Folkekirke for folk flest


Folkekirken er et progressivt prosjekt fordi den holder kirken åpen for dem som søker – uten å gjøre tersklene for høye.

Stortinget har nå skrevet Den norske kirke inn i Grunnloven som folkekirke.

Den ideologiske plattformen for statskirken ble avviklet i mai i år da den evangelisk-lutherske lære ble fjernet fra Grunnloven som ”Statens offentlige religion.” Prester, proster og biskoper er fremdeles statstjenestemenn og Kirkerådet og bispedømmerådene er fortsatt en del av statsforvaltningen. Slik sett står betydelige organisatoriske rester av statskirken igjen. Men grunnlovsbestemmelsen som holdt Kongen, dvs. Regjeringen, som øverste kirkestyre, er borte. I denne §16 i Grunnloven heter det nå i stedet at ”Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten.”

Folkekirkebegrepet har ikke vært brukt i Grunnloven før, men det står i kirkeloven fra 1996. Den tar sikte på ”å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge.” Nå er dette knesatt også i Grunnloven. Stortinget vil at Den norske kirke skal forbli folkekirken i landet.

Det er fullt mulig å finne svakheter og å reise kritiske innvendinger til denne konstruksjonen. Men det er ikke min oppgave her. Jeg velger å ta våre stortingspolitikere i beste mening: De ønsker en levende, demokratisk og landsdekkende kirke som møter mennesker i sorg og glede, tro og tvil. Dette skal skje innenfor en overordnet ramme av religionsfrihet.

Forankret i dåpen
Men hva er egentlig en ”folkekirke”? Det juridiske grunnlaget gir noen rammer. Oppslutningen i befolkningen gir menneskelig mening til begrepet. Fortsatt er drøyt tre av fire nordmenn medlemmer i Den norske kirke. Men i Oslo gjelder dette bare så vidt halvparten av innbyggerne. I noen bydeler er kanskje bare 1/3 av beboerne medlemmer i Den norske kirke. Er den da fortsatt en folkekirke? Jeg mener ja, fordi det overveiende flertallet i landet vil høre til i denne kirken. Men det minner om at folkekirkens tidsvindu ikke trenger å stå åpent for all tid.

Teologisk har folkekirken forankring og begrunnelse i dåpen. Den som er døpt er medlem i kirken. Kirken søker å gi opplæring og invitasjon til liv i tro. Men i folkekirken må enhver få være tilstede med sine lengsler etter fellesskap med Gud og mennesker uten å bli stilt til veggs.

Dette er min viktigste grunn til å kjempe for folkekirken, at jeg ser så mange mennesker med stillferdig uttrykk for tro. Kirken skal oppmuntre til liv og fornyelse i Kristus. Men kirken må ikke stenge ute folk som ønsker å høre til.

«Folkekirkens oppløsning i Norge»
På 1980-tallet gjorde jeg som ung religionssosiolog en ”studie i folkekirkens oppløsning i Norge.” Det var en studie av folks forhold til Tøyenkirken i Oslo før dette området i indre by ble dominert av pakistanske innvandrere, før moskeene kom opp. Tøyenkirken ble innviet i 1907 og nedlagt som menighetskirke i 1984. (Senere skapte Kirkens Bymisjon i Oslo sitt bymisjonssenter her). Tøyenkirken ble etablert som en arbeidskirke for arbeiderbefolkningen i strøket. Mange av beboerne kom. Flere vekkelser fant rom i Tøyenkirken. Men de formulerte et skille mellom omvendte og uomvendte som fikk mange av beboerne i strøket til å holde seg borte, fordi de ikke følte seg gode nok. I stedet trakk mennesker fra bedrestilte strøk av byen til kirken på Tøyen.

Dette ”troskollektivet”, som jeg kalte det, førte mye godt kristent liv og fellesskap med seg. Men for mange av folkekirkens menige ble tersklene til menigheten for høye. I denne skarpformulerte motsetningen mellom dem ”innenfor” og dem ”utenfor” så jeg prosesser i ”folkekirkens oppløsning i Norge”, for dette skillet førte til avskalling.

Et progressivt prosjekt
Pietismens motsetning mellom omvendte og uomvendte har ikke lenger slik kraft i vår samtid, og folkekirken i Norge har til og med fått nedslag i Grunnloven. Men utfordringen er den samme: Å holde kirken åpen for dem som søker. Det er dette som fortsatt gjør folkekirken til et progressivt prosjekt.

Kampen vil stå om den kirkeordning som skal utformes i kjølvannet av grunnlovsendringene. Det vil ta flere år før dette er på plass. Premissene legges i debatter og utredningen som allerede er i gang. Nå er utfordringen først og fremst den valgordningen for valg til bispedømmerådene og kirkemøtet som Stortinget skal vedta før sommeren neste år. Dette er siste ledd i ”kirkeforliket” mellom de politiske partiene fra 2008.

Listevalg for folkekirka?
I kirkeorganisasjonen vil det være sterke røster for å etablere flertallsvalg som ved valg til menighetsråd, med én omforent liste satt opp av en nominasjonskomité. Der vil det lett bli de som er ”innenfor” som dominerer. Folkekirkens tause og forsiktige medlemmer får mindre å si. Forutsetningen om reelle valgmuligheter i ”demokratireformen” for Den norske kirke, som stortingspartiene og kirken var enige om, blir vanskelig å oppfylle.

Det folkekirkelige valgprosjekt er derfor nå å sørge for å holde muligheten åpen for forholdstallsvalg mellom flere lister. Ikke partipolitiske lister, men lister for kirkepolitiske grupperinger som blir nødt til å gjøre rede for seg gjennom et program. Slik liste på progressiv side må bli en breiere allianse enn dagens ”Raus folkekirke”, men dette initiativet gir en ansats. Slike grupperinger må formulere et kirkeprogram med symboler og saker som er så enkle å forstå at en større del enn i dag av folkekirkens 3,8 millioner medlemmer finner grunn til å engasjere seg i sin kirke.

 

Knut Lundby
Doktorgrad i religionssosiologi på tema om folkekirken.
Professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*