Paradis: Håp

Illustrasjon: Anne Vollaug

 

I filmen Paradis: Håp tar Ulrich Seidl i bruk sterke virkemidler for å skape håp hos tilskueren.


Kropplysningstiden

Paradis: Håp er siste filmen i den østeriske regissøren Ulrich Seidl’s PARADIS-triologi. Vi følger tretten år gamle Melanie som blir kjørt av tanten til fat camp – leir for lubne, på godt norsk, hvor hun skal være mens moren er på ferie i Kenya.
Fat campen ser ut som en forlatt mentalinstitusjon og minner om et sinnssykehus fra midten av 1900-tallet. Ironisk nok. På denne kroppsanstalten stilles ungdommene opp på rekke og må synge: ”If you’re happy and you know it, clap your fat” mens de klasker seg på baken. ”Jeg viser det slik som det er”, sier regissøren Ulrich Seidl, og han får i denne filmen vist hvor sterkt virkemiddel realisme kan være. Ubehag og påfølgende svart humor er et dominerende virkemiddel. Og ungdommene i filmen er såkalte amatørskuespillere, men de er så dyktige at de til tider overgår troverdigheten til de erfarne skuespillerne.

 I kontrasten mellom filmens tittel og det som blir skildret, hentyder Seidl til en annen modell for fellesskap, en annen standard eller ønske for samfunnet.

Dagene er bygd opp strengt, nærmest som et militærprogram med fysisk aktivitet. Men tiden på fat camp byr også på nye vennskap og felleskap ungdommene imellom. Gymlæreren blåser i fløyta og proklamerer høyt; ”Disiplin gjennom felleskap. Felleskap gjennom disiplin!” Faktisk veksler annenhver scene nesten hele filmen igjennom mellom gruppetrening med disiplin og felleskapsscener preget av dialogskildringer og samvær jentene seg i mellom på internatrommet.

paradis1

det er like før noen i kinosalen brøler til gymlæreren ”Hold kjeft!”

 

Veid og funnet for tung
Paradis: Håp setter en tretten år gammel jente i sentrum. Dag én på lubbenleiren blir hun veid og målt, både i høyde og omkrets, av en middelaldrende mann. Deretter må hun og de andre ungdommene springe rundt gymlæreren som har satt seg selv i sentrum. Der står han i midten og imiterer at han holder en pisk og pisker ungdommene mens han sier ”galopp!”. I filmen blir Melanie veid og funnet for tung og må slanke seg for å passe inn i samfunnets standard. Men hos regissøren er det ikke tvil om hvem han mener som blir funnet for lett. Når gymlæreren bruker fløyta som et iherdig Pavolv-eksperiment og lyden av den skjærer i ørene til publikum, så effektfullt at det er like før noen i kinosalen brøler til gymlæreren ”Hold kjeft!”, legger han opp til at publikum sympatiserer sterkt med de lubne fjortisene. Denne form for ubalanse kommer til uttrykk gjennom flere scener utover filmen. Faktisk så er der så mye ubehag i denne filmen at jeg innimellom skulle ønske jeg satt med fjernkontrollen og kunne spole. Seidl spiller på hele registeret; provosert, sint, glad og sjarmert.

 Seidls film skildrer også et samfunn som nærmest er rake motsetning av den forestillingen de fleste har av Edens paradis

Kontraster: Paradis? Håp?
Etterhvert i filmen byttes felleskapsscenene mellom venninnene og Melanie ut med felleskapsscener mellom Melanie en middelaldrende doktor som jobber på institusjonen. Hun blir forelsket i han. Og han som i sin tur er førti år eldre, gir uttrykk for at han trives med hennes tilnærminger og gjør lite for å hindre at de finner sted. Samtidig strever han med seg selv og det han kjenner på. Her ligger nok det største ubehaget i filmen og ulmer for mange. Relasjonen dem imellom bygges opp og når et uventet klimaks. Bildet viser Melanie og doktoren som ligger ved siden av hverandre i en skog omgitt av høye trestammer. Regissøren Lars von Trier lekte seg også med en hun og en han i en skog som i Antichrist het Eden. Og for de som har sett den var dette Eden også langt fra det vi til vanlig vil assosiere med et paradis. Seidls film skildrer også et samfunn som nærmest er rake motsetning av den forestillingen de fleste har av Edens paradis, hvor de begge var nakne men de skammet seg ikke. Men hva har dette med håp og gjøre? Filmen står nærmest i kontrast til sin egen tittel.

paradis2

 

Det vekkes en protest i tilskueren

Det er ikke slik det skal være
I dette kontrastfylte landskapet fremstår realisme og ubehag som filmens sterkeste virkemidler. Vi opplever en salgs dialog mellom de to, som igjen fungerer som regissørens dialog med oss. Ubehaget tilskueren kjenner på uttaler noe sånn som; ”det er ikke slik det skal være”. Regissøren, gjennom realismen responderer; ”men det er slik det er”. Det vekkes en protest i tilskueren, men regissøren gir oss ingen alternativer eller forslag til løsninger, den utfordringen lar han ligge igjen hos sitt publikum. Seidl maler et nokså kjipt bilde av tilstanden i den vesteuropeiske tilværelse, men hvorfor sette to kristne begreper over det; paradis: håp?

Paradis: Håp skildrer et felleskap som er segregert. Og nettopp fordi den gjør det, vekker den (lengselen etter) idealer om et annet felleskap.
I et kristent menneskesyn som springer ut fra å være skapt i Guds bilde, en treenig Gud viss ontologi er fellesskap, er vi alle jeg’et som ikke kan bli til uten et du. Moderne teologer beskriver dette felleskapet som horisontalt, at Gud i seg selv ikke er hierarkisk; Faderen øverst, så Jesus og bakerst til slutt kommer den hellige ånd slentrende, men et likeverdig felleskap. For mange er paradis håpet om å en gang bli gjenforent med dem man er glad i og bli en del av et slikt fellesskap. Seidl viser i denne filmen at der er noen som håper på dette nå, for dette livet, på denne siden av evigheten.

 “…creating a change within a believer and drives the change that a believer seeks make on the world”


Theologie der Hoffnung

Selv om paradis kan være en referanse bakover til Eden er det også et fremtidsrettet begrep. ’Teologi om håp’ utviklet av Jürgen Moltmann etter andre verdenskrig, er et eksempel på dette, og kanskje et uttrykk for det Seidl gjør. Moltmann sier:

“It (theology of hope) creates in a believer a “passion for the possible”. For our knowledge and comprehension of reality, and our reflections on it, that means at least this: that in the medium of hope our theological concepts become not judgments which nail reality down to what it is, but anticipations which show reality its prospects and its future possibilities. … This passion is one that is centered around the hope of the resurrected and the returning Christ, creating a change within a believer and drives the change that a believer seeks make on the world.”

Et aktivt håp. Et håp som oppfordrer til handling.

I en slik forståelse forkynnes håp gjennom felleskap og fellesskap gjennom håp. Men ikke et felleskap viss opptakskrav beror på størrelse, form, kjønn, legning, rase, alder. I kontrasten mellom filmens tittel og det som blir skildret, hentyder Seidl til en annen modell for fellesskap, en annen standard eller ønske for samfunnet. Filmens tittel fungerer nærmest som en loddsnor, ikke en dømmende med lover og påbud, men med håp som skaperkraft. Et aktivt håp. Et håp som oppfordrer til handling.

 

 

Annette Gjerde Hansen
Master i Religion og samfunn

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *