Kirke for alle?

Foto: Eivind Oftebro

Foto: Eivind Oftebro

Det er nå en uke siden konservative og liberale stod steilt mot hverandre på Kirkemøtet i avstemningen over kirkens ordninger for ekteskapet. Ingen av sidene vant. Kirkemøtet er splittet ganske nøyaktig på midten.

De konservative, med Møre biskop Ingeborg Midttømme i spissen, var raskt ute og hoverte da forslaget om å utarbeide en liturgi for likekjønnete ekteskap falt. Men hovmod stod for fall, og Kirkemøtet klarte heller ikke samle seg om noen av de mer konservative forslagene. Selv forslaget om å videreføre dagens praksis, der homofile par kan få forbønn som ikke skal minne om et ekteskapsritual, ble nedstemt.

Før Kirkemøtet anså mange kompromisset om å tillate forbønn for allerede inngåtte homoekteskap for å være det mest sannsynlige utfallet. Men i løpet av Kirkemøtet ble det mer og mer klart at begge parter så forbønn som lite annet enn en «snikinnføring» av homoekteskap. Så både ekteskapsliturgi og forbønnsliturgi ble til slutt nedstemt med ganske nøyaktig samme stemmetall.

Vi er svært nære å få flertall for homoekteskap både i Bispemøtet og på Kirkemøtet. Med en god strategi, vinner vi neste valg, og vi vil få et Kirkemøte-vedtak som åpner for likekjønnete ekteskap i 2016. Men hvilken strategi vi velger handler om enda mer enn ekteskapsspørsmålet.

 Resultatet kunne helt klart vært mer oppløftende.

Progressive endringer og frykten for lekfolket
Mantraet i og om kirka har i årevis vært – med en viss rett – at endringer i progressiv retning har vært diktert av staten, primært gjennom utnevnelse av liberale biskoper. Dette har fra statlig og liberalt hold blitt forsvart med at medlemsmassen i Den norske kirke er mer liberale enn presteskapet og de mest kirkeaktive, og at denne statlige styringa i realiteten var en utjevning av de konservatives udemokratiske grep om kirka.

Hele debatten rundt skillet mellom stat og kirke og innføringen av kirkedemokrati hadde en stor, rosa elefant godt plassert midt i rommet: Homofile ekteskap. De konservatives hastverk med å frigjøre seg fra staten skyldtes ikke i liten grad frykten for at staten skulle pålegge kirka å innføre homovigsler.

Den samme rosa elefanten har vært hjertelig til stede også i debatten om utviklinga av kirkedemokratiet som skulle vokse fram etter statskirka. De konservatives motstrebende holdning til kirkedemokratiet skyldes frykten for at folket skal pålegge kikra å innføre homovigsler.

Nå er statens mulighet til å påvirke gjennom utnevnelse av biskoper forsvunnet og vi har fått noe som minner om et kirkedemokrati der medlemsmassen faktisk har mulighet til å la sine progressive holdninger bli hørt uten å måtte ta på seg tunge kirkelige verv i samme slengen. Resultatet kunne helt klart vært mer oppløftende.

For fem år etter at kirkevalgene ble tilgjengelige for flere enn de aller ivrigste kirkegjengerne, stemte Kirkemøtet ned både vigsel og forbønn for homofile par. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Kjendiser og andre kirkemedlemmer har høylydt meldt seg ut i protest. Flere av biskopene har etter Kirkemøtets manglende vedtak fristilt sine prester til å utføre forbønnshandlinger for homofile par. Og aksjonshungrige prester har gått ut og sagt at de er villige til å vie homofile par, for så å forsøke saken for rettssystemet i håp om at retten vil anerkjenne ekteskapet, og på den måten tvinge fram en ny praksis, i protest mot at Kirkemøtet ikke ville tillate dette.

Etter fem år med kirkelig demokrati er det tilsynelatende det liberale presteskapet og flertallsbiskopene som utgjør den progressive kraften i Den norske kirke, mens de folkevalgte er bremseklossen. Hvordan skal progressive kristne møte denne situasjonen?

 Kirka mangler åpenbart en demokratisk kultur.

Illustrasjon: Anne Vollaug

Illustrasjon: Anne Vollaug

Kirkedemokrati under konservativt press Kirkedemokratiet har åpenbare mangler. Det er nytt og uferdig, og det undergraves hele tiden av krefter som slett ikke har noe sterkt ønske om å gi fra seg den kontrollen de har hatt over kirka. Statens vilkår om en demokratisk styrt selvstendig kirke var ikke forenelig med det ovenfra-styrte selvstyre som sentrale kirkeaktører ønsket seg.

De første årene var det de konservative som var de ivrigste i arbeidet med å pålegge kirkedemokratiet restriksjoner. Kirkerådets direktør var særs fornøyd med valgene i 2009 og 2011, etter at ett av ti kirkemedlemmer benyttet seg av retten til å delta i et valg som ble slaktet av valgforskere og kommentatorer for sin åpenbart udemokratiske form. Fra konservativt hold ble det ikke lagt skjul på at det ikke var ønskelig at folk som ikke brukte kirka regelmessig heller ikke burde ha for mye innflytelse over hva som foregikk i den.

Kirkedemokratiet er fortsatt under press fra et konservativt kirkelig etablissement. Men ikke bare fra teologisk konservativt hold. Kirka mangler åpenbart en demokratisk kultur. Dette gjelder både hvordan selve valget gjennomføres og avviklingen av blant annet Kirkemøtet. Sentrale aktører som Kirkerådet inntar en portvokter-posisjon som går langt utover den et valgt arbeidsutvalg bør påta seg. Dette blir tydelig for eksempel i Kirkerådets reaksjon på Samisk Kirkeråds uttalelser om ekteskap forut for Kirkemøtet.

Den manglende demokratiske entusiasmen følger ikke de klassiske teologiske skillelinjene som splitter Kirkemøtet i synet på likekjønnete ekteskap. Holdningene til demokratiet ser heller ut til å følge posisjon og autoritet. Derfor er Kirkedemokratiet nå også under press fra annet hold: Fra de såkalt liberale kirkeaktive.

 Det understrekes til stadighet at ”Kirkemøtet ikke er et læreorgan”

Kirkedemokrati under liberalt press
I sin skuffelse over at Kirkemøtet stemte ned homoekteskapene, er mange liberalere påfallende raske med å ville hoppe bukk over hele Kirkemøtet og det valgte lekfolket der. Det sukkes over manglende teologisk kompetanse, og understrekes til stadighet at ”Kirkemøtet ikke er et læreorgan”, og derfor ikke burde sette seg opp mot flertallet av biskopene. I tillegg applauderes de liberale presteaktivistene som vil ta saken i egne hender.

På denne måten står også venstresiden nå i fare for å undergrave det skjøre kirkedemokratiet, og å holde fast på en ovenfra-styrt kirke ved å peke på autoriteter – ”modige prester” og ”rettroende flertallsbiskoper” – fremfor de stemmeberettigede og valgte medlemmene.

Dersom venstresida forsøker å vinne ekteskapskampen via bakveien, for eksempel gjennom presteaktivisme – og dermed setter kirkedemokratiet til side, kan vi tape mer enn vi vinner. Den samme styrt-ovenfra-retorikken som de konservative tidligere – helt klart med en viss rett – førte overfor staten, vil nå komme mot det «illojale» presteskapet som overstyrer kirkas leke medlemmer og kun følger de demokratisk fattede vedtak som passer dem å følge.

 Vi har veldig mange velgere å gå på

Veien videre mot regnbuekirka
Kirkemøtets (mangel på) vedtak har skapt en situasjon med et enormt mobiliseringspotensial. Det er grunn til å tro at svært mange kirkemedlemmer nå har fått øynene opp for verdien av å stemme ved neste valg. Mer enn de gjorde ved forrige valg, der kristne liberalere stilte til valg for å arbeide med ”Kirka 18-30”, ”Gudstjenestereformen” eller tilsvarende saker som oppleves som umiddelbart viktige og tilgjengelige for folk som har tilbragt tilstrekkelig med tid i de indrekirkelige irrganger.

I ekteskapsspørsmålet har begge sider allerede mobilisert kjernegruppene sine med det resultat at Kirkemøtet er delt på midten. De konservatives problem er at de allerede har mobilisert potensialet sitt. Vi har veldig mange velgere å gå på. Alle som mobiliseres utover kjernegruppene vil bidra til å vippe resultatet i vår favør. Det betyr at dersom vi klarer å øke deltakelsen i Kirkevalget med noen ganske få prosent, vil vi vinne denne kampen i neste periode og endelig få en kirke som anerkjenner og likestiller skeiv kjærlighet.

Til nå har vi mobilisert de mest kirkelig aktive, store deler av homobevegelsen og politisk aktive folk som er vant til å la seg mobilisere til perifere aktiviteter. Når vi skal mobilisere utover disse miljøene, er vi avhengige av at dette gjøres av og med det brede lag av kirkemedlemmene. Om folket i folkekirka – de uten teologisk kompetanse eller særlig eierforhold til kirka, de som har store problemer med å skille paven fra Kirkerådets direktør – får eie denne kampen, vil neste års valg bli et frigjøringsvalg.

Så nå gjelder det å holde hodet kaldt og kamphjertet varmt. For håndteringen av ekteskapssaken handler om folkekirka – den som vokser fram på grasrotnivå og som inviterer alle med – på flere måter.

 

Birte Nordahl Sandum, redaktør
Torkil Hvidsten, redaktør

Ingvar Tølløv Skjerve, redaksjonsrådgiver

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*