Hvordan snakker man om Gud?

Jeg brukte ganske mange år på å forsøke bli ateist. Å tro på Gud harmonerte dårlig med mitt bilde av meg selv som noe av en radikaler, og som sterk tilhenger av Vitenskapelig Rasjonalitet.

Dessverre, kanskje, lyktes jeg dårlig. Selv ikke skarp lut som Karl Marx eller Richard Dawkins hjalp. Gud ble hos meg. Siden har jeg kastet bort en del tid på å prøve å forklare dette for ateister. Det lar seg ikke gjøre, og jeg skal bruke dette innlegget til å spekulere litt i hvorfor. Jeg har tre teorier: For det første at ateister ikke er i stand til å skjønne hva gudstro egentlig er, for det andre at ”tro” er et ubrukelig begrep, og for det tredje at de troende mangler et språk om troen sin.

Et mye brukt ateistisk munnhell sier at troende mennesker holder seg med ”usynlige venner”, og at de bruker mye av tiden sin på å slåss om ”hvem sin usynlige venn som er sterkest”. Det er jo morsomt de fem første gangene, men jeg har etter hvert begynt å surt betrakte det som et uttrykk for hvor vanskelig det er å skjønne hva gudstro er for folk som ikke har noen.

Mange ateister virker å være litt fanget av sine egne parodier. Mitt inntrykk er at en del ateister tror at kristne bønner til ”Gud i Himmelen”, faktisk er rettet til en eller annen krysning av Odin og Julenissen som siter på en trone bak skylaget et sted. Jeg skal ikke påstå at det overhodet ikke finnes kristne som tror på noe sånt, men jeg kjenner personlig ingen. ”Gud” er ment å betegne noe annet. Akkurat hva, skal jeg komme tilbake til, men det er altså ikke Store Bestefar på skyen.

Muligens er det begrepet ”tro” i seg selv som er litt ubrukelig. Når vi sier at vi tror noe i dagligtale, så mener vi vel at vi holder det for å være sant, uten at vi helt kan vite, eller føre bevis for det. Slik som i utsagn av typen ”jeg tror det kommer til å regne i morgen”.  Igjen; jeg kan ikke snakke for alle ”troende”, men slik forholder det seg i alle fall ikke med meg og min gud. Jeg kan, ganske riktig, ikke føre beviser for Guds eksistens, men saken er dette: Det føles merkelig å skulle gjøre det.

Gud er for meg en del av den selvfølgelige ontologi, noe som eksisterer uavhengig av min tenkning omkring det, på samme måte som stein, jord, tyngdekraften og andre mennesker. Det gir omtrent like mye mening for meg å diskutere Guds eksistens som det gir å diskutere hvorvidt sola kommer til å stå opp i morgen. Altså, det kan jo være at sola ikke står opp i morgen, men jeg ser ingen grunn til å justere mitt verdensbilde etter den eventualiteten.

En tredje grunn ligger primært hos oss troende selv. Vi, eller i alle fall jeg, mangler et språk for å beskrive Gud. Jeg kjenner i alle fall at det blir mye vage hentydninger og luftige, newage-aktige beskrivelser når jeg skal beskrive det jeg tror på. Dette problemet har selvfølgelig sin rot i at det vi gjerne kaller Gud, befinner seg litt i språkets ytre grense, litt bortenfor ord og begreper, men det er en litt for enkelt å bare skylde på det. Vi mangler et godt språk om Gud.

Eller det kan hende at jeg gjør det, mens alle andre har stålkontroll. I så fall vil jeg gjerne ha litt religiøs førstehjelp. Fortell meg folkens: Hvordan snakker dere om Gud?

 

Ingvar Tølløv Skjerve
Master i profesjonsetikk og diakoni
ingvar@kristenogprogressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *