Men hvem er de fremmede?

I den rause kirken bestemmer de fremmede, skrev Trygve Wyller her for ikke så lenge siden. Det er en god tanke. Spørsmålet om hvem som er fremmed er imidlertid ikke så åpenbart bestandig. La oss tenke oss en raus, progressiv, idealmenighet på det sentrale østlandet et sted. Ledet av en ung, dyktig prest – godt skolert i både feministteologi og frigjøringsteologi. Hva slags mennesker tenker vi at skal komme dit, finne seg til rette, og kjenne at her det rom for deres tro, tvil og søken etter det hellige?

Da jeg ble aktiv på venstresida, tidlig på 90-tallet, var det populært å snakke om at klassebegrepet var utdatert. At vi alle var middelklasse.  Jeg har tatt til meg mange dumme ideer i min tid, men dette åndsforlatte sludderet var jeg heldigvis vaksinert mot. Jeg visste alt for godt at det enda fantes dype, sosiokulturelle kløfter i Kongeriket.

Det gikk i heavy metal og bil for mange av gutta jeg vokste opp med. Sørstatsflagg, sølvdollar, sparess, Keiserrike-hjelmer, dødningehoder, SS-lyn, norske flagg, opp-ned kors, en underlig suppe av symboler med andre ord, hørte liksom med. Jeg vet ikke om noen av dem hadde noe forhold til hva symbolene betydde. De var ikke nødvendigvis veldig politisk eller historisk interesserte alle sammen, kan du si. Så lenge symbolene hadde den rette, macho, anti-politisk-korrekte, totalitære utstrålingen, så var det vel nok. Kriteriet for om et symbol var verdig til å risses inn i pulten eller busskuret, eller bæres med trassig stolthet på t-skjorte eller skinnjakke, var antagelig shock value. Kunne det få PK-lærere eller foreldre til å gå fra konseptene med jevne mellomrom, så var det en del av Stilen, Greia, eller hva pokker.

Venstresideaktivisme var ikke deres kopp med te. Jeg husker særlig en episode fra ungdomsskolen. En av disse kara hadde vært i Trondheim ved åpningen av byens første MacDonalds. På skolen dagen etterpå, var han rasende på en gjeng med “fuss” som hadde hatt frekkheten nok til å demonstrere mot dette framifrå tiltaket. Og det enda “MacDonalds har årna 40 arbeidsplassa i Trondheim”! (“Fuss” var et begrep som ble brukt om frikere – folk som ikke hadde stil og var uflidde.) Selv hadde han lagt sin ære i å stå foran MacDonalds, altså mellom burgeresteuranten og demonstrantene, og gumle i seg burger på burger. Han fortalte dette til meg, i en tone som gjorde det klart at den slags tull var det bare å holde seg unna. Jeg hadde ganske nylig tatt mot til meg, og begynt å gå med det røde palestinaskjerfet mitt på skolen, så han så vel et visst behov for å holde meg i øra.

De var vel homfobe, mange av dem. Sikkert fremmedfiendtlige også. Ikke akkurat egnet til å mobilisere sympati fra opplyste folk. Jeg har ikke noe behov for å glorifisere dem. Men akkurat som vi legger oss i selen for å forstå og inkludere folk som kommer hit fra fjerne deler av verden, synes jeg vi skal forsøke å forstå dem. Hvis ikke er vel inkluderingen og forståelsen hul og tom?

Det er selvfølgelig ikke noe gitt en-til-en forhold mellom sosiokulturell posisjon og kirkepolitisk posisjon. Men mange av oss som legger premissene for kampen for en raus og inkluderende kirke er universitetsutdannede, urbane mennesker. Det er ikke noe å hykle om. En progressiv kirke og en progressiv kristendom må nødvendigvis utfordre de progressive også. Eller i det minste middelklassen, middelklassens estetiske preferanser og dens leie hang til å blande sammen estetikk og etikk.

 

Ingvar Tølløv Skjerve
Master i profesjonsetikk og diakoni
ingvar@kristenogprogressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *