Høyre: Blått hav så langt du ser

Jeremia 1, vers 10:

“Se, jeg setter deg i dag over folk og riker
til å rykke opp og rive ned,
til å ødelegge og knuse,
til å bygge og plante.”

Illustrasjon: Anne Vollaug

Illustrasjon: Anne Vollaug

Prinsipper
Sitatet fra Jeremia beskriver de muligheter som ligger for Høyre som et regjeringsparti med slagordet ”Muligheter for alle”.

Høyre vil «føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid». Slik står det skrevet i Høyres prinsipprogram. Godt formulert. Tydelig og klart.

Høyre er et tradisjonsrikt parti med verdikonservative verdier. Noe som ofte gleder den kristne velger. De har viktige etiske diskusjoner og refleksjoner – og personlig har jeg alltid følt meg hjemme hos Høyre hva gjelder etikk og menneskeverd. Verdier som forsiktighet, føre-var og måtehold er gode personlige verdier. Spørsmålet er om de alltid er like overførbare til politikken og samfunnet.

På mange måter er Høyre et moderne kristent parti. De har ganske mange kristne velgere og har alltid hatt mange fremtredende kristne i sine rekker. Partiet balanserer politikk og religion godt. Høyre ser det religiøse og det kristne kulturgrunnlag i historisk kontekst og som en del av det offentlige rom. Som et konservativt parti vektlegger de dette. Men Høyre ser nok først og fremst på religion som en privatsak.

Høyre-samfunnet
I Høyres samfunn har de velstående og ressurssterke det bra. Det er enklere å starte sin egen bedrift. Det er mindre papirer å fylle ut, og det er visstnok også enklere å være bedriftseier i små og mellomstore bedrifter. Lavere skatt og mindre skjemavelde. Redusert toppskatt. Mindre skatt på arbeid. Ingen arveavgiften. Etter hvert heller ingen formueskatt.

Under Høyre er det gode tider for de rike. Eller «folk med vanlige inntekter», som Høyre kaller dem.

Økt bistand har de ikke noe tro på. Handel er svaret. Handle på kryss og tvers. Styrking av handelsavtaler. Særlig gjennom samarbeid med Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Høyre er også for medlemskap i EU. Gjennom folkeavstemming, sjølsagt. Noe annet skulle tatt seg ut.

Høyre er et ja-parti. Så Høyre-samfunnet sier ja til bevæpning av politiet, til sprøyterom for narkomane, til Norge som foregangsland i klimapolitikken, karakterer på barnetrinnet, politisk reklame og til handlingsregelen for bruk av oljepenger. Høyre ønsker en sterk frivillig sektor og støtter i særdeleshet opp om skattefradrag for gaver til kirkelige og andre frivillige organisasjoner. Nå  støtter de til og med opp om skattefradrag for fagforeningskontingenten. Tidligere spøkte jeg med at den eneste forskjellen på høyre- og venstresiden i norsk politikk var skattefradraget for fagforeningskontingenten, men slik er det altså ikke lenger hva gjelder Høyre.

Men Høyre er også et nei-parti: Nei til tigging, til eggdonasjon, til forskning på befruktede egg, til boplikt på gårder, til vern av Lofoten og Vesterålen, til strengt vern av jord og nei til progressiv skattepolitikk.

Et ansvarlig og moderne samfunn, en sterk frivillig sektor. Et robust sivilsamfunn. Og de rike har det godt. Skatte- og avgiftslettelser både her og der. Til glede for noen. Uklart hvem.

Hva har Høyre gjort siste åtte åra?
Høyre har frisket seg opp som et kvinneparti – med sterke kvinnelige stemmer som leder av Høyres Kvinneforum: Julie M. Brodtkorb og stortingsrepresentant i Familiekomiteen Linda C. Hofstad Helleland. De har hatt et sterkt fokus på kvinner og likestilling, frihet for kvinnen og familien. De har saumfart hele partiprogrammet og lagt til og fjernet gamle konservative formuleringer fra en helt annen tid. Snakker vi om et nytt kvinneparti? Og vil Erna ha evne til å tiltrekke seg kvinner fra flere lag av samfunnet. Ikke bare gründer- og arbeidsgiver-kvinnen? Kanskje gjør de det, men da er det på den andre siden kanskje ikke så lurt å true med å fjerne pappakvoten. Ikke så lurt å drive pappaene fra seg kanskje, når vi vet at fedrekvoten både har ført til bedre likestilling, flere menn som tar ansvar i heimen for familie og barn og ikke minst økt arbeidsinntekt for mor. Pappaperm er både god pappa-og kvinnepolitikk.

Høyre har ellers brukt tiden sin på å dyrke frem en god statsministerkandidat i Erna Solberg. Det ser ut til at de har lyktes med det. Erna er jevnt over populær. Og ikke bare blant sine egne. Høyre har som sedvanlig også brukt mye tid på skattepolitikken og på utdanningssystemet.

Høyre vil avbyråkratisere. Flere skal jobbe med tjenester, færre skal flytte papirer. Høyre vil ha færre departementer. Effektivisere. Bedre koordinering. Mer samhandling. Klarere skille mellom fagkompetanse og faglige råd på den ene siden og politikken på den andre siden. Høyre skal ha for gode poenger – og noe bør absolutt gjøres. Dette har også blitt diskutert på KristenOgProgressiv, med debatten om målstyring og ledelse i kirken.

Men Høyre har noen problemer med troverdigheten på dette området. Det første problemet er at byråkratiet ble større med Erna Solberg som kommunalminister. Det ble flere ansatte i departementene og andelen utgifter til byråkratiet. Riktignok bare med 0,3 prosent, men uansett: Feil retning.  Det andre problemet er at da Høyre og Kåre Willoch regjerte på 80-tallet, hadde de også et mål om avbyråkratisering – men det stikk motsatte skjedde. Det tredje problemet til Høyre er at norsk skole, helsevesen og politi har blitt byråkratisert de siste 15 årene – med god og stødig hjelp fra Høyre. Det er en fin ting å si at en ønsker færre papirflyttere og flere som gjør tjenester. Og det har da også skjedd under de rødgrønne. I hvert fall i kommunal sektor. 17 av 18 nytilsatte i kommunene har fått jobb som lærere, vernepleiere, førskolelærere, barnevernspedagoger og flere til (Dagsavisen, 26. juni side 10-11). Problemet er at disse yrkesgruppene og i særdeleshet politifolk og ansatte i helsevesenet samt skolevesenet har fått byråkratisert sin hverdag med flere møter, mer rapportskriving og større papirbunker, ved siden av den alt gedigne rettebunken for lærerne. Dette har Høyre vært med på gjennom Kristin Clemet sin byråkratisering av norsk skole.

Ikke minst er det norsk høyreside – og i særdeleshet FrP, Høyre og Arbeiderpartiet – som har stått for den nye markedsmessige måten å lede, styre og måle offentlig sektor på. Det som en liker å kalle «new public management». Her har Høyre et forklaringsproblem. Hva ønsker Høyre egentlig?

Dommen
Høyre er et konservativt parti. Med en moderne gnist og et ansvarlig partiprogram. Og et maktparti med stor M. Det viste de i særdeleshet under forrige høyrebølge på 80-tallet. Nå er vi kanskje inne i en lignende høyrebølge. Blått hav så langt du ser. Kan man ønske mer? Ja, Høyre ønsker mer. Mer penger til enkeltmennesker. Fordi det visstnok er mennesker (les; «ikke staten») som best forvalter pengene. Det skaper verdiskaping. Og det trenger Norge. Norge skal tjene penger. Og pengene skal brukes til reduserte skatter og avgifter. Vi skal ha mer Politi og litt mer forsvar, og enda tryggere lokalsamfunn.

Med Høyre får vi en etisk fundamentert politikk som mange kristne velgere kan føle seg hjemme i. Gen- og bioteknologien skal «forhindre at mennesker og liv sorteres ut ifra egenskaper» og «unngå at mennesker blir redusert til et middel for andre». Derfor sier også Høyre nei til både surrogati og eggdonasjon. I tillegg vil de ikke åpne opp for tidlig ultralyd i offentlig regi slik de blant annet har gjort i Danmark. Dette applauderes.

Men Høyre er ikke et progressivt parti. De ønsker nok fremgang innenfor gitte felt. Men i det store bildet er Høyre et parti som verken ønsker progressiv beskatning, progressive fagforeninger eller progressiv sosialpolitikk. Med Høyre får du et ansvarlig parti. Med etisk bevissthet, og en god gen- og bioteknologipolitikk. Som kristen velger er absolutt Høyre et alternativ. Som progressiv velger må man finne et annet parti.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *