Gratulerer med dagen!

17. mai feirer vi vår frihet og vår grunnlov, vårt fellesskap og verdiene som samfunnet vårt er tuftet på. Vi er mennesker av jord og himmel: Vi trenger et land og vi trenger en verden. Vi trenger å la ånden løfte oss og vi trenger kroppen som minner oss om livets betingelser. La oss være takknemlige for landet vårt, og for at det finnes noe mer: Et sted å hente lys og kraft og kjærlighet til fortsatt bygging av land og folkeslag og mennesker.Oslo_17_mai_2010Å heve, og å senke, er grunnleggende bevegelser både i livet og i ritualene våre. Vi hever flaggene våre som hilsen og gledesuttrykk, og vi senker dem når vi skal vise sorg og medfølelse, eller når dagen er på hell og mørket kommer. Vi løfter våre små barn høyt over hodet, og vi senker våre døde ned i jordens favn. Heve. Senke. Enkle bevegelser uttrykker store sannheter. Sier mye uten ord. Favner livene våre og de betingelser livet er gitt på.

Heve og senke er også sentrale verb i vår religion. Det handler ofte om å stige opp og å stige ned i bibeltekstene. Og evangeliene forteller at Gud selv lar seg senke fra himmelen og ned til menneskene på jorden. Ja, de forteller at den samme Gud også lot seg senke ned i døden. Ned i dødsriket. Og like sikkert som at vår Gud lot seg senke, er vår Gud til fulle en som lar seg løfte, sier de samme evangeliene. Gud lar seg løfte opp fra døden og dødsriket igjen. Og også opp til himmelen igjen.

Slik gir kristendommen oss en grunnfortelling om en Gud som stiger ned og stiger opp. Den gir oss denne fortellingen som en historisk hendelse. Og samtidig sier den oss at det som skjedde den gang, skjer igjen som avspeilinger, som i et mønster, som underfulle erfaringer med det hellige i de livene vi lever.

På denne måten ser vi at menneskelivets grunnleggende bevegeser, også er Guds bevegelser, og med det har vi grunnlag for å spørre og forstå hva det kan handle om – dette at Gud lar seg senke ned, og heve opp. Heve opp, og senke ned.

leperDet er vel ingen fenomener som er så meningsmettet som Gud. Gud representerer for eksempel absolutter som skaperkraft, frihet, rettferdighet, kjærlighet, mot. Når Gud lar seg senke ned i mørket, kan vi skimte håp i håpløsheten. Ved å la seg senke ned i ufriheten, planter Gud frihetens spirer på steder vi ikke skulle tro var mulig. Når Gud lar seg senke ned i urettferdigheten, vil den slå sprekker og åpne for at rettferdighet skal kunne skje. Historien om Jesus sier at Gud lar seg senke ned over alt. Og at dette er kjærligheten. Og at den finnes som liv og pust, muligheter og nye begynnelser hos hvert eneste menneske, i hvert eneste fellesskap.

Og når Gud stiger opp, hva skjer da? Jo, Gud tar med seg våre erfaringer av død, ufrihet og smerte, og gir dem verdighet ved å se det som det er, anerkjenne det som finnes og vise at det har rom hos Gud – alt sammen. Og slik blir kristendommen en stor fortelling om de rike og livgivende forbindelseslinjer mellom mennesker og Gud, mellom det himmelske og det jordiske.

Med kristendommens muligheter for mange perspektiver på èn gang, kan vi si at Jesus nå sitter ved Guds side og ser kjærlig ned på jorden. Senker lys. Senker kraft. Senker håp. Og alt dette gode Jesus nå senker, er jordnært og menneskenært og livsnært nå som han har vært her nede: Vært her nede og sett, smakt, prøvd. Blitt slått og mishandlet, men også elsket og æret.

Når vi i dag lever i frihet i Norge, er det fordi noen mennesker hadde en drøm, en visjon om frihet – her. De plantet den i folket og de plantet den i lovverket. Denne ideen hadde sine kristne og humanistiske røtter. Den kom fra et sted. Med bibelens billedbok, vil jeg si den kom fra himmelen, og fant sin bolig iblant oss. Den steg ned. Og den driver fremdeles og gjennomsyrer oss som idé og målsetting og verdi. Og det vil alltid finnes flere steder og mange slags mørke den skal la seg synke inn i.

eidsvold1814Frihet er et stort ord. Friheten vi feirer i dag, er en frihet med himmelske forbilder. Den er langt større enn oss, vårt folk, vårt flagg og vår nasjon. Den er som Gud: den vil ut til alle for å gi liv til livet. Frihetens storhet og hellighet finner vi igjen i sangene og salmene og ordene som hører til på 17. mai. Og farer vi til himmels, med Jesus, og tar hans perspektiv der oppe, får vi avstand til å se at vår frihet er en verdi vi kan ta med oss mange steder. Den er en gave vi kan gi videre og som bør få synke. Synke ned og inn i så mange slags mørke, og der bli til en mer selvsagt del av oss: En mer selvsagt del av nasjonenes lovverk, en mer selvsagt del av vår holdning.

Å la seg senke og å la seg heve, å stige ned og å stige opp: det er en dynamisk styrke. Bevegelsesparet forteller om energi og liv. Og evne til å være i forandring. Slik er Gud, og slik kan vi også være – i vår målestokk. Vi kan bringe kjærlighet der det er hat, håp der det er mismot, lys der det er mørke. I vår konstitusjon som mennesker, ligger også et mot til dette. Det finnes ingen større helter blant oss, enn de som utviser dette motet. Det finnes ingen større mulighet til vekst for oss, en å øve opp det samme motet.

Så la oss løfte våre flagg i dag og feire. Løfte våre sinn og våre blikk. Og vite at vi har det hele med oss: Historien og det som har skjedd, fremtiden og håpet. Vi er dynamiske mennesker. Vi kan skape frihet. Og vi kan feire den.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver, som var, er og være skal, èn sann Gud – fra evghet og til evighet. Amen.

 

Elisabeth Thorsen
Sokneprest i Oslo Domkirke

Teksten er en redigert versjon av preken holdt i Oslo Domkirke 17.05.2012

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *