Soveprotesten

Foto: Johnny Leo Johansen

For én uke siden dukket omtrent 270 mennesker opp i Sofienbergparken for å vise solidaritet med dem som rammes hardt av uteliggerforbudet og lignende vedtekter. Det var bibelsk. Det var bra. Det var bønn.

Oslos ordfører Fabian Stang (H) ble i løpet av kvelden sitert av NRK på at han mente aksjonen var “tøvete.” Stang tilhører samme parti som byrådsleder Stian Røsland, som for noen uker siden forsøkte å informere alle som sover ute om at Oslo har flere utmerkede hotell. Jeg veit ikke hvem som har opptrådd mest “tøvete” i denne debatten. Målet er ikke å finne det ut, heller. Målet må i stedet være å gi debatten en skikkelig restart før avisene på ny rydder plass til sommerens agurknyheter.

Sjøl var jeg ikke sikker på hva jeg skulle være med på da jeg pakka sekken og dro til Sofienbergparken. Aksjonstittelen “Vi vil sove ute for å protestere mot Oslo bystyre sitt vedtak og for å vise solidaritet med mennesker som rammes av dette vedtaket <3” hadde neppe fått ståkarakter på Markedsføringshøyskolen. Jeg regner med at bymisjonsprest Kari Veiteberg også da hun skrev facebookstatusen som satte det hele i gang, visste at det i flere tiår hadde vært restriksjoner mot camping i Oslo.

Men det er ikke første gang noen protesterer mot et gammelt (eller sovende) vedtak. Tidligere har jøder vært nekta adgang til riket, prester kunne ikke være kvinner og visse former for analsex kunne føre til fengselsstraff. Dette var i sin tid politisk bestemt. Politikerne som opphevet forbudene, var fra de samme partiene som en gang aktivt eller passivt hadde støttet dem.

Det er så til de grader fortsatt “oss” og “dem”.

soveprotest3_FOTOJohnnyLeoJohansen

Foto: Johnny Leo Johansen

Slurvete prester?
Erik Lunde (KrF) brukte mye tid på å kommunisere at soveaksjonen var en dårlig aksjon, fordi vedtaket bystyret hadde gjort, ikke var så ille som folk ville ha det til.
Han skrev på bloggen sin at aksjonen “bidrar til å spre feilinformasjon om sakens realiteter og tillegge noen av oss holdninger vi ikke har. For eksempel påstås det på aksjonens Facebook-side at presiseringen av politivedtekten ”er laget for å ramme romfolk”. Dette er slurvete og urettferdig overfor personer med et oppriktig engasjement for menneskeverd og en raus by.”

Jeg har ennå til gode å høre noen andre grunner til at bystyret diskuterer utesoving eller vurderer forbud mot tigging, enn at fattigdom og nød har blitt synlig i Oslo og Norge på en ny måte de siste åra. Derfor forstår jeg ikke hvem Erik Lunde mener presiseringen av politivedtekten rammer, hvis ikke romfolk. Det er godt mulig at vedtektsendringen i seg sjøl ikke vil føre til noe særlig endring, men debatten om den, både i bystyret, i media og i de tusen hjem, gjorde utvilsomt situasjonen verre. Det er så til de grader fortsatt “oss” og “dem”. Vi som har fast bopæl og benytter vannklossett, og dem som bor i parker og bæsjer på gata. Forslaget om å oppdatere politivedtekten oppsto ikke i løse lufta.

Jeg har ingen grunn til å tvile på at Erik Lunde, og mange med ham i bystyret, virkelig ikke ønsker at debatten skal hardne til. Men Lundes parti sitter med hånda på rattet i Oslo sammen med Høyre og Venstre. Oslos befolkning har valgt dem til å styre til det beste for folk i byen. Hverken bystyre eller byråd – eller regjering – framstår med noe særlig troverdighet i denne saken. Foreløpig er situasjonen med tilreisende romfolk stort sett en situasjon hvor de fleste involverte er tapere. Klok politikk må innebære vilje til å snu dette opp-ned, og bidra til å skape en situasjon der fellesskapet blir vinneren.

Byrådslederen og andre må gjerne si at de forutsetter at alle som kommer til byen, sørger for å skaffe seg fast bopæl og ærlig arbeid. De kan si det så mye de vil. Et blikk ut av kontorvinduet vil fortelle dem at virkeligheten ikke er sånn! Virkeligheten er at hverken byråd eller regjering vil klare å gjøre Norge så ubehagelig å ankomme at det alltid vil framstå som mer attraktivt å “bli hjemme.” Selv om det gjøres spede forsøk. La oss låse inn asylsøkere på trekkfulle firemannsrom – da vil de nok ønske at de hadde blitt hjemme! La oss nekte romfolk å bruke ordentlige toaletter – da holder de seg nok utenfor landets grenser neste sommer! La oss nekte Frelsesarmeen og Bymisjonen å la bostedsløse sove under tak hvis det er mindre enn ti minusgrader – da forstår nok folk hvor teit det er å ikke ha noe sted å bo!

Pinsehelga 2013 var Oslos mest vellykkede gudstjeneste teltleiren i Sofienbergparken.

Foto: Johnny Leo Johansen

Foto: Johnny Leo Johansen

Pinsegudstjeneste i parken
Hvorfor dro jeg avgårde til en aksjon jeg ikke var helt sikker på hva handla om? Kari Veitebergs kollega Carl Petter Opsahl kom med noen viktige presiseringer da de forsto hvor mange som ville være med på protesten. Han glemte én ting. Behovet for å gi debatten om romfolk i Norge en restart.

Ved å vifte med snippene sine fikk presteskapet vårt til og med riksmedia interessert. NRK og TV2 gikk ikke lei av å some inn på «prestegenseren» til Elisabeth Eriksen og snippkledde med liggeunderlag under armen. Halv to om natta satte Carl Petter og Kari opp telt i lyset fra kameraet til Dagbladet. På den måten tvang andre stemmer seg på nissene som tilbringer tida med å spy i nettavisenes kommentarfelt. Et helt døgn var det budskapet om nestekjærlighet og rettferdighet som fikk prege medienes omtale av romfolk.

Prestene gjorde det de er flinkest til: regissere symbolhandlinger som kan hjelpe oss med å håndtere det vi ikke har språk eller løsninger for. Pinsehelga 2013 var Oslos mest vellykkede gudstjeneste teltleiren i Sofienbergparken. Mennesker kom sammen på tvers av tro og overbevisning for å sammen be om endring og en ny start. Pinsen (den historien fra Apostlenes gjerninger om at disiplene fikk ånden i form av ildtunger på hodet og tre tusen ble døpt i Jerusalem) handler om ny begynnelse og en ny type fellesskap, om ideer og ånd som spres til nye folkeslag. Å slå opp telt, spise og sove sammen er å snakke et språk som alle kan forstå. Budskapet gjøres tilgjengelig på et språk både byrådet og kommentarfeltnissene kjenner til. Det var bibelsk. Det var bra. Det var bønn.

Den spontane tilbakemeldingen prestene fikk i form av alle oss som tok turen til Sofienbergparken, sier noe om at vi har behov for denne typen symbolhandlinger. Av og til må vi få legge oss ned i protest mot egen maktesløshet. Eller reise oss for å begynne på nytt sammen.

Oslo og Norge fikk muligheten til kollektiv syndsforlatelse og en ny start – griper vi sjansen?

 

Sara Elisabeth Moss
Leder i Norges Kristelige Studentforbund

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *