Bare symbolske handlinger?

Skal kirken bare drive med symbolske handlinger? Hvor var de geistlige da romfolket sov under Sinsenkrysset?

Foto: Johnny Leo Johansen

Foto: Johnny Leo Johansen

I Pinsen ble det, med prester og andre kirkelige ansatte i spissen, gjennomført en solidaritetsaksjon i Sofienbergparken i protest mot at Bystyret i Oslo vil gjøre det vanskeligere for romfolk og husløse å overnatte på offentlige steder. Aksjonen fikk stor mediadekning og god oppslutning. Men hvilken rolle spilte prestene og hva ville de med aksjonen?

Solidaritet med eget selvbilde?
På KristenOgProgressiv.no skriver Sara Moss at «Prestene gjorde det de er flinkest til: regissere symbolhandlinger som kan hjelpe oss med å håndtere det vi ikke har språk eller løsninger for.» Hun skriver videre at «Den spontane tilbakemeldingen prestene fikk i form av alle oss som tok turen til Sofienbergparken, sier noe om at vi har behov for denne typen symbolhandlinger. Av og til må vi få legge oss ned i protest mot egen maktesløshet. Eller reise oss for å begynne på nytt sammen.»

Byrådet i Oslo handlet tilsynelatende i avmakt ovenfor den komplekse utfordringen som husløse utgjør, ved å spesifisere gjeldende regelverk med tillegget «veier og plasser». Det kan anses for å være en populistisk og kortsiktig avmaktsdemonstrasjon. Men det vil jeg påstå at også soveaksjonen i Sofienbergparken var. Det ble symbolhandling mot symbolhandling.

Aksjonen i Sofienbergparken endte opp med å få bred mediedekning og god deltakelse, også fra rommiljøet. Og jeg vil ikke underkjenne at det kan ha opplevdes godt for husløse å få oppleve en slik solidaritetsmarkering. Men jeg klarer ikke la være å spørre: Hvor var de geistlige i vinter, da det fast bodde romfolk under Sinsenkrysset? Og blir symbolhandlingen utført i solidaritet med de som lever under uverdige forhold, eller i solidaritet med eget selvbilde?

Regissering av symbolhandlinger er kanskje noe av det presteskapet er best på. Men det er ikke det presteskapet primært skal drive med.

En handlingens teologi
Jeg er snart ferdig med mitt teologistudium og skal bli prest. Og i den anledning håper jeg inderlig at det viktigste i mitt yrke skal bestå av noe mer enn symbolhandlinger! Symboler er ofte forstått som noe som peker på en mening utover seg selv, og jeg mener ikke at symbolhandlinger ikke er viktige. Ei heller er jeg uenig med Saras analyse. Tvert imot, regissering av symbolhandlinger er kanskje noe av det presteskapet er best på. Men det er ikke det presteskapet primært skal drive med, selv om jeg tror mange, prester inkludert, opplever det slik.

Prester i min kirke (Den evangelisk-Lutherske norske kirke) er kalt til å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Et relevant spørsmål i denne sammenheng blir da om dette (kun) er symbolhandlinger. Hvordan kan vi forstå forkynnelsen av evangeliet som noe mer enn en symbolhandling?

Mine teologistudier førte meg forrige semester til Sør-Afrika. Universitetet jeg studerte ved i Pietermaritzburg (UKZN) har en stolt fortid som motstander av apartheid. Og der benyttet man seg fortsatt av samme metodikk som den gang: En teologi som ikke førte til handling og forandring var en teologi som gjorde seg selv irrelevant.

Foto: Johnny Leo Johansen

Foto: Johnny Leo Johansen

Teologi mot symbolenes makt
Under apartheid ble det fra kirkens side gjort mange viktige symbolhandlinger. Og det har kirkene fortsatt med i dagens Sør-Afrika med store utfordringer rundt fattigdom, ulike former for diskriminering og AIDS for å nevne noe. Og for meg som utenforstående (hvit, vestlig mann) kan det være enkelt å gripe til symbolhandlinger, for selv å oppleve at jeg gjør noe. Men gjør jeg egentlig noe?

Den Sør-Afrikanske frigjøringsteologien (også kalt kontekstuell teologi) og den Latin-Amerikanske frigjøringsteologien har, etter mitt syn, dette til felles at de krever noe mer enn symbolhandlinger. De er født ut av kontekster hvor symboler og ord ikke på langt nær var tilstrekkelige ressurser i møte med en urettferdig og brutal virkelighet (vis meg gjerne at det var symbolhandlinger som førte til apartheids fall). Disse formene for teologi krever handling som fører til reel endring, ofte på strukturplan. Ja, på UKZN var det sågar obligatorisk å ta minst et fag under fanen «Theologies of transformation».

I Latin-Amerika og i Sør-Afrika har teologien utfordret symbolene og symbolenes makt. De har også proklamert at symbolhandlinger i seg selv ikke er tilstrekkelig.

Tiltrekkende illusjon
I Latin-Amerika og i Sør-Afrika har teologien utfordret symbolene og symbolenes makt. De har også proklamert at symbolhandlinger i seg selv ikke er tilstrekkelig. Når man i Pietermaritzburg sier at Jesu kropp er HIV-positiv, og samles rundt nattverdbordet og sammen deler vin og brød uavhengig av HIV-status, ja så er det en mektig symbolhandling. Men når symbolhandlingen forblir i symbolet og ikke får følger i det daglige levde liv så er det lite verdt. Nattverdbordets fellesskap skal reflektere felleskapet også utenfor gudstjenesten.

Jeg tror symboler er livsviktige, men jeg tror også symboler, fordekt som handlinger gjør seg selv irrelevante. Det skjer når symbolhandlingene peker ut over seg selv i avmaktens navn og ender med å peke bort fra oss. Ved at symbolhandlinger ikke peker mot oss, og utfordrer oss til å gjøre noe mer, gir symbolene oss muligheten til å forholde oss til virkeligheten med en behagelig distanse. Denne type symbolhandling, som forblir symbolsk skal jeg innrømme at også for meg er tiltrekkende fordi den tilbyr en illusjon av å ha gjort en forskjell.

Den handlende Gud
Mitt formålt med denne teksten er ikke å kritisere mennesker som ønsker å gjøre godt. Men jeg kan ikke teologisk akseptere at prester skal være «flinkest til å regissere symbolhandlinger». Da svikter presteskapet det oppdraget det er gitt av kirken. Kirkens oppdrag er å forvalte så mye mer enn symbolhandlinger. Inkarnasjonen, at Gud ble menneske, kan forstås som en symbolhandling som peker mot et større mysterium, men det er altså ikke det vi i kirken feirer hver søndag. Vi feirer ikke symbolet eller symbolhandlingene. Vi feirer den aktive handlingen det fra Guds side var (og er), å tre inn i menneskers verden og menneskers historie.

Kirken er satt til å tjene en handlende Gud.

Guds inkarnasjon er i så måte like lite symbolsk som enhver annen barnefødsel. Og Jesu død på korset er like lite symbolsk som enhver annen død! I dåpen og nattverden feires ikke symbolene. Det er en reel aktiv handling vi feirer: At Gud møter oss. Fødsel, død og oppstandelse er ikke symbolske størrelser, selv om de må forstås symbolsk. Dermed tjener ikke kirken en «symbolhandlende» eller «symbolsk» Gud. Kirken er satt til å tjene en handlende Gud, gjennom forkynnelse, dåp og nattverd. Dette er ikke symboler, det er handlinger.

Min utfordring til presteskapet, kirken (i Luthersk forstand er alle døpte prester) og ikke minst meg selv, blir å tjene en handlende, og ikke en symbolsk Gud. La oss derfor hjelpe hverandre å tilrettelegge for handlinger som igjen kan bli symboler på Guds handlende kjærlighet. Og ikke nøye oss med å regissere symbolhandlinger som bidrar til å tilsløre det vi ikke vil gjøre.

 

Ola Bakken Erichsen
Teologistudent ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *