K til besvær

Sjelden har en mindre justering i en læreplan utløst mer frenetiske reaksjoner enn da den nye regjeringen innførte KRLE. Men kan progressive kristne se muligheter i det nye faget?

Sindre Stabell-Kulø

Sindre Stabell Kulø

K eller R eller L eller E i ulike kombinasjoner er tydeligvis et fag som volder utdanningspolitikere og samtidskritikere mye hodebry. Etter at samarbeidsplattformen til de borgerlige partiene ble lagt fram, storkoste det norske twitteratet seg.

Symbolkapital
Ett av momentene var altså at faget “RLE” skal endres til “KRLE”, og at kristendom skal utgjøre 55% av dette faget. Hvorfor skaper dette så enormt engasjement? En ser liksom ikke for seg at en innføring av 55% fysikk i mattefaget hadde utløst samme harme. Så hvorfor så mange facebook-aksjoner og underskriftslister?

Dette handler i bunn og grunn om kapital. Symbolkapital. Sett med Akersgata-blikket lukter dette av en angstbitersk KrF-politikk, en tvangstrøye overfor stakkars elever der bedehuskristendommens klamme hånd skal legges over læreplaner og kompetansemål. Omtrent samtidig har Stålsettutvalget levert sin innstilling med en betydelig mer liberalistisk linje overfor religionspolitikken i Norge.  Et utvalg som Edvard Hoem karakteriserte som en “religionselite som reiser altfor mye og lytter altfor lite”.

De dypeste spørsmål
Et lite tilbakeblikk først: For ikke så lenge siden eksisterte stjernefaget “Kristendom” i skolen.  Mange av oss tilhører den siste generasjonen som hadde dette faget i grunnskolen. Mange av oss husker at noen i klassen da forlot timen for å ha faget “Livssyn” i stedet. Så ble dette faget til ett obligatorisk fellesfag, og ble erstattet med KRL.  Dette faget ble dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, og måtte endres til “RLE”.  Det er dette faget som nå skal utvikles til “KRLE” etter den nye regjeringsplattformen.

I dagens læreplan heter det:
“Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har gjennom historien bidratt til å forme individ, fellesskap og samfunn.”

“Hovedområdet kristendom omfatter kristendommen i historisk perspektiv og hvordan kristendommen blir forstått og praktisert i verden og i Norge i dag, Bibelen som kilde til kulturforståelse og tro og kristendommens betydning for samfunn og kultur. På området skal ulike tradisjoner og kirkesamfunn innenfor kristendommen behandles.”

Dette er altså faget som behandler menneskers dypeste spørsmål. Sannelig ingen snau målsetning! Et (K)RLE-fag forstås av mange som nasjonalstaten Norges bidrag til et slags minste felles multiplum for forståelse av de lange linjene, de tradisjonene som har formet oss til dem vi er, de spørsmål som mennesker til alle tider har blitt stilt av alle generasjoner. Det er noe om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor skal vi hen. Smak litt på målsetningen: De dypeste spørsmålene. Individ, fellesskap, samfunn.  Du verden!

Jesus og påskekyllinger
Samtidig med innføringen av det nye KRLE-faget er også Folkekirkas framtid sementert i den nye grunnloven. Staten skal altså gi en historisk innføring av kristendommen i skoleverket samtidig som Kirka får i oppdrag av fellesskapet å levendegjøre kristendommen i menighetene. I dagens folkekirke har mange konfirmanter ikke hørt fortellingen om Jesus som gikk på vannet, og barna i barnehagen snakker om påskekyllingen med stor entusiasme, men det blir foreldremøteoppvask hvis presten snakker for mye om Jesus.

Kanskje tiden er inne for å ikke være så innmari redde for et samfunn som i symbolpolitikkens navn slenger på en K ekstra, og som kan utvikle dette faget i en spennende retning? Det nye faget må balansere mellom å bli forkynnende og opplysende, og dette kan selvsagt bli vanskelig, men samtidig er det paradoksalt at en nasjon som holder seg med en folkekirke blir helt hysterisk når unger skal lære noe av Jesus, men synes det er såvidt akseptabelt å lære bittelitt om Jesus.

Flerkultur mot religionsangst
Mye av denne angsten kommer til å opphøre i et mer flerkulturelt samfunn.  Norske elever har nå i flere generasjoner blitt vant til at muslimske medelever vender seg til Mekka og ber til Gud, også i skoletiden.  Ironigenerasjonens definisjonsmakt er døende. Dagens skoleelever er ikke redd for å flagge tilhørighet lengre, og fjortisknisingen i nattverdkøen er merkbart mindre. Det vil være påtatt kunstig i et land med en så tydelig kristen identitet som vårt å la kristendommens posisjon være likestilt med Bahai eller sufisme.

Selv om mange av oss svetter mye over den nye parlamentariske situasjonen etter valget, så synes jeg en progressiv tilnærming til dette bør være å se hvilke muligheter det er for at et slikt fag kan tilføre noe positivt for elevene våre. Jeg tror ikke at det nye faget vil bli så konfliktfylt når det først er kommet på plass. 55% K kommer hverken til å fremtre som misjonerende eller klamt, hvis kloke strateger får fylle dette faget med meningsfullt innhold.  Det er her den virkelige kampen skal stå i framtiden, og det er her progressive kristne må melde seg på.

Hva bør elevene lære?
Hvor bringer dette oss hen?  Hva bør elever lære om kristendom i enhetsskolen? Først og fremst bør norske barn lære seg et språk om tro og verdensanskuelse, rett og slett. Og de bør lære at tro ikke er en privatsak, men noe som former de aller fleste samfunn i verden.  De bør lære seg noe om at Kirka har opptrådt både som med- og motkultur; at denne troen både har legitimert og inspirert så vel høyreradikale amerikanske ekspresidenter som frigjøringsbevegelser i Latinamerika. De bør intervjue noen som sitter i kirkeasyl, og få en forståelse av hva hellighet innebærer i praksis. De bør forstå at når kirkeklokka i bygda deres kimer søndag formiddag, så kimer de samtidig som andre kristne i verden kan bli skutt i kirkerommet for å bryte brødet og dele vinen.

«Menneskers dypeste spørsmål» kan ikke overlates til det private rom.  Det er et blodseriøst fellesskapsprosjekt. Det bør alle ha en mening om, også kristne progressive. Sett fra et progressivt ståsted bør de lære at troen på snekkersønnen fra Nasareth også tvinger fram handling og politikk.  Ikke partipolitikk, men verdipolitikk. Det blir nitrist hvis dette faget kun bidrar til en knusktørr formidling av hva kristen tro er og gjør. Tenk heller på å få utdannet lærere som er opptatt av elevenes dypeste spørsmål! For en drøm i skolehverdagen!

Tenk hvis dette faget virkelig kan oppnå å bli en arena der man får tid og lyst til å tenke de lange linjene i sitt eget liv i møte med hva historien har bragt oss til å være? Ikke det at jeg tror en blåliberalistisk regjeringsplattform nødvendigvis kommer til å utgjøre den store forskjellen, men det må da være lov å forsøke? De kristenprogressive bør så absolutt være med på å kuppe læreplaner og klasserom i tiden fremover, og tørre å være med på å definere fremtidig symbolkapital. Da kan ikke angst for prosenter og bokstaver være styrende, men heller våge å gripe muligheten til å ha en solid hånd på rattet når fellesskapets religionsforståelse skal skapes.

Sindre Stabell Kulø
Sogneprest i Bud og redaksjonsmedlem i KristenOgProgressiv.no

Les flere tekster av Sindre Stabell Kulø her.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *