Om konservative (og) liberale kristne

Jeg har blitt bedt om å holde et kåseri om kristendommen. Det er ikke en helt enkel oppgave. For til tross for 2000 års iherdige forsøk på ensretting, er kristendommen ennå ikke en entydig størrelse. Som alle som leser Dagbladet vet, er det her snakk om en religion som er splittet i to vidt forskjellige retninger. Mellom konservative kristne på den ene siden, og liberale kristne på den andre siden. Dette skillet oppstod under kirkemøtet i Nikea i år 325, der man aldri kom til enighet om hvorvidt Jesus var en mann eller en lesbisk innvandrer.

Å beskrive kristendommen blir ytterligere komplisert av at verken den konservative eller den liberale fløyen aner hva de holder på med lenger. De konservative kristne ønsker sterkt å være nettopp konservative. De ser seg selv som de som forsvarer de evige og rådende verdier mot forfallet. De liberale kristne har på sin side et bilde av seg selv som radikale, nytenkende og provoserende.

Og sånn var det da også en gang. En gang i tiden vernet den konservative kristne om viktige samfunnsinstanser som sømmeligheten, helvete og patriarkatet. Det var i riktig gamle dager, på den tiden da liberal kristendom var en motkulturell kraft.

Men i dag er det ikke lenger noen som slutter seg de rådende verdiene den konservative forsvarer. Derfor er det han som i dag en motkulturell kraft. Og hadde den liberale kristne vært ærligere med seg selv i sin kamp for å avsløre fordommer og vrangforestillinger, ville hun innsett at hennes tapre kamp for likestilling og demokrati slett ikke er i stand til å provosere andre enn de konservative kristne. Og dem er det strengt tatt ingen andre enn de liberale kristne som bryr seg noe særlig om likevel. Og derfor er det heller ingen andre enn de konservative kristne som bryr seg nevneverdig om de liberale kristne.

Så disse to gruppene er helt avhengige av hverandre for i det hele tatt å ha noen å snakke til. Det er derfor de er nødt til å holde sammen som én religion og én kirke. Noe som på ingen måte er uproblematisk.

Aller mest problematisk er det for den stakkars liberale kristne. Hun må nemlig leve i evig frykt for at noen skal forveksle henne med en konservativ kristen. Og hun er ganske sikker på at ingenting er så lite kult i folk flests øyne, som det å være en konservativ kristen.

Så når den liberale kristne blir nødt til å fortelle folk at hun er kristen, blir det alltid etterfulgt av et gedigent «MEN….». Den liberale kristnes forhold til evangeliet er som den rasebevisste onkelen i familieselskapet som åpner ethvert rasistisk resonnement med å si at «Jeg er ikke rasist, altså, men…». Slik vil den liberale kristne stadig fortelle at hun ikke skammer seg over evangeliet – og så straks understreke hvor forsvinnende lite hennes tro har å si for hennes tanker og handlinger. Ingen må tro at ikke hun både drikker og banner og bryter budene over en lav sko! Og hun bryr seg faen ikke mer om nesten enn nesten bryr seg om henne!

Liberaleren er riktignok kristen. Og det skammer hun seg slett ikke over. MEN det har ingen innvirkning på hvordan hun tenker eller handler.

Den liberale kristne er som en halv Paulus.

(For de mest liberale av dere der ute, bør jeg kanskje her opplyse om at Paulus er en fyr som var med på å skrive Bibelen. Så dere trenger altså ikke bry dere nevneverdig om hva han måtte mene.) Men altså Paulus, som i Romerbrevet understreker at han ikke skammer seg over evangeliet. Så langt er liberaleren og Paulus på linje. Men Paulus har ikke et «men…» i sitt brev. Han skriver brevet i en situasjon der han blir forfulgt, fengslet og hånet for sin tro. Men han forkynner skamløst evangeliet likevel.

Den kristenliberale står aldri i fare for å bli fengslet og forfulgt for sin tro. Men det bør ikke brukes mot henne, for det er virkelig ikke hennes skyld. Og innimellom skulle hun faktisk ønske at hun ble littegrann fengslet og forfulgt, så ville kanskje hverdagene føles litt viktigere. Men i virkeligheten er sjeldent altfor mye som står på spill for henne. Hun har i det hele tatt et ganske greit og ordnet liv. Derfor har hun god tid til å være opptatt av innvandrere og homofile rom-folk. Aller mest er hun opptatt av hva ANDRE mener om innvandrere og homofile rom-folk. Og hun synes det er helt usømmelig når andre ikke er enig med henne. For det er hun skråsikker på at Jesus ville vært.

Uten at hun mener å antyde at det har noe å si hva Jesus ville ment, selvfølgelig. Herregud, han var da tross alt bare et menneske, han også.

For å unngå at hun blir forvekslet med en konservativ kristen, sørger den liberale kristne alltid for å henge med i tiden. For henne er ingenting mer sant enn Tidsånden. Derfor er hun også desperat etter å vise at det kristne budskapet alltid er i takt med Tiden og Samfunnet.

For å være sikker på å være i takt med utviklingen, sørger liberaleren for alltid å dilte i hælene på den, slik at hun er trygg på å aldri havne for langt på etterskudd. Straks tilstrekkelig mange toneangivende stemmer har gått inn for et syn som tidligere var kontroversielt, vil den liberale kristne rope at «Ja! Akkurat slik er det! Amen!»

Og så vil hun straks bli litt beskjemmet over at hun lot et «amen» glippe ut av henne. For religiøst språk er noe hun tror folk forbinder med konservative kristne.

De liberale og de konservative deler altså en felles kirke. Men de er temmelig uenige om hvordan den kirka skal være. Den liberale kristnes kirkesyn kalles «folkekirketeologi». Dette er et kirkesyn som er konstruert for å sikre at gudstroen ikke skal behøve å ha noen konsekvenser for den troendes tanker, verdensbilde eller handlinger. Folkekirketeologien er påstanden om at inni er vi like og aller innerst inne er vi alle bittelitt kristne – også de som selv mener de er noe annet. Og forøvrig kan man gjøre som man vil. «Det må da være lov.»

«Det må da være lov» er den liberale kristnes viktigste leveregel. Dette er selve Det liberale bud. Dette er en god og praktisk regel som evner å skjære gjennom et hvilket som helst etisk dilemma. Samme hva hun gjør, sier liberalerens leveregel at «det må da være lov». Så da er den grei. Og skulle hun likevel begynne å lure på om hun befinner seg i en etisk gråsone, har hun alltids Tilgivelsen å falle tilbake på. Der er Jesus god å ha.

De konservative tror verken på folkekirketeologien eller Det liberale bud. I stedet har de en hel serie med evige verdier som definerer dem som kristne. Nøyaktig hva disse evige verdiene er, endrer seg hele tiden. Men det er alltid noe. Ett eller annet reaksjonært standpunkt som setter dem på utsiden av flertallet. Motstand mot kvinner, dans, kortspill eller homofile. Eller krav om rett til ikke-statlig religionsutøvelse. Det evige endrer seg hele tiden. Men det er alltid noe.

Den liberale kristne er innerst inne litt sjalu på de konservative og alle deres merkesaker. For hun sliter med at det er litt uklart hva som er poenget med at hun er kristen. Denne sjalusien fører til at den liberale kristne bruker mye energi på å overvåke hvorvidt den konservative lever opp til sin tro. Hun er aldri så rasende og lykkelig som når hun kan avsløre at en konservativ kristen svikter et ideal han selv har satt opp. For i den liberales verden finnes det ingenting verre enn hykleri. Det er fordi det per definisjon er umulig å hykle for den som lever etter det liberale bud. Derfor føler den liberale kristne at hun tross alt har et moralsk overtak på den konservative.

I en hel liten evighet har de ligget i krig med hverandre innenfor den samme kirka, disse to gruppene. Den motkulturelle konservative og den liberale forsvareren av den rådende orden.

Og for å komplisere bildet ytterligere, finnes det kjettere der ut som hevder det finnes rom for å være kristne også utenfor disse to båsene. «Progressive kristne», kaller de seg. Og de aner selv ikke hva det betyr. Men det håper de tiden vil vise.

Kanskje vil det om noen år snakkes med selvfølgelighet om de progressive som en tredje gruppe av kristne. Kanskje vil dette være en helt ny stemme. En tydelig, radikal og kritisk stemme. En forsamling som våger å gå foran og tråkke løype i forkant av utviklingen. Kanskje blir de noe nytt. Kanskje. Eller kanskje blir de bare en kombinasjon av liberale og konservative. Kanskje vil de hente det beste fra begge leire. Men mest sannsynlig vil de kombinere liberal og konservativ kristendom og bli kristne som er reaksjonære i verdispørsmål – samtidig som de synes det er flaut å være kristne.

Gud vet.

 

Lykke til!

 

Torkil Hvidsten
Master i kristendom
torkil@kristenogprogressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *