Å straffe barn for uro

En kommentar til Espen Ottosens utspill om skolebarn og straff.

Individualistisk teologi
Jeg har tidligere uttalt til avisen Vårt Land (03.08) at jeg får problemer når Espen Ottosen og tankesmien Skaperkraft blir den tydeligste kristne stemmen i offentligheten. Etter å ha sett Ottosen uttale seg om barn og straff på Dagsrevyen 23.08 er jeg sikker på at Skaperkraft ikke bør bli stående som representativt for hva og hvem det kristne er. Innslaget viser tydelig at pedagogikk og læring ikke er Ottosens felt.  Ottosen tenker at straff skal lære elever at det «lønner seg ikke å oppføre seg på en slik måte at det ødelegger roen i skolen».

Ottosen poengterer at han representerer en kristen tankesmie, og begrunner sitt syn på straff ved å vise til at et kristent menneskesyn er realistisk. Denne realismen utdyper han ved å si at barn trenger ros og oppmuntring, men også straff eller disiplinering. Den teologiske tradisjonen som ligger til grunn for Ottosens resonnement baserer seg på en individualistisk forståelse av lov og evangelium. Det er enkeltmenneske (her: enkeltbarnet) som trenger å bekjenne sine synder (her: uro på skolen), og som deretter kan motta det frigjørende evangeliet (her: deltagelse i klassens sosiale aktiviteter).

Systemkritisk teologi
Et teologisk alternativ til dette vil være å betone at synden er på systemnivå. Noe av det mest fremtredende i evangeliefortellingene er at Jesus kritiserer de som har ansvaret for hvordan datidens samfunn var organisert, og at han forsvarer de som av ulike grunner ikke klarer å etterleve reglene som støtter opp under systemet.

Å straffe enkeltelever
Ottosen opererer innenfor en tankeverden der problemer som uro i klasserommet og på skolen forklares på individnivå. Det er den urolige eleven som er problemet i Ottosens resonnement. Det å straffe eleven vil i følge Ottosen lære ham at slik oppførsel ikke lønner seg. Case closed. Eleven blir rolig. Eller? Enhver som har erfaring fra arbeid i klasserom vet at det sjelden er tilfelle. Straff av uønsket atferd fører sjelden til at atferden forsvinner, det blir heller mer av den. Straffen som var tiltenkt èn virkning kan vise seg å få motsatt effekt. Straff kan, som Ulvund påpekte på Dagsrevyen, føre til at barn blir negativt stemplet sosialt. Utestengelsesstraff fører til at de med problemer i læringssituasjonen får det enda verre enn de hadde fra før. Resultatet er at straffepraksisen kan føre til mer uro istedenfor mindre uro, både i klasserommet og i den enkelte elev.

Strukturelle forklaringer
Det som helt uteblir fra Ottosens resonnementer er at uro kan ha strukturelle forklaringer som ikke kan løses ved å straffe enkeltbarn for å ikke høre på læreren. Noen iøynefallende årsaker til at barn er urolige i norsk skole, er de stadig større elevgruppene uten at lærertettheten økes tilsvarende. Det er for eksempel ikke rart at elever som går i første klasse blir urolige av å sitte for seg selv å gjøre oppgaver de ikke har fått særlig innføring i å utføre, og som det skal noe til at de forstår hensikten med. Hvem hadde ikke blitt urolig av å sitte og skrive s-er på et helt ark? Som førsteklassing er det svært vanskelig å forstå at hensikten med denne repetitive aktiviteten er å automatisere hvordan en skriver s-er

Spørsmålet er hvilke forklaringer uro i et klasserom gis. Hvordan skolehverdagen er organisert, hvilke arbeidsoppgaver som gis og hvordan arbeidsoppgavene gjøres har stor innvirkning på hvor rolige eller urolige barna er. Ottosen karakteriserer det å tro at straff ikke fungerer som naivt. Jeg ville snarere betegne det som naivt å tro at straff fungerer. Det å plassere ansvaret for uro hos elevene kan være fristende for lærere og rektorer som ikke vil eller har rammebetingelser til å ta ansvaret for å utvikle gode læringsmiljøer for barna. Det å tro at uro kan løses ved å straffe enkeltbarn retter fokuset mot individet og lar de ansvarlige for læringsbetingelsene gå fri.

Behov for progressiv tankesmie
Det trengs flere kristne stemmer som kan formulere teologi som argumenterer mot for eksempel straff i skolen. En teologi som ikke opererer med forestillinger om at Gud straffet Jesus , og som protesterer mot at dette kan brukes til å legitimere ulike straffepraksiser i dag. Det er behov for en progressiv kristen tankesmie for å medvirke til å utvide hva og hvem som er det kristne i den offentlige debatten.

 
Elisabeth Tveito Johnsen
Religionspedagog
Det praktisk-teologiske seminar, Universitetet i Oslo

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *