i bispekollegiet, for å sikre takhøyde og allsidig tenkning, til folkekirkens beste. Derfor har kandidater utdannet ved Det teologiske fakultet vært selvskrevne – iallfall 3-4 biskoper av 11 – inntil 2006, da den siste, Rosemarie Köhn, fratrådte. Siden Rosemarie Köhn, Sigurd Osberg og Gunnar Stålsett (som var utdannet på MF, men i praksis ofte har representert synspunkter fra den radikale leir) har ikke kandidater med utsikt til å bli valgt, blitt nominert.

I de siste årene har vi eksperiementert med ulike valgordninger. Nå må vi stemme på ingen andre enn dem som er nominert av bispedømmerådet. Tidligere hadde vi en sikkerhetsventil som gjorde at slike som jeg gjennom snart tredve år kunne stemme på framtredende norske teologer som ikke hadde nådd fram i bispedømmerådenes nominering. Dermed var det mulig å gi til kjenne at Den norske kirke har mange framragende lederemner ut over det den konservative flertallsmening godtok. Nå er denne mulighet borte: jeg må stemme på de fem som er nominert, basta.

En biskop har betydning så lenge hun kan veilede medarbeidere og tolke kristen tro på en lysende måte. Her kreves mer enn alminnelige evner til administrasjon. Avansert utdanning utover basis og særlige kvalifikasjoner er påkrevet. Ellers kan vi klare oss godt med kontorsjefene som hvert bispedømme har på plass. Vi har for eksempel tallrike prester med doktorgrad i presteskapet, kvinner og menn, men ingen i bispekollegiet. Mange har også bred innsikt i mellomfolkelig arbeid, men bare 2-3 blant de sittende biskopene. Ingen av de nominerte har slike kvalifikasjoner.

Som stemmeberettiget har jeg ingen forslagsrett. Det har heller ikke landets proster, dvs. det hundretalls ledere vi har i kirken. Vi som står for vurdering av kompetanse og de som står for det daglige lederskap, skal ikke foreslå kandidater. Vi må bare stemme på dem vi får oss forelagt. Problemet er jo at bispedømmerådene ikke gjør den demokratiske jobben de er satt til: selvsagte og kompetente kandidatene med klar utsikt til å bli valgt, er ikke forespurt eller nominert.

For første gang på snart 30 år velger jeg å la være å sende inn stemme. Når utvalget av aktuelle kandidater er så snevert, kan jeg knapt unngå å stemme på kandidater som jeg ikke tror aksler stillingen. Dette er en svak meningsytring. Jeg håper at politiske instanser og interesserte i og utenfor kirken vil presse på for å få til en bedre demokratisk kultur, med åpenhet og rimelig representasjon i Den norske kirke.

 

Av Kjetil Hafstad
Professor i teologi ved Universitetet i Oslo

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *