«Å gre Guds flokete hår»

kors

Hva skjer når teologien tar steget ut av kristeligheten og over i kunstfeltet?

Dette ble tema jeg fikk utforske i sommer, da Trøndelag senter for samtidskunst inviterte meg til å holde utstillingen «Å gre Guds flokete hår». Forespørselen kom på bakgrunn av kronikker jeg hadde skrevet i Adresseavisen i 2012/2013 i Adresseavisen, særlig om tema knyttet til blasfemi som alternativet religiøst språk og kritiske perspektiver på forvaltninger av Olavsarven. Disse kronikkene er i seg selv et uttrykk for et ønske om å kommunisere med en større offentlighet om religion, kjønn, makt og takhøyde for kritikk.

«Å gre Guds flokete hår» tok form i løpet av 2013. Mitt primære kunstneriske uttrykk er skjønnlitterære tekster skrevet i grenselandet mellom lyrikk og kortprosa. De fleste tekstene var hentet fra boken Hellig, sårbar som jeg publiserte i 2012. I boken forsøker jeg å skrive frem en skjønnlitterær teologi som kompromissløst bringer sammen erfaringer av å være kvinne og kristen og kristendommen som tradisjon for livsfortolkning. I tillegg inneholder utstillingen gjenstander som jeg har laget.

Hvorfor tittelen «Å gre Guds flokete hår»? Utstillingen hadde som overordnet tema å utforske ulike måte å tenke feministisk og maktkritisk om Gud, teologi og kirke. Jeg ser for meg at kristen tro, Bibelen og teologien er Guds hår. Det har flokete seg til, på så mange vis. En del av å være kristen er å forsøke å gre dette håret: være kritisk til det som bryter ned menneskeverdet, reproduserer stereotype forestillinger om «den andre» og gir kristendommen en eksklusiv tradisjon. Å være kristen er ikke bare å tro på Gud, men har også en etisk dimensjon: å lete etter en måte å tenke om hva det er å være troende som fastholder den troendes både rett og plikt til å være kritisk til hele tiden å inngå i en kritisk samtale om begreper som sannhet, mening, makt, verdi. Det er dette jeg forsøker å vise frem i utstillingen.

 Vold kan ikke bli folklore – selv om den er tusen år gammel.

Olavsarven
Å gre Guds flokete hår har tre deler som alle inneholder både dikt og gjenstander. Første del tar for seg forvaltningen av historien om Olav Haraldssons bruk av kristendommen i sitt militære prosjekt for å øke sin egen politiske makt. Dette har gitt ham status som Olav den hellige, og gitt opphav til «Olavsarven».

Litani til Olav 

Olav Haraldsson
Olav den hellige.

Olav som døde for det han trodde på.
Olav som drepte for det han trodde på.

Olav kan vi minnes deg uten å samtidig minnes dine ofre?
Olav hvem skal bestemme når vold er legitimt?

I møte med Trondheim har jeg opplevd det som problematisk at ikke kirken har et mer problematiserende og ukritisk forhold til hvordan fortellingen om Olav brukes inn i vår tid, en tid hvor religion så ofte knyttes til vold og undertrykkelse. Vold kan ikke bli folklore – selv om den er tusen år gammel.

La oss lage en korstogsfestival. Kle deg i ridderrustning fra ditt favorittkorstog! Vi lager gudstjenester hvor beretningen om kampen mot de annerledes-troende leses høyt og minnes. Vi har eget program for de minste. Barnekorstoget.

 

Foto: Monica Svorstøl / Trøndelag senter for samtidskunst

Foto: Monica Svorstøl / Trøndelag senter for samtidskunst

Å forestille seg en kvinnelig Kristus
Den andre delen utforsker om og på hvilken måte Kristus-skikkelsen kan tenkes om som kvinne, som Krista.

Vatikanets suvenirshop bugner av bilder av skandinaviske Jesus-er med balsamglatt blondt hår og velpleid hud. Andre steder finnes fremstillinger av ham som afrikaner, asiat og indianer. Eller palestiner. Basketballspiller. Også rent non-figurative bilder, hvor kroppen selv er oppløst, er vanlige. Tross store indre ulikheter har disse fremstillinger ett til felles: De ligner lite på utseendet til en omflakkende jødisk rabbi, år 30.

Kommersielle, religiøse og kunstneriske fremstillinger av Jesus kan med letthet overskride alle historiske fakta om hvem han var. Med ett unntak. Hva sier det om kjønnets betydning i vårt samfunn at det aldri er malt en altertavle av en kvinnelig Kristus?

Å skrive om Krista betyr ikke å hevde at Jesus egentlig var kvinne, eller at det har historisk sett har fantes en kvinnelige kristus. Men det betyr å forestille seg hvem hun kunne vært, og hvordan historien om Gud hadde vært som menneske da hadde blitt fortalt.

De romerske soldatene tvang Kristus til å bære korset opp Via Dolorosa. Så korsfestet de ham og etterlot ham for å dø. Krista ville de voldtatt. Kanskje ville de ikke drept henne, men holdt henne innesperret i Pilati borg. Tvunget henne til å føde okkupasjonsmaktens barn.

De kledde av Jesus og hengte en skarlagensrød soldatkappe på ham og flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: ”Vær hilset, du jødenes konge”.

Men da de hadde arrestert Krista, var det unødvendig med subtilt teater. Soldatene skriblet med store bokstaver på byporten:

GUD ER EI FITTE.

Å arbeide med Krista handler om å skrive frem fraværet av at Gud lot seg bli menneske i kvinnekropp. Hva betyr dette fraværet for oss i dag? Hvordan hadde historien sett om det hadde vært annerledes? Går det an å be til en som ikke finnes? Jeg opplever at skriften er mellom rommet eksistens og ikke-eksistens, mellom det som finnes og det som ikke finnes. I dette rommet finnes Krista. Hun er lengselen etter at Gud skal ha hatt kvinneerfaringer. Hun er minnet om alt de kvinneliv som kunne vært levd eller levd annerledes om kvinner i 2000 år hadde hatt rett til å bestemme over egen kropp, seksualitet og hatt tilgang på utdannelse og maktposisjoner.

Er Krista, den kvinnelige Kristus, dømt til å være en negasjon av det som er, slik forelesninger i kvinnehistorie er monumenter over det som kunne blitt? Ja. Men hvorfor må Gud finnes eller ikke, når livet selv både er og ikke er? Jeg misunner det jeg ikke vil ha. Du gjentar og gjentar at du elsker meg, men deler seng med en annen.

Kanskje Krista er en gud som bor i en kirke som er større enn Kirkens rom. Ifølge James Joyce: What is God? A shout in the street.

Alt vi sier, kunne vært sagt annerledes.

Blasfemiens trosspråk
Prosjektets tredje del eksperimenterer med alternative måter å snakke om Gud på. Kan blasfemi være et hellig språk? Finnes det en Gud på den andre siden av det språket gestalter som «gud»?

Det begynner med at jeg syr en alterduk av plasten utenpå Libressbindene. Lager border i det tynne materialet etter mønster fra Hedalen kirke i Valdres. Så blir søylene i Nidarosdomen til gatelykter. Til slutt forvandles den rotete kjøkkenbenken til et alter.

Tradisjonen har så tykk hud. Jeg er nødt til å skjære dypt for å se blodet piple frem.

Av og til kan jeg kjenne at det tradisjonelle religiøse språket om Gud renner over av hybris. Det er som om det forsøker å fange Gud, uten å reflektere over hvem som hvilken maktposisjon det selv er i.

Foto: Monica Svorstøl / Trøndelag senter for samtidskunst

Foto: Monica Svorstøl / Trøndelag senter for samtidskunst

 

En gudstjeneste på Det teologisk fakultet i studietiden: Jeg river i stykker Den norske kirkes ordning for søndagsgudstjenesten.

Høymessens faste formuleringer er et resultat av teologers studier av lære, Bibel og tradisjon, bearbeidet til en ordning for gudstjeneste. Men like mye speiler ordene om kroppen som skriver dem eller fremsier dem er sulten eller ikke. Språket om Gud snakker like mye om drømmene våre, hverdagene våre, begjæret, det vi ser men ikke øyner. Derfor er det prestens oppgave å ødelegge språket om Gud. Ikke for å slutte å snakke, men for å forhindre at språket blir hovmodige. For å minnes: Alt vi sier, kunne vært sagt annerledes.

Etter at jeg hadde revet boken i stykker tapet jeg den sammen og brukte den hver søndag de første årene jeg arbeidet som prest. Det har vært en skjønnhet i dette: Å vite at det kirkelig autoriserte språket om Gud både er og ikke er. Samtidig.

Denne delen av utstillingen innhold en gjenstand: alterduk, nattverdskalk og disk (kopp og tallerken til brød og vin) laget i søppel. Gjenstandene som brukes i kirken er ofte laget av materiale som er på toppen av samfunnets estetiske hierarki: gull, sølv, kunsthåndverk. Hva skjer når dette snus på hode? Å lage dette nattverdsettet hadde for meg to sider: det setter spørsmålstegn ved hva som er vakkert og hva som er stykt, hva som er verdt å ta vare på og hva som skal forsvinne. Disse kategoriene er også politiske og etiske kategorier: vi tar for gitt at statsborgerskap er gitte kategorier som gir noen mennesker rett til gode liv, andre til å gå til grunne i fattigdom. Er det mulig å tenke annerledes? Og: Hva skjer når det nettopp er materiale som er forkastet som representerer Guds kropp i gudstjenesten? Hvordan ville kirken, teologien og gudstjenesten sett ut om den satt erfaringer og mennesker som lever i randsonen av det etablerte? Kanskje er det nettopp det nattverden feiret av, med og som søppel som setter oss i stand til å nærme oss hva det betyr at Gud selv var forkastet av det religiøse etablissementet.

Jesus er derfor en foregangsperson når det gjelder å innenfra den religiøse tradisjonen kritisere en religiøs tradisjon.

Pussy Christ
En annen del av utstillingen var fotomontasjen Pussy Christ. Pussy Christ ble til som en fortolkning av Pussy Riots opptreden i Vår frelses katedral i Moskva Ortodokse troende har opplevd Pussy Riots opptreden som blasfemisk. Det er jeg helt enig i. Det er nettopp det blasfemiske ved opptredenen som gjør den verd å lytte til for troende mennesker. Tradisjonelt sett har blasfemi skjedd innenfor en ramme av kirkelig makt kontra sekulær avmakt. Blasfemi har innenfor denne rammen blitt forstått som troens og kirkens motstander. Men hvorfor er det gitt at blasfemi støter den troende? Å automatisk anta at den troende støtes av blasfemi er en paternalistisk holdning i møte med troende. Implisitt i denne antagelsen ligger forestillingen om den troendes eneste relasjon til sin religion og kirke er tilbedelse, ærefrykt, lovprisning! Det er fullt mulig å tenke seg den motsatte reaksjonen: at den troende gjenkjenner blasfemien som den svakes stemme, lytter til den, lar seg korrigere. Blasfemi kan vise den troende religionens blindsone, det man ikke ser når man er innenfor.

Jesus var en person som i sin samtid viste frem blindsonene ved den religiøse praksisen. Han gjorde det som en insider – som en jødisk rabbi. Jesus er derfor en foregangsperson når det gjelder å innenfra den religiøse tradisjonen kritisere en religiøs tradisjon. Hvor finner vi Jesus i dag? Frigjøringsteologien har vist oss Krisus i de fattige og marginaliserte liv. Pussy Riot viser oss Kristus som en Pussy Christ.

den kristne guden er en selvrefleksiv gud

Foto: Monica Svorstøl / Trøndelag senter for samtidskunst

Foto: Monica Svorstøl / Trøndelag senter for samtidskunst

Rituell fotvasking
I tillegg til de tre delene innholdet utstillingen en preformance. Dette besto i at jeg i gjennom de fire første dagene var til stede to timer per dag tilbød meg å vaske publikums føtter, ledsaget av å lese teksten fra Johannesevangeliet hvor Jesus vasker disiplenes føtter kvelden før han ble henrettet. Å vaske føtter var slavens oppgave. At dette var en kontroversiell handling fra Jesu side bli tydelig gjennom at Peter først nekter Jesus å vaske føttene hans. Ved å gjøre en slik handling utfordret Jesus etablerte maktstrukturer i datidens samfunns – ikke kun gjennom ord, men også gjennom konkret handling. Dette viser at den kristne guden er en selvrefleksiv gud, en gud som selvkritisk ikke overser eller skygger banen for maktmessig ulikhet, også når disse gis et religiøst fundament. Jeg ønsket å gjenta Jesu handling og lese teksten, ikke fordi jeg tror at handlingen og ordene har samme radikale betydning som for to tusen år siden. Jeg ønsket å gjøre det for å vise at maktkritikk og selvrefleksivitet ikke er noe som påføres kristendommen utenifra, men innenifra, som ideer formet av en som er ordinert prest i Den norske kirke, som grunntekster i Jesu eget liv. Fotvaskelsescenen forstått som et strukturerende punkt for hva det vil si å være kristen og kirke gjør kristendommen til ikke-dogmatisk, åpen, selvkritisk, og spørrende. «Å gre Guds flokete hår» var et utkast til å stå i denne tradisjonen.

 

Gyrid Gunnes
Phd-stipendiat på Diakonhjemmet
Prest, forfatter og kunstner

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *