Uten feminismen, ingen kvinneprest

Til Ingrid Bjerkås av Senja 17. juni 2011 i anledning 50 årsjubiléet for hennes ordinasjon [1]

Jone Salomonsen

I 1904 skrev kvinnesakskvinnen Ragna Vilhelmine Nielsen en tenkt appell til sine medsøstre i 2000 og spurte retorisk: vil norske kvinner i det 20. århundre virkelig ha benyttet sine rettigheter? Vil de ha endret kvinnerollen på en måte som ikke var mulig for tidligere generasjoner? Hvis ikke har de benyttet friheten dårlig, mente hun.[2] Implisitt i spørsmålet ligger at politiske rettigheter for kvinner ikke har kommet gratis. Noen har gått foran og kjempet ideologisk. Andre har måttet ta rettighetene i bruk og stå for kvinners faktiske adgang til samfunnets ulike arenaer. En av dem var Ingrid Bjerkås. Hun kjempet for kvinners rett til ordinasjon som prest og vant 19. mars 1961 i Vang kirke i Hamar. I april samme år ble hun sogneprest til Berg og Torsken på Senja.[3]

Et 50 års jubileum er derfor både minnearbeid og takkearbeid. En person har gått foran og mot sterke odds endret vilkårene for framtidige generasjoner. Hun skal huskes og takkes. Det samme skal de som hjalp henne. Men vi takker ikke bare av høflighet eller for å bygge tradisjoner og institusjoner. Vi takker også for å minne oss selv om at friheten må holdes levende og i hevd. Kvinners rettigheter må fortsatt sikres og utvides. For historien viser at verken kjønnslikestilling eller andre former for humanistisk likeverd sitter lett og ”naturlig” i noe vestlig samfunn.  Som vi vet, var kirken heller ikke kvinnesakens støttespillere da nettopp ”naturlighet” var kronargumentet mot all sosial endring. Samtidig er det få institusjoner i landet vårt som har endret seg så radikalt som det Den norske kirken har gjort etter at Bjerkås krevde retten til å følge sitt kall og noen åpnet døra.

Men hvordan skal vi takke? Har kirken utelukkende et blikk oppover eller bør den også lære oss å huske horisontalt og takke hverandre, ikke bare takke for at Gud handler i og gjennom oss?

En takke-erfaring fra USA
Hvis vi går til USA, er slik takk en utbredt skikk under allehelgensfeiringen. To dager før Barak Obama ble valgt til president første gang, den 4. november 2008, var det allehelgenssøndag. I en rekke svarte kirker ble nettopp denne historiske valgsituasjonen behørig takket for. To dager senere var valgresultatet klart og Obama kunne innta det hvite hus som første fargede person i USAs historie. Begivenheten var blitt muliggjort av flere forhold, ikke minst av troen på at et flertall kunne vinnes dersom folk ble motivert til å stemme.

Søndag 2. november 2008 deltok jeg på gudstjenesten i Obama’s gamle kirke, Trinity United Church of Christ i utkanten av Chicago, sammen med dekanen på Det teologiske fakultet, Trygve Wyller.[4] Dette er en karismatisk storkirke for svarte arbeidsfolk og lavere middelklasse med mange tusen medlemmer. Nå var den full av folk i sin fineste stas. Gudstjenestens ene formål denne allehelgensdagen var å hjelpe folk å huske å takke de som har gått foran og kjempet fram allmenn stemmerett, og selv bruke rettigheten ved å gå til stemmeurnene neste dag. Dette målet var også temaet for litaniet. I reformerte amerikanske kirker er litanigenren utvidet til generell mal for minneord om døde formødre og -fedre. Trinity Church har dessuten utviklet en egen stil og gitt litaniet en suggererende form, ikke ulik hip-hop og rap. Hvem skal huskes og takkes for hva? Hva er grunnen vi står på og hva må skje i morgen for at arven ikke skal mistes men bygges videre? Litaniets form var enkel og i kortversjon: remember those who have gone before you; remember your ancestors, who were forced out of Africa; remember those who risked their lives, who combated slavery, the freedom fighters, the civil rights movements activists; remember to vote tomorrow.[5]

Litaniet i Trinity Church fylte fire sider i liturgiheftet og tok nesten en halv time å lese. Så mange ”ancestors” var det å takke. Alt i alt representerte listen en genealogi over forholdet mellom slaveri, undertrykkelse, frigjøring og demokrati og stilte svarte helter og heltinner i sentrum for det hele. Poenget var å huske historien, å lære sine barn å leve bevisst og historisk, å anerkjenne at de rettighetene vi tar som en selvfølge har noen kjempet fram og tatt i bruk. Og hvis dette ikke huskes står rettighetene svakere, de vil ikke utvikle seg, de kan mistes. Et annet forhold verdt å merke seg er at frihetskjemperne i genealogien ikke ble identifisert med Jesustroende og apostlene, ei heller med kirkens ledere (bortsett fra unntak som Martin Luther King jr.), men stilt på skuldrene til en profetisk samfunnskritisk og kirkekritisk tradisjon. Frihetskjempere består nemlig av alle slags mennesker, av vanlige folk av god vilje, politiske aktivister med sterk rettferdighetssans. Noen er kristne, andre er ikke-kristne, noen er hvite, andre er svarte. Men de har alle gjort et arbeid som kommer alle til gode og som Trinity Church i sak mener samsvarer med evangeliets budskap. I følge teologen Harvey Cox, som også skriver i denne tradisjonen, er Jesus nettopp ikke en “ancestor” som vi skal komme i hu eller takke for livet. Bare mennesker er ”ancestors” i denne betydningen, bare mennesker (med Guds hjelp) skal huskes for konkret politisk innsats som har gjort en forskjell. Jesus derimot tilhører ikke historien men framtiden. Hans bolig er ikke ”ancestor” graven og han kommer ikke til sitt folk gjennom fortidens kirkelige tradisjoner eller politiske strukturer, men i troen og gjennom sosiale endringer i dag, skriver Cox i sin siste bok.[6]

 

Feminismen og antislaverikamp kommer først
Søndag 2. november 2008 i Trinity Church var en viktig erfaring. Jeg vil ta den med hit til Senja og spørre: Hva slags genealogi må vi tegne for å fange inn kvinneprestsakens problematikk og praktiske historie? Og hvordan navngi de mange forkjemperne for kvinners likestilling? Hvem må vi huske og hvem bør vi takke for at vi er her i dag? Skal vi takke kirkelederne, biskopene, teologene, professorene, kirkerådene, misjonsforeningene? Hvem har ofret noe, og kjempet fram en ny rettferdighet på tvers av gammel lære og praksis, for at du og jeg og hvilken som helst kvinne skal kunne være prest i kongeriket Norge, i Den norske kirke? Det er alltid noen edle med makt å takke, bare så det er sagt. Og det er åpenbart at vi skal takke Ingrid Bjerkås selv, og biskop Kristian Schjelderup i Hamar, og kommunestyre og menighetsråd på Senja. Men i følge litanitradisjonen i de svarte kirkene i USA må vi tenke mye bredere og mer politisk for å få med oss hele ryggraden da kampen for kvinners rettigheter, inklusive retten til å være prest, er like alvorlig og har kostet like mye lidelse – inklusive på grasrotplan – som kampen mot slaveriet.

Feminisme er en filosofisk og politisk tenkning som tar utgangspunkt i to observasjoner av faktiske forhold: at kvinner som sosial gruppe over alt i verden diskrimineres og forskjellsbehandles i forhold til menn, og at dette forholdet forklares og forsvares med referanse til en folkelig eller religiøs filosofi om iboende kjønnsforskjell. I noen kulturer regnes kjønnsforskjellen for å være stor, i andre mindre. Men kjønnsforskjellen er uansett forstått som naturlig og fiksert for evig og alltid, og det er hovedpoenget.

I følge den bibelske skapertanken er for eksempel alt naturlig skapt i rekkefølge og etter en slags rangorden der alt er stilt i et verdimessig og funksjonelt hierarki i forhold til hverandre. Fisken er skapt før pattedyrene og menneskene til sist i et sinnrikt hierarki. Eva er også skapt sist. Hva betyr det? Eva er skapt av Adams ribbein eller av hans side, står det. Betyr det at Eva er en slags zombi, skapt av gravens eller søvnens knokler og kommer etter Adam i kroppslig rang? Betyr det at hun er tatt av Adams side at hun kommer fra Adams morsslekt, av hans fars inngiftede svigerslekt, slik at hun er hans like, hans kusine i morslinjen? Eller betyr det at Adam er den primitive første og prøvekluten og Eva den siviliserte andre, pattedyret og fullmennesket som en dag i skikkelse av Maria skal føde verdens frelser? Feminister er uenige om mange ting, ikke minst om tolkninger og om hvilke tekster som bør leses. Men uenigheten dreier seg ikke om det faktiske i kvinners samfunnsmessige diskriminering. Uenigheten dreier seg om hva kjønnsforskjellen faktisk består av, hvor bredt den gjør seg gjeldene, og hva slags betydning den bør ha, om noen, for enkeltmenneskers valg og for organiseringen av arbeid, ekteskap, religion, stat og sivilsamfunn.

Den mest effektive feministiske strategien har vært å nedtone kjønnsforskjell, å proklamere den som sosialt konstruert, for å oppnå politiske resultater og fulle rettigheter.

Feminismens ideer er vokst fram gjennom ulike tenkeres bidrag siden renessansen. Men den fikk et særlig løft med opplysningstidens politiske idealer på slutten av 1700 tallet, av de amerikanske og franske revolusjoner, av Eidsvollsmøtet i 1814, av den drastiske tanken om frihet, likhet og brorskap mellom alle mennesker, i første rekke uavhengig av medfødt adelig klasse og overlevert tro, ennå ikke uavhengig av kjønn, etnisitet og eiendomsbesittelse. Verdi og verdighet, ble det sagt, arves ikke gjennom fine familier, gis ikke i form av sosial status, men er personlig. Verdighet er en iboende ”inalienable right”. Den er medfødt og absolutt for hver person.

Men hvem er en person? For hvem er dignitet og frihet medfødt, spurte søstrene, mødrene og ektefellene til revolusjonens menn? Inkluderer den egalitære brødre gruppen av frie, formuende menn virkelig også de ufrie, kvinnene, slavene og fattigfolk, de med halv arverett og plikt til å føde barn i ekteskapet, de som aldri regnes som voksne men som hele livet står under en annens myndighet, eies av andre som om de var barn, eller de som intet eier? Nei, det gjorde den ikke. Det viste seg at brorskap var brorskap, at personer var formuende menn, at slaver og kvinner og fattigfolk nok var mennesker men ikke personer i betydningen brødre. For å utvide rettighetstanken til å omfatte alle, ble det fra og med tiden rundt revolusjonsåret 1776 mobilisert antislaveribevegelser både i Europa og Amerika. De vant en foreløpig seier da sørstatene tapte i den 4 år lange amerikanske borgerkrigen. Fra og med 1865 var slaveri ikke lenger bare en privat synd overfor Gud, men et kriminelt, utålelig og straffbart forhold i det menneskelige fellesskap. Fulle positive, sivile rettigheter fikk likevel ikke svarte, frigitte slaver før med borgerrettsbevegelsene på 1960 tallet. Norske kvinner fikk full stemmerett i 1913, amerikanske etterkommere av slavene i 1965.

En rekke enkeltprester og kristne enkeltindivider var selvsagt aktive i antislaveri bevegelsen, og med på å bringe fram nye modeller for hva som skulle definere et menneske og et likestilt samfunn. Men arbeidet ble ikke drevet fram av kirker og juridisk-sosiale institusjoner. Tvert imot. Likestillingsarbeidet var en kamp på liv og død. Det skulle vise seg at mens slaveri etter hvert ble forbudt ved lov i alle sine former og i alt sitt vesen, og det ikke i noen lovgivning i dag gis unntak fra denne regel, for eksempel i trossamfunn, så er feminismens arbeid for kjønnslikestilling ennå ikke i havn.

 

Menns samvittighet, kvinners problem
Samtidig er det feminismen som utgjør vår genealogi, og dens forkjempere vi må takke for at det var blitt gjort mulig å ordinere Ingrid Bjerkås i 1961. Som vi vet fra å ha lest Ingrid Bjerkås selvbiografi eller artiklene i årets jubileumsbok Hun våget å gå foran, ble hun ikke båret fram av evangeliets forkynnere og beskyttere og øverste forvaltere i Norge. Med unntak av Schjelderup og et par andre TF teologer ble hun aktivt forsøkt hindret og forsøkt psyket ut av en sterk kirkelig majoritet. Det er vel og bra at Den norske kirken i denne sak har endret synspunkt. Men det er også verdt å merke seg at kirken har støttet opp under det forståelige og rasjonelle i fortidens kjønnskastevesen mellom kvinner og menn når den inntil for nylig har akseptert og lagt til rette for såkalte ”kjøreregler” mellom kvinnelige prester og deres mannlige kollegaer: ved å påberope seg sin samvittighet har menn kunnet nekte å gjøre tjeneste sammen med en kvinne.

Kjørereglene ble noe endret etter år 2000 da Presteforeningen ikke lenger aksepterte at det var kvinnelige presters ene-ansvar å ha ”vikeplikt” i tjenesten og tillempe seg menns ”forkjørsrett”, men at praksis måtte være omvendt eller delt. Likevel er det ingen som har turt å rokke ved den mannlige samvittighetens status i denne sak. Gjennom sitt historiske bidrag til talen om kjønnenes naturlige skapthet har kirken bidratt til å stille kjønn utenfor samfunnets og det foranderliges domene. Ved at samvittigheten fristilles som et sannhetens evige arnested, som en slags fugl Phønix’ enslige reir i hjertet, gjøres den ahistorisk. Kjønn og samvittighet stilles opp som naturlige kategorier, usosialiserte og medfødte, og følger angivelig egne hellige lover.

Betydningen av menns følsomme samvittighet for å holde kvinner på plass er viktig å debattere, og synes å være et universelt problem. Sakens kjerne kommer klart fram i intervjuet med den egyptiske forfatteren og feministen Nawal El Saadawi i filmen A balloon for Allah, en dokumentar om kvinner i Islam fra 2011 av den tyrkisk-norske filmskaperen Nefise Özkal Lorentzen. På spørsmål om hva kjønnsdiskriminering gjør med samfunnet, svarer Saadawi at den ikke bare ødelegger kvinners liv og muligheter, men forkrøpler unge gutters samvittighet og ødelegger deres moralitet og etiske sensibilitet for resten av livet. Som hun sier, er det ikke mulig å oppdra jenter og gutter ulikt i et hushold, og systematisk lære gutter at jenter har halvparten av deres verdi, at de skal arve halvparten av det de skal, at de i rang skal spise mindre og etter gutter, i rang tale mindre og etter gutter, at jenter ikke har rett til å gjøre et selvstendig valg som kunne gå mot ønsket til guttene i familien, ikke gifte seg med en mann som ikke guttene allerede har valgt for henne, det er ikke mulig å oppdra gutter til å svelge og akseptere hele dette dypt urettferdige systemet uten å ødelegge deres samvittighet. Hun gir med andre ord null for muslimske menns sarte samvittighet når de hevder å være krenket i sin tro og at Gud selv, i likhet med dem, krenkes når noen tukler med Guds såkalte naturskapte rangorden mellom kjønn.

Å henvise til Gudstro som garanti for den egne samvittighetens renhet kan synes både betimelig og radikalt, inklusive for muslimer og kristne. Og i vår egen tradisjon er sikkert alle stolte over den unge Martin Luther som var blitt lyst i bann av paven på grunn av sine kirkekritiske, ”kjetterske” skrifter og som likevel på riksdagen i Worms i 1521 nektet å trekke dem tilbake, og påberopte seg sin egen samvittighetens autoritet over både pave og keiser. Men brukt alene kan samvittighetshenvisninger like gjerne erstatte dårlig tenkning og bli et redskap for teologisk demagogi. Samvittighetens røst må følgelig prøves, som alt annet menneskelig. Slik vi i dag ikke lenger tolererer sarte samvittigheter som forsvarer det naturgitte i slaveri og sterkt underbetalte lavkaster, kan vi ikke tolerere at noen kunstig holder liv i et kastesystem i kristen religion basert på kjønn, og i alle fall ikke med referanse til en skakkjørt samvittighet. Jeg foreslår altså at teorier om kjønn og holdninger til kjønn – i og utenfor kirke – er akkurat like sosialt og historisk betinget og befengt som holdninger til slaveri, og at dette er sant uavhengig av den enkeltes samvittighet. I det øyeblikk vi åpner for likestillingstanken, som er en radikalt moderne idé og selve forutsetningen for demokratiet både som idé og praksis, så mister de fleste historisk arvede hierarkiske anskuelser sin naturlige legitimitet og framstår som det de er: historiske, menneskeskapte, maktorienterte, forfengelige, unødvendige. Dersom den enkeltes samvittighet sier noe annet, er det en privat uskolert mening. Og private kan selvsagt gå sammen og lage både partier og kirker. Men i Den norske kirke bør det ikke være så lett.

 

Hedenske levninger i prestebegrepet
Jeg har i mitt bidrag til jubileumsboken Hun våget å gå foran analysert det stadig levende katolske hierarkiet mellom de prestelig ordinerte og det allmenne prestedømmet av lekfolk for bedre å forstå hvor den lutherske presten kommer fra.[7] I sammenhengen har jeg argumentert for at kravene til prestelig ”perfeksjon”, som jo fortsatt lever i beste velgående, med rimelighet kan forstås som en hedensk overlevning gått ut på dato, og vanskelig forsvares som normativ minimumsbasis for tenkning om hva en prest er og ikke er i dag. Mitt argument er at den katolske prestens yrkeshistorie formmessig går tilbake til den klassiske offerprestens i det romerske imperium. Og i likhet med den kultiske offerpresten i de førkristne samfunnene i det gamle Europa måtte han fortsatt være mann og kroppslig perfekt.

Den hedenske offerpresten kunne saktens stå under en prestinnes myndighet, men arbeidsdelingen mellom dem var klar: magiske kjønnstabuer knyttet til hvem som naturlig føder liv og hvem som følgelig er naturlig determinert til å ta liv var forstått statisk og fiksert i henhold til kosmologiske antatte normer for det som ble holdt for å være sant og naturlig, i motsetning til usant og unaturlig. Kvinner føder liv, menn tar liv. Den katolske offerpresten tar/overgir fortsatt liv i tråd med dette kosmiske skjema selv om hans Gud teologisk er en annen. Han frembringer daglig Jesu sønderbrutte kropp som et velbehagelig og lytefritt offer til himmelens og jordens Skaper som soning for synd. Ikke til Zevs eller Jahve, men til den treenige Gud.

For ordens skyld vil jeg også minne om at kjønn ikke var den eneste begrensningen på hvem som hadde adgang til prestetjenesten etter at kristendommen ble statens religion i det romerske rike. Det dreide seg også om andre former for imperfeksjon. Da feministteologen Mary Daly leste middelalderteologen Thomas Aquinas’ hovedverk Summa Theologica i forbindelse med sin Beauvoir-inspirerte The Church and the Second Sex (utgitt i 1968), kom hun over ytterlige seks kroppslige kjennetegn på hvem som var uskikket til å være prest og eleveres til høy status, da dette ville stå i homologisk brudd med deres iboende, naturlige urenhet og kroniske status som underordnet, mindreverdig, uperfekt. I tillegg til hele gruppen kvinner – som alle var skapt underordnet og dermed uperfekte – dreide dette seg om individuelle menn så som åndssvake, slaver, mordere, uekte barn (de født utenfor ekteskap), og handikappede (de som mangler lemmer og har uperfekte kropper). Den påståtte uperfektheten ble med andre ord aldri vasket bort i dåpens bad, ei heller i boten, i følge Aquinas.[8] Selv om reformasjonen skaper et brudd, og både Aquinas’ tolkninger og katolsk praksis først og fremst har teologihistorisk interesse i vår tradisjon, synes ikke kriteriene ”perfeksjon” og ”opphøydhet” å være borte fra våre assosiasjoner til presterollen. Offerpresten er borte, ja. Men resten synes bare mer eller mindre revidert.

I Norge i 1961 hentet motstanden mot Ingrid Bjerkås’ kall til prestetjeneste fortsatt næring fra denne eldgamle, teologiske assosiasjonsrekken. Vårt takke-litani på Senja i dag må derfor sette en foreløpig parentes både rundt kirkehistoriens før-reformatoriske og reformatoriske helter, og ta inn over seg bidraget til våre intellektuelle og politiske formødre i etterdønningene fra opplysningstiden, de kvinnelige kjempene fra 1800 tallet, og det filosofiske vendepunktet som ble initiert i Europa hundre år senere da Simone de Beauvoir i 1949 publiserte sitt verk Det annet kjønn. Dette var opptakten til den andre feministiske bølgen, rettighets- og kvinnekulturbølgen, som på 1960 tallet kom til å hete nyfeminismen. Ingrid Bjerkås var en av dens første forsiktige talerør og praktikanter i Norge.

 

Ingredienser til et takkelitani?
1800 tallets europeiske og amerikanske feminister kalte seg suffragetter. De amerikanske suffragettene holdt sin første ”Women’s Rights Convention” i Seneca Falls i staten New York i 1848. Der la de fram et dokument som omskrev den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 med et kjønnsinkluderende språk. Samtidig innførte de ”patriarkatet” i sin analyse av kvinnenes situasjon. Dokumentet het Declaration of Sentiments, og ble underskrevet av ca. en tredjedel av de 300 delegatene.[9] Initiativtagere til kvinnekongressen var Lucretia Mott og Elizabeth Cady Stanton, og etter hvert kom Susan B. Anthony og Mathilda Joselyn Gage med. Alle var aktive i antislaveribevegelsen i USA. Nå ville de applisere de samme rettighetskravene på kvinners situasjon, og mobilisere til kvinnenes frihetskamp for retten til å stemme, rett til arv og økonomisk selvbestemmelse, rett til utdannelse og rett for gifte kvinner til å ta lønnet arbeid, rett til skillsmisse og rett til full myndighet over seg selv ved myndighetsalder. De diagnostiserte det å bli født inn i et gitt samfunn som det å bli født til slave, til skikker og normer som er skapt av forfedrene og som barn bare arver. Kristendommen derimot bringer frihet, mente Elizabeth Cady Stanton, og friheten skinner som et lys og en mulighet for alle når den tolkes rett.

Retten til å bli prest var ennå ikke en del av suffragettenes horisont, men et kritisk arbeid med bibel og tradisjon kom snart i fokus. Tidens tenkning søkte korrelasjon mellom hellige symboler og samfunnets ordninger. Kosmisk balanse var regnet som ordningers sannhetskriterium, en arv fra antikken. Enkelt sagt betydde det at dersom gudssymbolet uttrykte mannlig normativitet, måtte samfunnets ordninger speile og adlyde samme prinsipp. Etter kvinnekongressens suksess i 1848 følte suffragettene at tiden var inne for teologisk arbeid og gikk i gang med å nytolke bibeltekster de mente hadde stor betydning for kvinner. Skapelsesfortellingene pekte seg ut, og særlig Cady Stanton ville vise at det i tillegg til en himmelsk far måtte finnes en himmelsk mor. Bare slik kunne det amerikanske samfunnet både oppvurdere ”mor” og frigjøre kvinner for andre roller. Metoden besto enkelt i å vende etablerte korrelasjoner på hodet. Når det i 1. Mosebok sto at Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne skapte Gud dem, mente Cady Stanton at det betydde at både mann og kvinne uttrykker Guds bilde. Men dersom bildet skulle kunne romme begge kjønn måtte det samtidig bety at Gud selv både er mannlig og kvinnelig. Den første boken av et planlagt flerbindsverk ble endelig utgitt i 1895 under tittelen The Woman’s Bible.

Ikke uventet ble det ramaskrik og utgivelsen ble betraktet som bevis for suffragettenes ugudelighet og sataniske disposisjoner og feminismen avslørt som en sosialt undergravende virksomhet. Det nærmeste vi kommer et slikt dobbelt engasjement av politikk og bibeltolkning i Norge på denne tiden var Aasta Hansteen, og hun var åpenbart sterkt influert av de amerikanske suffragettenes metoder. Som sine medsøstre fikk hun hard medfart, og ble lenge latterliggjort i offentligheten.[10]

Noe av problemet med teologiske motlesninger og apologetikk er at kvinner for alltid blir svar skyldige. Tradisjonelle kjønnsmodeller setter malen, og feminister argumenterer imot. De svarer uavlatelig på spørsmålet om sin egen uverdighet og tar til motmæle for å bevise at de er fullmennesker. Som Nawal El Saadawi så riktig observerte, er det vanskelig å oppdra jenter til selvrespekt og gutter til respekt for jenter i samfunn der jenter kronisk må forklare seg. For å komme videre må ideologisk kritikk og nytolkning skaffe rom og sosiale åpninger som følges opp av praktisk handling. Vaner, normer og normaliteter endres først når rettigheter tas i bruk.

Mange har kritisert Ingrid Bjerkås for at hun var en kjedelig teolog, en uspenstig tenker som holdt måtelig interessante prekener. Men hun var en handlingens kvinne som ville inn i et nytt yrke, og gjennom rollen som prest – og måten hun forvaltet den – endret hun mer for norske feminister i forhold til kirken enn noen skrivebordsteolog før henne. Det betyr selvsagt ikke at det teoretiske arbeidet med kritikk av kjønnsmodeller, samvittighetsangst og teologisk legitimering av perfeksjon og rangering ikke er viktig, tvert i mot. Men dersom tenkning ikke matches av handling blir lite gjort. En ting er å formulere rettigheter. Noe annet å ta dem i bruk og åpne kvinners valgmuligheter og aksjonsradius. Da først benyttes friheten, påsto allerede en Ragna Vilhelmine Nielsen i 1904. Takkelitaniet i Trinity Church på Allehelgenessøndagen var minneord for handlinger som førte til noe nytt. Gudstjenester varer en times tid. Det arbeidet alle gjør etterpå, etter utsendelsen, utgjør hele forskjellen. Hvis vi ser oss godt rundt, på hva folk faktisk gjør og har gjort for mer rettferdighet og frihet, lokalt og her og der, blir det for alvor mulig å tenke seg et helt konkret og fullastet takkelitani for hva og hvem som in fact åpnet døra for Ingrid Bjerkås til Senja.

 

Jone Salomonsen
Professor i teologi ved Universitetet i Oslo 



[1] Dette er en lett redigert versjon av det opprinnelige foredraget jeg holdt på Hamn i Senja 17. juni 2011 i anledning 50 årsjubileet for Ingrid Bjerkås, første kvinnelige prest i Den norske kirke. Arrangementet var i regi av Norsk kvinnelig teologforening (NKTF). Foredraget er ikke tidligere publisert. En sterkt omarbeidet, lengre artikkel er trykket som ”Stemmerettsfeminisme, slaveri og teologisk hukommelse”, St. Sunniva, nr 2/2013/21. årgang, s. 103-119. I foredraget hadde jeg et avsnitt om ”menns samvittighet, kvinners problem”. Det ble utelatt i artikkel-varianten til St. Sunniva, men er beholdt her.
[2] Ragna Vilhelmine Nielsen, fra innledningen til Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, bd. 1, Christiania 1904.
[3] Se jubileumsboka Hun våget å gå foran. Ingrid Bjerkås og kvinners prestetjeneste i Norge, Kjersti Myren og Hanne Stenvaag (red), Verbum forlag 2011.
[4] Obama hadde av strategiske og politiske grunner forlatt kirken året før og tatt helt avstand fra den tidligere soknepresten i Trinity Church, Jeremia Wright og hans kritiske uttalelser om rasismen i amerikansk politikk i mai 2008. Wright mente at det ikke gjorde så stor forskjell om det var republikansk eller demokratisk administrasjon i landet, og pekte på det fortsatt uoppgjorte forholdet mellom myndighetene og svart historie og svart lidelse i USA. At partipolitikk ikke spiller en avgjørende forskjell kunne selvsagt ikke Obama tolerere.
[5] For mer om litaniet slik det faktisk lød, se Salomonsen ”Stemmerettsfeminisme, slaveri og teologisk hukommelse”
[6] Harvey Cox, The Future of Faith, HarperOne 2009. United Church of Christ (UUC) er en evangelisk, reformert og kongregasjonalistisk kirke i USA som henter både fra Calvin og Luther. Noen av kirkens viktigste utdanningsinstitusjoner er Union Theological Seminary i New York, Chicago Theological Seminary i Chicago, og inntil 2005 Yale University i New Haven.
[7] Jone Salomonsen, “Kjærlighet og kirke. Om presterollen og Ingrid Bjerkås’ virke”, Hun våget å gå foran. Ingrid Bjerkås og kvinners prestetjeneste i Norge, Kjersti Myren og Hanne Stenvaag (red), Verbum forlag 2011, s. 84-100
[8] Aquinas i Supplementet til tredje del, bok IV, question 39, “Of the impediments to this sacrament” (six articles), sitert etter Mary Daly The Church and the Second Sex, Beacon Press 1968, s. 187
[9] Les hele Declaration of Sentiments (and Rights) her: http://www.princeton.edu/~achaney/tmve/wiki100k/docs/Declaration_of-Sentiments.html
[10] Aasta Hansteens mest betydelige bidrag var boka Kvinden skabt i Guds Billede, utgitt på eget forlag allerede i 1878. I 1903 ble den trykket offentlig på Steen forlag i Kristiania, og i 2013 kom den i ny utgave på Emilia forlag.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *