Et langt skritt videre

20131029-134259.jpg

At bispeflertallet stanser ved forbønnsliturgien, kan kanskje karakteriseres som en pragmatisk løsning. Jeg vil karakterisere den som respektfull og prosessbevisst.

 

“Kristen og progressiv” har utfordret meg til å komme med en respons på Birte Nordahl Sandums innlegg “Makt uten mot”.

Det som står fast etter BM-uttalelsen (16/13) er at to tredeler av biskopene nå mener at ekteskap kan inngås mellom likekjønnede. Det er første gang et så stort flertall har kommet med et slikt “statement” og med en så entydig og samlet teologisk begrunnelse.

Det er også gjort tydeligere enn tidligere at den delen av bispemøtet som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap, anerkjenner likekjønnedes kjærlighet og likekjønnede pars rett til vern om sitt samliv etter regler vedtatt av staten.

BM-uttalelsen har etter mitt skjønn bragt en vanskelig prosess i Den norske kirke et langt skritt videre.

For egen del har jeg helt siden jeg kom fram til et nytt standpunkt i “homofilisaken” for over ti år siden, lengtet etter den dagen det vil bli mulig for likekjønnede par å bli viet i kirken. Det har jeg tydelig og ofte gitt uttrykk for. Også at det haster. Jeg har derfor stor forståelse for reaksjonene av skuffelse og frustrasjon, som er kommet på BM-uttalelsen.

BMs flertall, som altså mener “at det er tilstrekkelig læremessig grunnlag” for likekjønnede par til å kunne vies i kirken, begrenser seg nemlig til å anbefale forbønnsliturgi for borgerlig inngått ekteskap. Bakgrunnen for dette ligger i erkjennelsen av at “kirken er satt på en alvorlig prøve i denne saken”. Vi ønsker derfor å finne en løsning som kan virke mest mulig samlende.

Det mest ukomfortable resultat av den prosessen vi nå er inne i ville være om vi ikke kom et tydelig skritt videre. For meg står en ordnet, anerkjennende forbønnsliturgi som et slikt skritt. Det vil også oppheve den usikre situasjon vi har i dag. Det har vist seg at formuleringen fra BMs vedtak i 2008 (36/08) har skapt frustrasjon og uro både for prest, menighet og ikke minst for det par som ønsker kirkens velsignelse. 2008-vedtaker overlater nemlig saken til den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar og sier at “slike handlinger ikke må framstå som en ny liturgisk ordning eller ha vigselslignende karakter”.

Nå er det ikke biskopene/BM som har “makt” til å fastsette liturgier. Den “makt” ligger i Kirkemøtet. En forbønnsliturgi som bringer oss ut av det nåværende usikkerhetsregimet og blir en alminnelig ordning for hele kirken, må derfor vedtas på KM. Det vil være et viktig skritt som det bør være mulig å få tilstrekkelig oppslutning om. I samtaleprosessen rundt BMs samlivsutredning “Sammen” kom det fram at også prester som er imot at kirken skal vie likekjønnede par, kan være med å be for disse dersom det blir et fast rituale. Det er dette skrittet BMs flertall anbefaler at Kirkerådet skal legge fram for Kirkemøtet.

At flertallet stanser ved forbønnsliturgien, kan kanskje karakteriseres som en pragmatisk løsning. Jeg vil karakterisere den som respektfull og prosessbevisst. I mitt kirkeunivers er åpen dialog om troen og livet helt avgjørende. Også anerkjennelsen av at uenigheten kan virke forstyrrende og forvirrende. Uenigheten må balanseres mot de to tunge argumenter som Peter brakte inn i det “harde ordskiftet” på det såkalte apostelmøtet i Jerusalem om hvor vidt alle kristne måtte følge de jødiske renhetsforskriftene. Peter talte for en mykere vei ved å vise til at vi alle er avhengig av Guds nåde i Jesus Kristus og at de “ny-kristne” var preget av den nye Åndens gave, kjærligheten (Apgj 15).

For meg har disse to kriteriene ført til at jeg kjemper for anerkjennelse av likekjønnet samliv. Nåden er vår felles erfaringshorisont også inn mot meningsnivået for vi forstår stykkevis, som Paulus skriver. Og: homofil kjærlighet ser vi i dag dreier seg om vilje til og ønske om å etablere et varig, forpliktende og åpent samliv, som i et ekteskap. Det dreier seg verken om å vende bort fra Gud, om avgudsdyrkelse eller om promiskuøs seksualitet, slik homofile handlinger har vært bedømt og beskrevet opp igjennom historien. Det dreier seg om noe vakkert og verdig. Det kan oppleves og beskrives som noe guddommelig, slik også heterofile kan omtale sin kjærlighet. Om disse tingene brukes det fortsatt forskjellig språk i kirken.

Men Peters kriterier utfordrer oss alle til å skape avklarede rom hvor vi tillater hverandre å ha forskjellige meninger og tenke forskjellig også om kirkens ordninger. Dette dreier seg om respekt for hverandres meninger, det ansvar vi har for livene våre og det fellesskapet vi har i troen og i gudstjenesten.

Derfor er det gledelig at BM i et felles kapitel om kirkelig enhet slår fast at uenigheten vår ikke er av “en slik karakter at den rokker ved vår felles forståelse av evangeliet”. Det betyr i praksis at ikke “det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes”. Det er i dette rommet vi nå må samtale videre om det som for mange av oss er et eksistensielt trosbasert engasjement for kirkelig anerkjennelse av likekjønnet samliv.

Denne artikkelen sa kanskje lite om makt og mot. Men jeg håper den kaster lys over hvorfor jeg anbefaler at det utarbeides en kirkelig forbønnsliturgi for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap, mens jeg lengter den dag hvor slike ekteskap kan inngås i kirken.

 

Tor B Jørgensen
Biskop i Sør-Hålogaland

 

(Les også preses Helga Byfuglien og biskop Halvor Nordhaug besvare tilsvarende kritikk i Vårt Land)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *