Kirke for hele folket?

Fremtiden er flerbruk – ikke folkekirke!

Hvorfor skal en som meg mene noe om folkekirkedebatten? Jeg er ikke medlem i Den norske kirke. På flere områder påvirkes jeg likevel av Dnks påfunn og aktiviteter. Dessuten er jeg en del av det norske folket – håper jeg.

For de stadig flere av oss som ikke er med i dette kristne trossamfunnet, kan det virke underlig når det nå skal understrekes hvor sterke og tette bånd det er mellom det norske folk og Den norske kirke. Andelen av norske statsborgere som er med i Dnk faller med 1 prosentpoeng i året. Både innvandring og et større livssynsmangfold blant personer med dype familierøtter i Norge gir samfunnet en markant annen sammensetning enn for noen tiår siden.

Folket utenfor kirken blir en utfordring i alle praktiske forhold hvor Den norske kirke til nå har hatt en privilegert plass i Norge. Ett av områdene hvor dette problemet med “Folkekirken” kommer til uttrykk, er ved graven.

Et rom i kirken for alle – bokstavelig talt
Gravferdsloven fastslår at det er Den norske kirke som skal ha det offentlige ansvaret for forvaltning av kommunens gravplasser, krematorier, kapeller osv. for alle innbyggere. Soknet eier til og med eiendommen til kirkegården vi alle må ligge på. Det er det lokale kirkekontoret jeg må henvende meg til i forbindelse med mine foreldres grav, ikke en kommunal og nøytral velferdsetat.

Om ikke det er ille nok, har flere nye kirkebygg på velmenende vis fått livssynsnøytrale rom, senest ”kulturkirken” på Vestby. Her har menigheten satt av “lille sal” til bruk blant annet ved humanistiske gravferder. (Ikke-kristne har jo som kjent ikke så mange venner, så resten av lokalet er selvsagt forbeholdt de rett-troende.) Dette eksemplet er dessverre ikke enestående.

Kirken gravlegger hele folket
En av livssynsminoritetenes største utfordringer i dagens Norge, er knyttet til livsløpets seremonier, særlig ved gravferd. Dette er dokumentert i utredningen Livsfaseriter fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Minoritetenes utfordringer er i hovedsak knyttet til Den norske kirkes dominerende rolle. Humanister kan plutselig få et trekors på graven i påvente av gravsteinen. Et annet eksempel kan være at flere kommuner ikke tilbyr graver som ligger i retning Mekka. Avdøde muslimer må da gravlegges i en nabokommune, med de praktiske ulemper dette gir de pårørende.

Utvalget som vurderte ny statskirkeordning, Gjønnes-utvalget, konkluderte i 2006 med at kommunene burde ta over den felles gravferdsforvaltningen i Norge. Dette kokte bort i Stortingets kirkeforlik. Kulturdepartementet ba nylig et annet utvalg om å vurdere statskirkens monopol på gravferdsansvar en gang til. Deres anbefaling blir klar ved nyttår.

Felles og fleksible seremonirom
Kommunene har i dag plikt til å bygge kirkebygg for Den norske kirkes menigheter. De har ingen tilsvarende plikt til å ordne livssynsfleksible seremonirom for andre innbyggere. Det eneste fornuftige ville være om slike nybygg ble utformet helt livssynsnøytrale, så kan ulike grupper henge opp sine symboler etter hvem som skal bruke det.

Det finnes heldigvis gode eksempler på dette, bl.a. moderne Vestfold krematorium, romslige Orelund kapell, vakre Salten krematorium og ombygde store kapell i gamle Drammen krematorium.

På andre arenaer enn gravferd finnes det felles, mindre rom for tro og livssyn (ofte kalt “stillerom”) ved bl.a. St. Olavs hospital, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Nordland, Oslo Universitetssykehus Ullevål, på Gardermoen lufthavn og på Stortinget.

Ved Universitetet i Oslo (UiO) er det derimot etablert et kristent kapell og en muslimsk moshalla (bønnerom), i stedet for å ha et fellesrom. Fortsetter UiO denne strategien må de vel finne lokaler til andre grupper når de blir mange nok.

“Folkekirken” gjør det vanskelig
Dessverre blir det problematisk å få gehør for felles livssysnsfleksible seremonirom når “Folkekirken” gir inntrykk av å passe for alle. “Kan dere ikke bare bruke kirka da?” kan man få høre. Nei, for mange av oss blir det feil på en rekke måter. De færreste virker dessuten klar over at Kirkerådet har gitt ganske strenge regler for bruk av kirker.

Jeg forstår at Den norske kirke ønsker egne lokaler til sine søndagsaktiviteter. I stedet for å bygge nye, store og for det meste tomme seremonikirker burde de bygge små kirker som passer til oppslutningen om de ordinære gudstjenestene. Dette forutsetter at kommunen stiller med verdige, store og fleksible lokaler til alles seremonibruk. Jeg ønsker meg et sterkere engasjement for dette fra Dnk, det ville virkelig vært å støtte et fellesgode for hele folket.

I løpet av noen tiår skal sekstiåtterne gravlegges. Fremtiden er flerbruk!


Lars-Petter Helgestad
Rådgiver i Human-Etisk Forbund

 


Tidligere innlegg i debatten:
03.12 Knut Lundby: Folkekirke for folk flest
03.12 Sindre Stabell-Kulø: Hvem trenger folkekirka?
04.12 Audun Opland: Folkekyrkje utan folk – kva så?
04.12 Trygve Wyller: I den rause kirken bestemmer de fremmede
05.12 Sian O’Hara: Flertallstyranniet
06.12 Eivind Berthelsen: Den nye folkekjerkas delirium
07.12 Leif Jørn Hvidsten: Progressiv eller allmenn kirke?
10.12 Tor B. Jørgensen: En engasjert folkekirke
11.12 Gyrid Gunnes: Oljekirka
12.12 Torkil Hvidsten: Den hegemoniske folkekirka

13.12 Ingvar Tølløv Skjerve: Den hellige almenning
14.12 Rolf Reikvam: Folkekirken – Hvor står den og hvor skal den gå?

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*