Et sant helvete

Helvete har noen positive sider. Bare ikke i det hinsidige. Bibelens begrepsverden gir mening når den orienteres i forhold til det livet vi lever her og nå.

heaven-hellJeg har en bekjennelse, som prest og som menneske: Jeg tror på helvete! Jeg tror på helvete i gatene i Homs og Kiev. Jeg tror på helvete i Auschwitz og holocaust. Jeg tror på det helvete der mennesker frarøves sin verdighet og sin menneskelighet. Jeg tror på helvete i heroinsprøyta og i bunnen av spritflaska. Jeg tror på angstens og depresjonens helvete. Jeg tror på helvete som en eksistensiell realitet og erfaring. Jeg tror på det helvete som mennesker gjennom alle tider har erfart og opplevd, som fravær av liv og kjærlighet, som fraværet av Gud. Men jeg tror ikke på helvete som en konkret tilstand etter døden, et sted der mennesker pines evig. En slik forestilling synes for meg å være et helvete i seg selv.

Dostojevskij skriver i Brødrene Karamasov: «Fedre og lærere, jeg spør: ”Hva er helvete? Jeg fastholder at det er lidelsen ved å ikke kunne elske”.»

For meg er dette en definisjon av helvete som gir dyp mening.  Forestillingene om helvete og fortapelse peker alltid tilbake på livet her og nå, det er fra det dennesidige at de henter sitt billedlige materiale. De understreker at døden står for oss som den absolutte trusselen mot våre liv. Det er i møtet med dette altoppslukende sorte hull, dette intet, at våre liv møter sin endelige dom. Døden tvinger meg til å stille spørsmålet ”hva står igjen av mitt liv den dagen jeg blir lagt i en grav?” Er det hele nytteløst og et jag etter vind, eller er det noe som står igjen, noe som sprenger grensene for mitt individuelle liv og den tiden jeg er gitt?

Dette alvoret og denne trusselen kan ikke fjernes fra vår livsvirkelighet og erfaring, og det kan heller ikke fjernes fra kirkens tro. Men skrittet derfra og til å dele menneskeheten inn i to grupper, de som går fortapt og de som blir frelst, er langt. Å tro bokstavlig og konkret på et helvete som mennesker dømmes til som sin evige skjebne, er for meg ikke bare intellektuelt umulig å forstå – det er også en dypt umoralsk tanke, fordi det krenker ethvert menneskelivs ubetingede verdi.

I begravelser i Den norske kirke forkynnes håpet om det evige liv, uavhengig av den avdødes tro og bekjennelse. Dette innebærer åpenbart en fare for å drive et dobbelt bokholderi, ved at én ting blir sagt i møtet med sørgende og i sjelesorg, og en annen ting når dogmatiske spørsmål blir diskutert. For øvrig den samme dobbeltheten som kommer frem i forhold til andre religioner, der vi på den ene siden kan holde frem dialogens betydning, samtidig som vi fastholder en dogmatikk som sier at eneste veien til evig liv går gjennom Kristus. Men en sannhet som vi ikke våger å si til et annet menneske, er ikke verd å kalles en sannhet.

Hvordan kan en kirke som kjemper for likeverd og menneskerettigheter, og som arbeider for trosfrihet, på samme tid ha som en del av sitt dogmatiske fundament at menneskeheten til slutt skal deles i to grupper, frelst og fortapt, salig og usalig? Hvordan kan vi si ”Du må tro hva du vil, men hvis du tror feil så går du fortapt”? Eller ”du er verdifull og skapt av Gud, men i døden kan du risikere å forkastes på den evige ild”?

Nå vil de fleste oppegående teologer og prester rope ut, ”vi tror da ikke på et fysisk helvete, vi må fortolke det som annihilasjon, som en utslokking av livet til dem som ikke tror.” Dette er tross alt et mer sympatisk ståsted, men det fjerner ikke det grunnleggende problem at menneskeheten deles i to grupper når det gjelder den evige skjebne.

Det kreves en besinnelse i måten vi snakker om det som sprenger for den menneskelige erkjennelse. Uansett hvilket standpunkt vi har, så må grunnpremisset være at vi ikke vet hva som skjer etter døden og ved historiens ende. Bibelens tale om frelse og fortapelse gir oss ikke innsyn i hva som skjer etter døden, det gir oss derimot et religiøst symbolspråk i møte med døden og grensen for vår erkjennelse. Bare ved å holde fast på at vi ikke vet, og ved å besinne oss på at vi snakker om bilder og metaforer, kan det religiøse språket reddes.

Det er like problematisk å legge moralske kriterier til grunn for frelse og fortapelse, som det er å legge bekjennelsesmessige kriterier til grunn. Livet og troen er for komplekst til at vi enkelt kan sette et skille mellom gode og onde mennesker, og mellom rett og vrang tro.

Bare ved å orientere kirkens eskatologi, dvs. læren om de siste ting, i forhold til det livet jeg lever nå, kan Bibelens begrepsverden fortsatt gi mening. Begreper som ”frelse og fortapelse”, ”synd og nåde” og ”himmel og helvete”, kaster lys og skygge over livet her og nå. De tydeliggjør og fortolker mitt liv.

Hva som skjer etter døden overlater jeg til Gud. I tillit, og ikke i frykt.

Ivar Bu Larssen
Teolog og prest i Ulvik/Granvin

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*