Fasteaksjon tilslører debatt

fasteaksjonKN

I fjor satte Kirkens Nødhjelps fasteaksjon fokus på det problematiske ved investeringer i fattige land. I år vil de investere Oljefondet i fattige land.

Årets fasteaksjon fra Kirkens Nødhjelp inkluderer som vanlig en underskriftskampanje med et politisk krav. I år er kravet at mer av «Oljefondet» skal investeres i fattige land. «Norge forsterker (…) forskjellene i verden fordi vi har plassert nesten hele oljefondet i rike land. Og hvis vi investerer mer av pengene i fattige land kan vi bekjempe fattigdom», skriver Kirkens Nødhjelp når de ber om din tilslutning til kampanjen.

Det høres tilforlatelig ut. Hadde det enda vært så enkelt.

Et skritt i feil retning
To hovedinnvendinger bør reises mot kampanjen: For det første er det neppe mulig å bruke Oljefondet på den måten Kirkens Nødhjelp skisserer. Og hadde det vært mulig, er det slett ikke sikkert at det ville skapt mer rettferdighet.

Kirkens Nødhjelp er selvsagt klar over disse innvendingene. Men i jakten på underskrifter later de som om de ikke finnes. Det kan føre til at folk skriver under på å «gi litt mer til de fattige», mens de i virkeligheten velger side i en pågående og vanskelig debatt om utviklingspolitikk.

Det er en rekke store problemer knyttet til internasjonale investeringer i fattige land. Og i tidligere kampanjer har Kirkens Nødhjelps satt et prisverdig fokus på dette. I 2011 og 2012 satte underskriftskampanjen i fasteaksjonen fokus på at internasjonale selskaper årlig unndrar seg skatt i fattige land for 900 milliarder kroner. Kampanjen – som fikk gjennomslag – krevde at Norge innførte regler som gjør det vanskeligere for norske selskaper å unndra seg skatt i fattige land. Den problematiserte altså den internasjonale kapitalflyten, og vanskelighetene ved skape rettferdige handelsforhold i en verden der økonomiske muskler er groteskt skjevt fordelt.

I år lar Kirkens Nødhjelp slike problematiseringer ligge. Nå vil de tvert imot selv gjøre verden mer rettferdig ved hjelp av investeringer i fattige land. Det er et skritt i feil retning.

Ulike hensyn
Investeringer i fattige land er i seg selv verken en god eller en dårlig ting. Det kommer helt an på hvordan det investeres, og under hvilke forutsetninger. En vesentlig forutsetning er hvordan hensynet til norsk inntjening vektes mot hensynet til lokale behov. De fattigste landene er gjerne preget av politisk ustabilitet, dårlig utviklede finansmarkeder og infrastruktur, korrupsjon og mangelfullt utbygget rettsapparat. Det gjør dem i utgangspunktet svært lite attraktive for investeringer. Om Norges Bank Investment Management, som forvalter Oljefondet, i det hele tatt vil vurdere investeringer med slik risiko, bør forventningen til mulig avkastning være såpass høy at den veier opp for risikoen. Og forventning til høy avkastning for den som investerer er ikke nødvendigvis sammenfallende med hensynet til lokale behov. For å si det forsiktig.

Det er også et rent praktisk problem knyttet til å investere Oljefondet i fattige land: Oljefondet investerer gjennom børs. De fattigste landene er sjeldent utrustet med fungerende børser. For å finne børser som er velfungerende nok til at de er interessante for Oljefondet, må man til relativt utviklede land som Brasil, India og Sør-Afrika. Og de fattigste menneskene og de fattigste landene trenger uansett ikke primært utenlandske børsinvesteringer. De trenger heller investeringer i lokale prosjekter med strenge krav til den utenlandske kapitalen. Men det er ikke slik Oljefondet opererer.

Avviser og innrømmer
Kirkens Nødhjelp er selvsagt klare over alle disse problematiseringene. De er såpass klar over dem at de har laget et ark med spørsmål og svar om kampanjen, der de vekselsvis avviser og innrømmer problemene.

Spørsmålet «Er det ikke mer risikabelt å investere i fattige land?» stilles på side tre. Og Kirkens Nødhjelp svarer: «Ikke for en aktør som oljefondet. Grunnen til det er at oljefondet har et evighetsperspektiv på investeringene sine.» Det er en interessant påstand. Spørsmålet om hvorvidt evigheten eliminerer risiko er et godt tema for et metafysisk nachspiel. Men som økonomisk analyse av investeringer i fattige land, er påstanden en lettvint omgåelse av problemet. Og igjen: Det er ikke slik Oljefondet opererer.

Kirkens Nødhjelp anfører også Norfund som argument for at det ikke nødvendigvis er så risikabelt å investere i fattige land. Norfund er et statlig investeringsselskap som får sine investeringsmidler over bistandsbudsjettet og skal bidra til fattigdomsreduksjon ved å bygge opp bærekraftig privat næringsvirksomhet. Norfund skal gi avkastning, men har vide rammer for å ta risiko. Kirkens Nødhjelp viser til at «Norfund har siden etablering i 1997 (per 2011) en avkastning på 10 prosent. Oljefondet har siden 1998 oppnådd 4,48 prosent.»

Det Kirkens Nødhjelp unnlater å nevne, er at Norfund gir en så pen avkastning fordi fondet ikke fungerer etter hensikten. Selv Norfund, med sine romslige rammer for risiko, har nemlig store problemer med å finne egnede investeringsobjekter i de minst utviklete landene. Deres investeringer skjer derfor stort sett i mellominntektsland, og deres største investeringer er i norske kraftselskaper i utlandet.

Hvorfor Kirkens Nødhjelp begår slike krumspring for å avvise innvendingene blir særlig rart når de i det samme dokumentet plutselig innrømmer at Oljefondet med sine børsinvesteringer vil være uegnet for kampanjens formål. Det framkommer i et avsnitt at formålet med kampanjen egentlig er å opprette et nytt fond under oljefondet, som har som oppgave å investere i fattige land. Dette fondet skal blant annet kunne investere direkte i selskaper og gjennom Norfund og Verdensbanken.

Det er litt uklart på hvilken måte dette forslaget innebærer noe nytt. Norge har altså allerede et fond for investeringer i fattige land som ikke opererer veldig ulikt det fondet Kirkens Nødhjelp ønsker å opprette under Oljefondet. Men viktigere er at når selv Norfund sliter med å finne investeringsobjekter som kommer de fattigste landene til gode, spørs det om flere norske investeringer, gjennom eller ved siden av Oljefondet, er veien å gå for å skape en mer rettferdig verdensøkonomi.

jordklode_penger_banner_995x382

Skjuler debatten
Så lenge vi fortsetter å pumpe opp oljen i samme tempo som i dag, vil vi sitte på mer penger enn det er mulig å bruke. Da er det en sunn moralsk reaksjon å ønske å dele mer av pengebingen med dem som ikke sitter på samme rikdom. Men gode intensjoner gir ikke nødvendigvis gode resultater. Investeringer i fattige land kan redusere fattigdom. Eller de kan ende opp med å gavne investoren mer enn de fattige, og bidra til å sementere maktforholdene mellom vi som har og de som ikke har.

Utviklingsdebatten i Norge har altfor lenge handlet om å få bistanden opp på det symbolske nivå av én prosent av BNP. Dette har smittet over på debatten om utenlandsinvesteringer som redskap for utvikling. Vi har vært altfor opptatt av kvantitet, heller enn av kvaliteten på investeringene.

Alt dette er sentrale momenter i en bistands- og utviklingsdebatt Kirkens Nødhjelp i en årrekke har stått midt oppe i. I denne debatten argumenterer de mest markedsoptimistiske for at enhver investering er bra i seg selv, fordi det skaper en økonomisk vekst som etter hvert vil sildre ned over de fattigste. Mens de mer markedsskeptiske argumenterer for behovet for lover og markedsreguleringer, og for at kvalitet er viktigere enn kvantitet om man skal investere for å fjerne fattigdom.

Kirkens Nødhjelp samler helt sikkert en rekke underskrifter for sitt krav også i år. Hvilken konfirmant vil vel nekte å skrive under på at vi like gjerne kan investere litt i fattige land som i rike land? Dessverre forenkler kampanjen et vanskelig felt i så stor grad at den ender opp med å peke på feil løsninger.

Fasteaksjonen de foregående årene satte fokuset på maktforholdet mellom multinasjonale selskaper og fattige land. I år ser det ut til at Kirkens Nødhjelp har glemt dette forholdet når de gir ideologisk støtte til de mest markedsvennlige kreftene på utviklingsarenaen. Og Fasteaksjonen beveger seg farlig nær et punkt der den lurer folk til å gi tilslutning til en enkel markedsoptimistisk linje i et komplekst politisk spørsmål.

 

Torkil Hvidsten, redaktør
Master i kristendom
torkil@KristenOgProgressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*