AP: Prestepartiet

Pastor Christian A. Bugge, 1892:
(referert fra Nils Ivar Agøy: Kirken og arbeiderbevegelsen)

«Ingen har så stor social missjon som prestærne. De kan og de skal forene den sunde arbeiderbevægelse med social anseelse. De kan og de skal og de vil gjøre gjældende, at bevægelsen i sig selv ikke er gudløs radikalisme, men har en sund, ægte, kristelig kjærne. [… …] det bliver præstestandens sag, om socialismen slår rod i Norge.»

Illustrasjon: Anne Vollaug.

Illustrasjon: Anne Vollaug.

Prinsipper
«Tillit og samhold mennesker i mellom skaper tilhørighet og gode fellesskap. Tilhørighet og gode fellesskap bidrar i sin tur til tilliten og samholdet i samfunnet». Slik står det skrevet i verdikapittelet som innleder APs partiprogram. Dette er gode prinsipper for et parti som ønsker både å være moderne og sosialdemokratiske. Og tillit har AP gitt og fått fra flere miljøer; så som arbeiderbevegelsen og kirka. Dette er ikke tilfeldig. Og nettopp derfor har jeg valgt et sitat som ikke står å finne i Bibelen, for å beskrive koblingen mellom AP og prestene. For å beskrive APs posisjon i folkekirke-Norge.

AP hadde mange ateister og ikke-troende i sine kretser, særlig på begynnelsen av det 20. århundre. Og det var mange kamper om kirkas betydning for folk. Likevel. Enden på visa ble at AP ville styrke båndene til kirka. Derfor gikk de mot å skille stat og kirke, og derfor har AP vært garantisten for statskirka (nå folkekirka) helt fram til vår tid. Dette bør i ettertid ses på som et strategisk valg. Kirkefolket visste at AP var deres parti. Kirkas sosiale engasjement og diakonale praksis sammen med sosialistenes fordelingspolitikk og politiske tiltak for arbeidsmiljølov, streik, færre arbeidstimer, ferielov og andre krav, styrket båndene mellom kirke og arbeiderbevegelse.

I nyere tid har vi også eksempler på dette. Etter det grufulle angrepet den 22. juli 2011 fikk AP midlertidig låne lokaler av Oslo domkirke. Organisasjonen «Kristne Arbeidere» eksisterer også fortsatt i god tro og ånd. Mange norske prester er videre medlem av det norske Arbeiderpartiet. Noen av de mest kjente i nyere tid er kanskje Einar Gelius, Trond Bakkevig og Jacob Jervell. AP har vært opptatt av god dialog og tillit til både fagbevegelsen og kirkefolket. KrF HAR hegnet om bibelbeltene og bedehusene i sør og vest – frikirkemenighetene. Men AP har hatt stor styrke og mange medlemmer i kirkens organer.

Båndene og tilliten har stort sett alltid vært på plass. Ideene og tankene mellom kristendom og sosialisme har mye til felles. Og APs prinsipper har mye kristelig varme og omsorg i seg. Det er lite jeg har å utsette AP på her.

AP-samfunnet i 2017
Da har vi konsekvensutredet oljeutvinning i havet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og sannsynligvis er oljeboringen alt i gang. Klimapolitikken fortsetter omtrent som nå. Det betyr fokus på «føre var»-prinsippet. I utlandet. Og fokus på gode internasjonale klimaavtaler. Men Norge skal kjøre på som før. Penger er tross alt viktigere enn snevre miljø- og klimainteresser. Det får småpartiene ta seg av. I Norge tuter og kjører vi på med olje for alle penga.

Alle er med og har gode tenner. Nå også til rimeligere pris. Det er satt en øvre grense for hva den enkelte skal betale for tannlege i løpet av et år. Men ingen storslagen tannhelsereform er gjennomført. For reformenes tid er over. Her skal vi ta bit for bit og tann for tann.

Kjønnsnøytral verneplikt er innført. Kontantstøtten avviklet. Barnehager er fortsatt jobb nummer én. Studentboliger er bygget. 3000 i året. Skolen er rustet opp. Flere lærere, flere lærere med videreutdanning, og det er daglig fysisk aktivitet i fellesskolen.

Syke er vi. Både fysisk og psykisk. Mens høyresiden satser stort på det psykiske helsevernet, satser Arbeiderpartiet over hele linja. Innenfor dagens rammer. Fortsatt offentlige sykehus. Fortsatt regionale helseforetak – tross de demokratiske og politiske utfordringer disse har. AP satser på teknologi, lave egenandeler og nei til privatisering av den enkeltes helse. Det er dette de står for. Køene er lange – og lengre enn da AP overtok i 2005. Men grunnen til at køene fortsatt er lange handler om to ting, sier AP. For det første fordi vi er blitt flere. For det andre har vi lave egenandeler og faktisk lavere egenandeler enn da forrige blågule Bondevik regjering satt ved roret. Og her har visselig AP to gode poeng. Så hvis vi skal tro på AP så er helsekøene betraktelig lavere i 2017. Store lovnader, spør du meg.

Praksis – hva har AP gjort siste åtte åra?
AP har styrt Norge godt. Som alltid. Vi har fått tidenes største barnehagereform på plass. Vi har fått kjønnsnøytral ekteskapslov. Vi har grunnlovsfestet skille mellom stat og kirke, men folkekirken kommer til å leve godt videre. Som i Sverige. Finansene er gode. Finanskrisa kom vi igjennom uten at AP (eller finansminister Halvorsen) ble fristet til å hoppe på høyresidens krisetiltak. Og godt var det. Vi har lav arbeidsledighet. Krona står sterkt. Og Norge går så det suser.

Disse sakene har dog ikke kommet av seg selv. SV har vært den store pådriveren for både barnehager, ekteskapslov og skilltet mellom stat og kirke. Uten SV hadde ikke AP ført den progressive politikken de har ført på disse områdene. Uten SV ville man også vært i full sving med oljeboring – det er tross alt et stort flertall for dette i Stortinget. Så hvor mye kan vi til syvende og sist takke AP for?

Jens Stoltenberg administrerer Norge på en utmerket måte og er en meget god statsleder. Men han og AP har disse 8 årene manglet visjoner. Selv om det i anstendighetens navn skal sies at Soria Moria 1 var visjonær. AP skal ha skryt for å ha gjennomført viktige politiske tiltak. Men jevnt over er det bare krydret på litt her og litt der på statsbudsjettene. Først og fremst for ikke å støte fra seg noen, virker det som. AP kan det med å styre – og trykker litt ekstra på i året før valgkampene. Det gjorde de både i 2008- og i 2012- budsjettet.

Likevel er nok dette nok for igjen å få tillit fra velgerne. Trolig blir AP fortsatt Norges største parti – og det vil sannsynligvis gi dem muligheten til å styre igjen ganske snart. Men først får de blå styre litt – og det tror jeg AP kan leve helt greit med noen år.

Dommen
Er AP et alternativ for den kristenprogressive velger? AP vil videreutvikle folkekirka – og støtter videre opp den viktige trosopplæringsreformen. De går også til valg på å styrke det interne demokratiet i tråd med stat-kirke-forliket på Stortinget, og ønsker derfor å videreutvikle valgordningen. Min gode navnebror Trond Giske er nok glad for det. Bioteknologiloven er liberalisert, og med AP i regjering de neste åra vil tidlig ultralyd bli en realitet.

AP er den sterkeste garantisten for et godt forhold og en god link mellom arbeiderbevegelsen og folkekirka vår. Spørsmålet er om partiet burde vært noe mer progressive i sin politikk. Denne valgkampen har skuffende nok vært uten noen forslag om nye velferdsreformer så som for eksempel en sårt trengt tannhelsereform. En reform som SV og SP har ønsket i regjering, men som AP åpenbart har stått i veien for. Og svaret på hvorfor ikke tannhelsereformen har blitt valgkampens viktigste tema er rett og slett forunderlig. Jeg er overbevist om at det partiet som hadde turt å sette dette på dagsorden ville tjent på det. Men slik har AP blitt. Nesten ikke snev igjen av god, gammel sosialdemokratisk reformpolitikk. Derfor er dette partiet helt avhengig av å samarbeide med andre for å få til endring. Det håper jeg AP har lært de siste åtte årene. Tiden da AP kunne styre alene er forbi.

Med AP vet du hva du får etter valget. Stø kurs. Den økonomiske politikken og de utenrikspolitiske doktriner står fast. Støtter du dette, er AP partiet for deg. Hvis du ønsker sterkere fokus på klima, mindre restriktiv innvandring og en politikk som verner om barna; være det seg asylbarna eller barna med downs syndrom så er andre partier kanskje å foretrekke. Arbeiderpartiet blir store. Kanskje de nesten vokser inn i himmelen? Spørsmålet er bare hvor store deres potensielle samarbeidspartnere blir. Der står valget!

Godt valg!

 

Av
Trond Egil Hustad Jakobsen

Tidligere tekster i denne serien:

10. juni: Senterpartiet
13. juni: Kristelig Folkeparti
17. juni: Venstre
20. juni: Sosialistisk Venstreparti

5. september: Høyre
6. september: Fremskrittspartiet

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *