Rom

Makter vi å gi menneskeverdig, likeverdig rom for rom i blant oss?

Vi tenker oftest langs tidsaksen. Den kristne troen er på mange måter organisert rundt den. I begynnelsen: Skapelsen. I tidens fylde: inkarnasjonen, korset og oppstandelsen. En gang der framme: Gjenkomsten. Endetiden. Fullendelsen. Og imens: Livet her og nå, på vandring.

Det er kraft i denne aksen. Den trenger ikke innebære knefall for modernitetens triumfalistiske framtidstro. Den kan være, som den politiske teologiens far Johann Baptist Metz en gang lærte oss, et liv spent ut mellom minnet og håpet. Det farlige minnet om Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse, og en håpefull, kritisk solidaritet med dagens ofre for vold og undertrykkelse; dagens korsfestede.

I dag oppdager vi likevel at det er vel så mye sprengkraft i romdimensjonen.  Det foregår en sosial og politisk kamp om rommet, med store politiske og teologiske implikasjoner.  Hvem okkuperer rommet? Hvem tar plass?  Hvem dominerer, kontrollerer, legger under seg? Hvem stenges ute, stenges inne, nektes adgang, jages bort?

Sommerens debatt om byrommet ble utløst av et for mange urovekkende og uønsket nærvær. Fattige, utenlandske medmennesker, ble oppfattet og framstilt som «urene», som «matter out of place» (Mary Douglas). Refrengene var like samstemte som ufyselige – fra rådhus og storting til avisredaksjoner og opprørte nabolag:  De «hører ikke hjemme her». De «har ikke noe her å gjøre». Alternativene ble framstilt som «buss» eller «leir». Send dem ut – nekt dem å slå seg til. Eller – og det ble også deres selvforsvar – finn et sted bare for dem. En leir.

Den italienske filosofen Giorgio Agamben ser «leiren» som et faretruende kjennetegn ved vår tid. Konsentrasjonleiren, asylmottaket, internatet, fengselet. I leiren er loven satt ut av spill – ved lovens hjelp. Den som befinner seg i leiren er gjort ugyldig som borger og dermed som menneske. I leiren hersker unntaket; unntaket som både bekrefter og opphever loven.

Det nye globale klasseskillet går ikke først og fremst mellom de som har og de som ikke har, sier en annen samtidstenker, sosiologen Zygmunt Bauman. Det går mellom, på den ene siden, de som har frihet til å flytte seg og sine eiendeler hvor de vil, når de vil. Og på den andre siden de som er mer og mer stengt inne på et område de mister stadig mer kontrollen over. Eller som tvinges til å forlate det eneste området hvor de har legal oppholdstillatelse – rett til å ta plass, finne rom.

De som kommer til oss og nektes rom, går paradoksalt nok under den gruppebetegnelsen: Rom. Under det navnet blir de den dag i dag brutalt diskriminert, baktalt og nektet verdige livsvilkår over hele Europa.  Men under det navnet finner de også sin stolthet og sitt samhold, midt i strevet og jakten på noe bedre.

Gud rike er et rom. Et alternativt allrom. Et rom for den som stenges ute. Rom for alle de minste – og derfor for alle.  Et rom for frigjørende krefter her og nå — mer enn den gang da, eller en gang der framme.

En dagsaktuell politisk teologi og diakonal praksis må orientere seg i rommet. I Kirkens Bymisjon arbeider vi under slagordet «rom for alle». Det er kritisk og krevende, for andre og for oss selv.

Akkurat nå er det avgjørende kritiske spørsmålet om vi makter å gi menneskeverdig, likeverdig rom for rom i blant oss.

 

Sturla Stålsett
Generalsekretær i Kirkens Bymisjon

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *