Kristelig Folkeparti: Outsideren

Lukas 10, vers 33-34:

«Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham»

Illustrasjon: Anne Vollaug

Illustrasjon: Anne Vollaug

Prinsipper
Kristelig Folkeparti (KrF) har lenge hatt et prinsipp om at tillitsvalgte i partiet må være døpte kristne for å kunne ivareta tillitsverv i organisasjonen. Dette har fratatt andre religiøse mennesker, som muslimer, muligheten til å inneha verv. På landsmøtet i 2013 ble dette prinsippet endret – og det stilles ikke lenger krav om at du er kristen for å inneha tillitsverv. Med dette er en lang og viktig prinsipiell sak innad i KrF landet. Og KrF kan gå videre inn i det moderne samfunn med større tyngde. Og kan kanskje for første gang virkelig kalle seg et folkeparti – med rom for alle. I den grad folkeparti er en god benevnelse på små partier.

Prinsippene til KrF er bygd på Bibelen og kristne verdier: «KrF er et kristendemokratisk parti. Våre ideologiske prinsipper som er styrende for den praktiske politikken, utarbeider vi fra de tre grunnverdiene våre; menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar, som kommer til uttrykk i Bibelen. Vårt mål er å skape et godt samfunn med livskvalitet for hvert enkelt menneske. De ideologiske prinsippene i vår kristendemokratiske ideologi er et helhetlig menneskesyn og likeverd, fellesskap og mangfold, nærhet og subsidiaritet, solidaritet og forvalterskap».

Sett fra et kristelig ståsted høres jo dette fint og flott ut. I den politiske debatten i Norge i 2013 skulle en tro at slike verdier som KrF tør å løfte opp ville være av betydelig interesse. Ikke minst fordi vi i Norge materielt sett har det så godt. KrFs stadige fokus på menneskeverd, ved at de snakker om gutten med downs syndrom, tiltak for å redusere aborttall eller på mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, er viktige debatter som vi kanskje har for lite av i Norge. KrF ønsker debatt om det de kaller «sorteringssamfunnet», ut fra sine kristne verdier. De ønsker fokus på forvalteransvaret gjennom å sette klima og miljø og skaperverket på dagsorden. På nestekjærlighet, ved å fokusere både på hvert individs ansvar for vår neste og statens mulighet til å iverksette incitamenter for å avskaffe fattigdom og særlig barnefattigdom. KrF har gode intensjoner for sin politikk. Noe som nok treffer mange kristnes hjerter.

Så i motsetning til den såkalte Tea Party-bevegelsen i USA, er KrF logisk konsekvente. KrF er mot drap. Uansett.

KrF-samfunnet:
Norge har styrket sine bånd til Israel. Den norske ambassaden i Israel ligger i Jerusalem, og ikke i Tel Aviv som i dag. Arbeidsprogrammet omtaler verken «Palestina» eller «to-statsløsning» så jeg blir samtidig noe usikker på hvor KrF egentlig står her. Abortloven er kraftig endret, siden barnets vern er viktigere enn kvinnens sjølbestemmelse. KrF sier nei til både ultralyd i uke 10, nei til eggdonasjon og ikke minst nei til surrogati. KrF er tydelige og prinsipielle her. De verner om det ufødte livet, og selvsagt også det fødte, ved å være mot dødsstraff. Så i motsetning til den såkalte Tea Party-bevegelsen i USA, er KrF logisk konsekvente. KrF er mot drap. Uansett.

Ekteskapets stilling er et av KrFs kjerneområder. Men homofile får ikke lenger lov til å gifte seg i KrF-samfunnet. Det er ingen karakterer på barnetrinnet. Det er heller ingen til politisk reklame, ikke noe skadelig innhold for barn på TV før klokka 21. Landbruk, norsk mat og distrikter er viktig for partiet. Vi er ikke med i EU. Landbruket får overføringer omtrent som i dag. Men bistanden er økt. Masse penger til bistand!

KrF-landet bygges nedenfra med restriktiv alkoholpolitikk. Kranene skal ikke være åpne hele natten. I folkepartistaten skal folk drikke sin alkohol ved å kjøpe sin vin på Vinmonopolet. I ordnete former. Kjøpe vinen sin der, og absolutt ikke i matbutikkene.

Støtten til det sivile samfunn styrkes gjennom økt fokus på frivillighet. Frivillige organisasjoner får bedre levekår – og bistår gjerne helsepolitisk så lenge det ikke ligger profittønsker i bånn. Mer av Frelsesarmeen, Fransiskushjelpen, Gatejuristen og Kirkens Bymisjon. Vi skal ta vare på de svake. Den barmhjertige samaritan skal i høyeste grad være levende.

Med Hareide blir det friske debatter og god stemning.

Praksis – hva har KrF gjort siste åtte årene?
Heller ikke dette bibelsitatet, om den barmhjertige samaritan, er tilfeldig valgt. Jeg synes dette sier noe om KrF som et parti som har omsorg for den svake og utstøtte. Og at individet, hver enkelt, har et personlig ansvar. Ikke bare staten. Det ser vi blant annet i deres engasjement mot å forby tigging. Leder av Oslo KrF, Erik Lunde, var en av få politikere som virkelig tok til motmæle mot den «hetsen» som ble fremført mot romfolket i fjor sommer og høst. Slike politiske stemmer er det få av, og det er godt å se at KrF sier ifra når urett mot enkeltmennesker og folkegrupper oppstår. «Sosial nød må besvares med sosialpolitiske virkemidler» sa KrFs nestleder Dagrun Eriksen til Dagbladet 6. mai. Det undrer både meg og flere andre at KrF har valgt en litt annen linje i samarbeidet med Høyrebyrådet i Oslo. Om dette kommer av samarbeidspartnerne, eller om det er en ny linje i KrF, vites ikke.

KrF har gjort to viktige ting slik jeg ser det de siste årene: De har for det første skiftet partileder. En ungdommelig friskus med trykk i debattene og humoren lett tilgjengelig. Med Hareide blir det friske debatter og god stemning. For det andre har ikke politikken til KrF endret seg siden Høybråten med sitt «mørkemannstempel» forlot sin partilederpost. Hareide og KrF fokuserer litt for mye på saker som ikke har oppslutning hos det store folkeflertallet, som abort og Israel. Og jeg undrer meg om det er strategisk lurt. KrF har mye å komme med og mye spennende politikk på det sosialpolitiske området. Der kan de virkelig utkonkurrere de fleste av partiene.

Kontantstøtten som de innførte har mer eller mindre blitt en tapt sak. Særlig i Oslo, der dette har hatt negative konsekvenser for inkludering av barn med minoritetsbakgrunn i barnehagene. Og der særlig minioritetskvinner henstilles til kjøkkenbenken, og utelates fra arbeidslivet. Kontantstøtten har i Oslo blitt dårlig integreringspolitikk. Det er politikere både på høyre- og venstresiden i Oslo enige om. Men KrF gir seg ikke – og vil nå at kontantstøtten skal gjelde til og med 3 åringene.

KrF har satt fokus på barnefattigdom ved en rekke anledninger. Det er prisverdig – og her har de mye å komme med i forhold til dagens regjering.

KrF er et maktparti. Det har de vist ved tidligere regjeringsdeltakelser. De hadde statsministeren i de to foregående borgerlige regjeringene i landet, selv om Høyre var største parti. Så hvis en ser bort fra abortstandpunktet så skal en ikke se bort ifra at KrF får gjennomført mye av sin politikk i en kommende blå-gul-mørkeblå regjering. KrF er tro mot sine prinsipper både i strategi og politikkutvikling – og viste styrke ved å stille ultimatum rundt gasskraftverksaken i 1999, som førte frem til Bondevik 1-regjeringens sorti.

De konservative elementene i partiet blir for toneangivende for et ellers friskt sosialpolitisk parti

Dommen
Jeg ser på KrF og Hareide som den store outsideren i dette valget. Hvis KrF klarer å løfte frem sin radikale sosialpolitikk og fronter en mer ambisiøs klimapolitikk som de selv sier de ønsker seg. Dette innebærer at norske utslipp reduseres med 80 prosent innen 2050, et klart nei til oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen, en streng strandsonepolitikk, sikring av barskogvern – og et rungende ja til levedyktige rovdyrstammer. Hvis de videre fremstår med sin positive nye partileder med kraft og tydelighet, og med en politikk som også når ut over den tradisjonelle KrF-velgeren er det åpenbart muligheter. Jeg er dog «redd for» at KrF har gitt Hareide for lite politisk spillerom – og at han ikke klarer å ta det strategiske sjumilssteget partiet trenger. De konservative elementene i partiet blir for toneangivende for et ellers friskt sosialpolitisk parti, med en stemme for de stemmeløse og en friskus av en partileder. Stort potensiale – men klarer de å vinne nye velgere? Og vinner de deg?

 

Av
Trond Egil Hustad Jakobsen

 

Tidligere artikler i denne serien:
10. juni: Senterpartiet

(Les mer om serien “Kristendom og partipolitikk” her)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*