Å forsøke å snakke om Gud

Å forsøke å snakke om det å være Gud og det å være menneske: om å ha skrevet boken hellig, sårbar, Portal forlag 2012

Den kritiske kunnskapssosiologien fra 1970-tallet har vist at hvordan vi snakker om verden (inkludert Gud) ikke er noe som er oppstått uavhengig av oss, men er et resultat av at vi skaper verden rundt oss. Derfor henger antropologi og teologi, talen om Gud og talen om mennesket, nært sammen. Mye teologisk virksomhet de siste 30 årene har handlet om nettopp dette, og har også et eget navn: Kontekstuell teologi er teologi som reflekterer kritisk rundt den konteksten den er oppstått i.

En kontekstuell teologi med et kritisk kjønnsperspektiv avslører at i to årtusener har Gud vært buret inn i teologisk språk hvor herre- og kongemetaforer har tjent som den primære modellen for å beskrive Gud. Dette er uholdbart i et samfunn som ønsker å realisere kvinners menneskeverd: Kvinners likeverd realiseres fullt ut når de med like stor selvfølgelighet kan representere Gud. Det entydige herre- og kongespråket har også gitt et bilde av Gud som ikke er sannferdig i forhold til den Gud som Kristus selv hevdet å være en åpenbaring av: Bibelen viser oss en Gud som utfordret datidens mannsrolle ved å ta barn på fanget, som utfordret herrerollen ved å vaske disiplenes føtter. Med andre ord: Når gudsbilder knyttet til mannlighet, kongevelde og herredømme blir de eneste tilgjengelige for vanlige troende, begrenser dette Gud, men det gjør også noe med hvordan vi tenker om oss selv og våre egne erfaringer.

Etterlysningen av nye gudsbilder er ikke ny, og det finnes mye og god teologisk vitenskapsteoretisk refleksjon over hvordan dette skal komme til. Men hvordan ser de ut, disse nye gudsbildene? Hvordan ser de ut hvis de skulle gi mening med utgangspunkt i mitt eget liv, som kvinne, prest, samfunnsborger, feminist, elsker, venn? Dette spørsmålet gjorde at jeg skrev boken hellig, sårbar. Det måtte bli en bok som kompromissløst lot erfaringer gå i dialog med kristendommens tanke- og symboltradisjon og praksis.  Den måtte gå helt innpå livet, ikke nødvendigvis mitt eget private liv, men livets egne erfaringer. Derfor måtte den bli skjønnlitterær, ikke sakprosa. Den måtte være risikofylt, uærbødig. Noe måtte stå på spill. Det kunne ikke være noe retorisk over spørsmålene som ble stilt.

Det følgende er en beskrivelse av tre spor som letningen etter nye gudsbilder har fulgt i hellig, sårbar. Denne teksten gir ikke rom for nyansene og de indre motsetninger som finnes i boken. For å få et helhetlig bilde av bokens univers, anbefales å kjøpe boken.

 

Tre utkast til nye gudsbilder.

1.     Hvem er den kvinnelig Kristus, Krista?

«De romerske soldatene tvang Kristus til å bære korset opp Via Dolorosa.

Så korsfestet de ham og etterlot ham for å dø. Krista ville de voldtatt.

Kanskje ville de ikke drept henne, men holdt henne innesperret i

Pilati borg. Tvunget henne til å føde okkupasjonsmaktens barn.»

(hellig, sårbar, side 36)

 

«De kledde av Jesus og hengte en skarlagensrød soldatkappe på ham og flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran

ham, hånte ham og sa: ”Vær hilset, du jødenes konge”.

Men da de hadde arrestert Krista, var det unødvendig med subtilt teater.

Soldatene skriblet med store bokstaver på byporten:

GUD ER EI FITTE»

(hellig, sårbar, side 38)

 

Krista er en figur som går igjen i boken. Hvem er hun? Kristus er den teologiske tydingen av den historiske Jesus. Krista, den kvinnelige Kristus har ingen historisk motpart. Hun finnes ikke som en historisk person, slik (både bibelske og ikke bibelske kilder) bekrefter at Jesus faktisk har levd, uavhengig om han var Guds sønn eller ikke. At Krista ikke har en historisk motpart slik Kristus har, er ikke et resultat av tilfeldigheter: valg av hannkjønnet som kjønnet for inkarnasjonens/guds menneskekropp var helt avgjørende for Guds mulighet til å nå ut med budskapet sitt. Jesu kjønn er derfor direkte knyttet til den historiske undertrykkelsen av kvinner i Jesu samtid, og mangel på muligheten til teologisk kunnskap og tilgang på det offentlige rom.

I dette perspektivet blir Krista viktig – ikke som en fornektelse av Jesu mannlighet – men som et minne om det som ikke er, men som kunne ha vært. Krista er derfor en teo-politisk motstand mot hvordan makt tradisjonelt har vært fordelt. Hun er kontradiktorisk teologi, en omskriving av historien som vet den er feil. Denne aktive feilskrivingen av historien om den kristne guden er en kjønnspolitisk motstandhandling. Å insistere på hennes nærvær skaper friksjon i møte med den faktiske historien. Slik blir fraværet av Gudskroppens kvinneerfaringer ikke lenger taust, men tydelig og synlig.

Fraværet av Krista historiske motstykke (en kvinnelig Jesus) spør også hvordan historiens og samtidens kjønnsdiskurser som har formet Europas eldste majoritetsreligion kun har formidlet en mann (Gud Fader), via en mann (Jesus).  Slik kan man si at boken er en teo-poesis: den utforsker det kjønnede ved premissene for å kunne snakke om Gud innenfor en kristen kulturarv. Å språklig oppfinne Krista er å nekte å godta dette mannslinjen av teologisk kunnskap, og spørre hvordan språket om Gud og oss selv hadde sett ut om Gud hadde blitt født julenatt i en kvinnekropp.

 

2.     Søppelet og menstruasjonsblod som tale Gud.

Julen 2011 sendte jeg poetisk-politisk julebrev til (utvalgte) venner. Teksten lød – i sin helhet – slik:

Gud blir født som menneske.  

Men mer og mer tenker jeg at inkarnasjonen bærer i seg et overskudd av mening,

et spor som overskrider teologiens tolkning.

En vei utenom prestene og imamene, disse religionens eiendomsmeglere.

 

Verken Guds eller menneskers estetiske uttrykk skjer i et vakuum av makt:

(produksjon av vakre/stygge gjenstander,

kosmetikkirurgiens skjæring i fett

forvaltningen av god eller dårlig smak

i populærkultur eller akademia)

I inkarnasjonen kommer Gud ut av skapet som tilhenger av en spesifikk estetikk:

Fordi estetikk aldri skjer i et samfunnsmessig vakuum er inkarnasjonen – tolket som en estetisk praksis – en politisk hendelse:

At Gud får hud i stallen, blant dyrene

gjør innside til utside

forside og bakside bytter plass

Det som må skjules, skal åpenbares. 

 

(Under hadde jeg limt inn et par sorte hårstrå klippet av min armhule.)

Julebrevet henter opp et tydelig spor som finnes i hellig, sårbar (som på denne tiden ble ferdigstilt): en vilje til att stanna kvar i det materielle ved Jesusfortellingen og se estetiske uttrykk som et selvstendig teologisk uttrykk på linje med skrevne ord. Julefortellingen er ikke bare en fysisk hendelse, det er en hendelse som er uttrykk for stor marginalisering og eksklusjon: Gud blir født i fattigdom, utenfor ekteskap, langt fra Herodes’ eller Cæsars slott, av foreldre som var jaget bort fra lokalsamfunnets trygghet av okkupasjonsmaktens forsøk på å drive inn enda mer skatt av en allerede utmagret befolkning. I julebrevet blir fortsettelsen av den spesifikke estetikken jeg finner i inkarnasjonshendelsen å synliggjøre en av samtidens tabu- og eksklusjonsdiskurser, nemlig synet på kvinners kroppshår. Begge hendelsene viser til baksidene av de store offisielle fortellingene i de samfunnene de oppsto i: at fortellingen om hvem Gud er, skal forvaltes av de skriftlærde med nær kobling til den politiske og økonomiske makten, at kvinners kropper skal være hårløse for å kalles vakre og seksuelt attraktive. I både inkarnasjonen og julebrevet tyter det ekskluderte frem, som et spedbarn i Marias armer og som hår klippet fra kroppen min limt på et ark du står med i hånden.

I boken hellig, sårbar utforsker jeg ytterligere en slik fysisk teologi, hvor gudsbilder utforskes ikke i bokstaver, men i ting og hendelser. Det er fint med ny bibeloversettelse (2011), men hvorfor forbli i oversettelse av noen ord til andre ord?  I boken hellig, sårbar dokumenterer jeg hva som skjer teologisk når jeg lar hendene mine handle med Bibelen som fysisk gjenstand og andre gjenstander som kalles ”hellige”. Slik oppstår teologi og gudsbilder som det ikke ville være mulig å tenke eller skrive seg frem til, men som kan formidles i språket etter at de har skjedd som fysiske hendelser. Et eksempel på dette er hva som skjer teologisk når jeg dekorerer Bibelen med menstruasjonsblodet mitt.

«Å dekorere en tekst om Gud med blod fra en kvinnes skjede. Den teologien som provoseres av denne handlingen, vil hevde at Gud må holdes adskilt fra det som er ikke-Gud. Det er de avklarte grensers teologi: en lære om Bibelen og menstruasjonsblodet som absolutt forskjellige. Går det an å tenke seg en teologi som lengter etter at Bibelen skal pyntes med underlivets blod? Hvis dette fantes, hvilken Gud bekjenneren slik teologi?

En Gud som destabiliserer grensen mellom det som kalles hellig og ikke-hellig, innenfor og utenfor. Kristen og muslim, oss og de andre. Mer og mer opplever jeg en påtrengende nødvendighet i arbeidet med blodet og Bibelen: I europeernes ferieparadis leter jeg etter et

blikk som verken reduserer de afrikanske solbrilleselgerne til objekter for irritasjon eller en-euros veldedighet. Øyne for å se at mitt menneskeverd står på spill, i denne seigpinende krenkelsen av deres»

(hellig, sårbar, side 84)

 

Denne fysiske linjen i boken er uten tvil det som mange vil oppleve som mest provoserende ved teksten. Men, slik jeg utforsker i julebrevet, kan inkarnasjonen virkelig uttrykkes kun med ord? Er ikke nettopp teologien avhengig av andre og ikke-reduserbare uttrykksformer for å virkelig kunne si noe om hvem den bibelske guden er? Hvis Guds kropp ble forkastet av mennesker i tortur og kroppslig død, må ikke da teologien lete etter Gud i hendelser og fysiske gjenstander som er forkastet, ekskludert, tabuisert (søppel, kroppshår, kroppsvæsker)?

Dette fysiske perspektivet gjør tekstene ikke bare til religiøse tekster, men også til politiske tekster: Det å sammenstille det som kalles hellig og det som kalles avfall destabiliserer forestillingen om hva som er hva. Å destabilisere er en strategi for å åpne opp for at verden kan se ut helt annerledes enn den gjør, for eksempel med hensyn til hvordan verden er organisert med tanke på statsborgelige rettigheter. Og om en tanke er tenkt, kan den ikke også bli til konkret virkelighet?

 

3.     Finnes det en kristen Gud på den andre siden av makten?

Det andre gudsbilde som jeg utforsker, er spørsmålet om hvem Gud er på den andre siden av makten. Er makt en konstituerende egenskap ved Gud? Går det an å beskrive Gud på helt andre måter, hvor makt ikke er viktig? Går det an å tenke seg en relasjon mellom meg som troende og Gud som utforsker helt andre måter å være sammen på enn maktmessig asymmetri?

«Helst vil jeg være våken hele natten, drikke vin og tenke spennende tanker sammen med helligheten. Men den går og legger seg tidlig. Fra øverste trappetrinn doserer helligheten at den vil ha lovprising, ikke samtale. Da ler jeg bak dens rygg og roper tilbake at den er pompøs og selvhøytidelig. Jeg håper Gud snart tar seg en alvorsprat med helligheten:

 

Hør her, hellighet. I mange tusen år har vi to hørt sammen.

Mange tror at det ikke går an å være gud uten deg. Men fra nå

av vil jeg være Gud, den u-hellige. Jeg vil løftes opp og legges

mot et stort bryst. Spy i vesken på det siste Lillestrøm-toget.

 

Da blir helligheten muggen og sur. Den roper på mer blasfemilovgivning, selv om den i hemmelighet har sett Life of Brian og synes den er ganske morsom. Den vil ikke innse at den har samme utfordring som sørafrikanske hvite menn rett etter apartheids fall: Helligheten er vant til å ha trofaste tjenere som lager nattverdsmaten og passer det hellige huset sitt. Nå må den sitte rundt samme bord som alle andre. Begrunne etikken i konsekvenser, ikke dogmer. Lære å vaske skittentøyet sitt på 60 eller 40 grader. Men helligheten kan glede seg til kvelden: Jeg skjenker vin i store glass og leser dikt. Helt til vi sovner i hver vår ende av sofaen».

(hellig sårbar, side 105)

 

”Hvem er Gud etter at han ikke lenger kan redde oss? En som bøyer hodet og gråter stille. Hvilke navn skal vi bruke? Ord som ikke kan uttales.

Hva står vi igjen med da? Ingenting. Bortsett fra en god kollega mandag morgen. Det komiske synet av kjæresten som henger et håndkle på sin erigerte penis for å få deg til å le på en svart dag. Bursdagskortet, tegnet av et lite barn. Undringen, når en fremmed venn lærer meg å stave navnet mitt med ukjente bokstaver. Kanskje kan dette være Gud?”

(hellig, sårbar s. 113)

 

Avslutning

Er dette en internkirkelig debatt som ikke har noen relevans for andre enn de som aktivt forholder seg til tro? Det er noe sant i dette. Det gjør det ikke mindre viktig for dem det gjelder, men ikke særlig relevant for allmennheten.

Men det er ikke helt sant heller. Hvordan et samfunns eldste religiøse tradisjon tenker og taler om Gud har også relevans utenfor kirkerommet. Det teologiske språket legger premisser for hvordan et samfunn snakker om det å være menneske overhodet. Etikken i det teologiske språket handler om å gjøre dette språket som nyansert og rikt som mulig, slik at det kan fortolke, trøste og hele tiden bidra til et blikk som fastholder den sårbares menneskeverd. Og, ikke minst: Å snakke om Gud er å snakke om mennesket. Gudsbilder like mye er bilder av samfunnet. Slik reflekterer gudsbilder indirekte fordeling av makt og politisk innen- og utenforskap.

 

Gyrid Gunnes
Teolog, prest og forfatter
gyrid@kristenogprogressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *