Kirken den er et målstyrt hus

Illustrasjon: Anne Vollaug

Illustrasjon: Anne Vollaug

Kirka var et lett bytte for New Public Management-kulturen. Skal den frigjøre seg må den våge å tro på det som ikke kan måles, veies og rapporteres.

Jeg var en gang så heldig at jeg fikk jobbe som daglig leder i en liten og høyst levende menighet i Oslo. Der skapte seks ansatte og en rekke frivillige sammen liv og røre i og rundt kirka. Gudstjenester, babysang, trilletreff, pastamesser, kor, eldretreff og et imponerende ungdomsarbeid.

I tillegg hadde de altså meg. Som satt på et kontor og førte statistikk og fylte ut skjemaer over alt det de andre gjorde.

Målbarhet og virkelighet
Jeg hadde andre oppgaver også. Men en vesentlig del av arbeidet mitt bestod i å telle, måle og rapportere aktiviteten. Periodevis var alt jeg gjorde å hente inn rapporter fra de andre ansatte, fylle det inn i skjemaer og rapportere videre. Hvor mange gudstjenester har menigheten gjennomført? Hvor mange gikk til nattverd? Hvor mange deltar på ALPHA-kurs for ungdom? Hvor mange kultur-arrangementer har vært avholdt i kirkelokalene siden sist, og hvor mange klappet da det hele var over? Alt skulle måles, statistikkføres og dokumenteres så hele det komplekse systemet som utgjorde himmelen over arbeidskirken vår – fellesrådet, bispedømmerådet, kommunen og staten – skulle få vite hvordan virkeligheten var for oss i vår lille menighet.

På alle nivåer bruker Den norske kirke store ressurser på detaljert dokumentasjon av arbeidet sitt. Men hva slags virkelighet får man egentlig ut av et slikt detaljert målesystem?

Blant kollegene mine var det en diakon. En utrettelig hederskvinne som utgjorde en stadig hodepine. For søsterparten av alt hun gjorde unndro seg statistikkene og skjemaene: Hvordan telle den økte livskvaliteten beboerne på eldrehjemmet fikk av omsorgen og samtalene hun bidro med? Eller tryggheten usikre ungdommer fikk av hennes hennes stillferdige og inkluderende tilstedeværelse? Andakter, eldretreff og kirkeskyss kan man telle og registrere. Men så hendte det at hun kjørte en dame hjem fra kirka, og i bilen begynte damen å fortelle om hvor redd hun var for å dø. Så diakonen ble med henne hjem, satte over kaffen og ble sittende og lytte helt til det ble middag, og da lagde hun middag, og så snakket de litt til, helt til en form for sjelefred langsomt vokste fram.

Et glitrende stykke diakonalt arbeid. Men elendig tilpasset Kommune-Stat-Rapporteringen som «gir statistikk om ressursinnsats, prioriteringer og måloppnåelse i det offentlige». Redusert dødsangst er rett og slett ikke særlig målbart. Og dermed finnes det ingen plass til slikt i Skjema 28NB, som skal sikre måloppnåelsen og styre prioriteringene.

Mistenksomhetens logikk
Og hvordan kan det legitimeres at vi fortsatt trenger penger til diakon om innsatsen ikke dokumenteres noe sted? Kravene om detaljert dokumentasjon kan bidra til å forme virkeligheten, ved at «aktørene» i «virksomheten» gradvis innretter seg slik at de handler på en måte som lever opp til forventningen om gode målbare resultater. Færre samtaler, flere andakter. Flere bibelgrupper, mindre sosialt engasjement.

Eventuelt innrettes selve rapporteringen i tråd med forventningene. For kanskje kan man synliggjøre det diakonale behovet ved å være litt raus med tallene på noen andre områder? Strengt tatt kan vel den diakonale innsatsen føres opp som en ekstra andakt? Eller, nei, sånt gjør man jo ikke. Ærlig talt. Men hva om de andre menighetene pynter på sine tall? Neida, de gjør jo ikke det. Men hva om? Alle vet jo at det skal legges ned menigheter de neste årene.

Slik skaper tellekulturen og kravet om detaljert dokumentasjon en mistenksomhetens logikk. Og slik forvitrer tilliten i målesystemet.

Og i takt med at tilliten forvitrer, vokser behovet for flere rapporter, mer kontroll og mer målstyring. Tillitssvikten er surdeigen i melet. Har den først kommet inn, vil den etter hvert gjennomsyre alt. Uten tilliten blir kontrollen nødvendig. Da gir statistikkene, skjemaene og rapportene en følelse av avstandskontroll, og en mulighet til å rapportere oppover om at man har kontroll nedover. I New Public Management-kulturen er det sånn man måler ansvarlighet.

Skjemaveldet
Når det først er etablert en slik kontrollkultur, gjør det ikke saken bedre at kirka selv har strukturert seg omtrent like hensiktsmessig som sjuåringer på en fotballbane. De seks ansatte i min lille menighet var ansatt av fire forskjellige organer: Vi svarte for henholdsvis Menighetsrådet, Fellesrådet, Bispedømmerådet og Kirkerådet. Alle med hvert sitt mer eller mindre distanserte kontrollbehov. Det har bidratt til at kirka også har utviklet sitt eget omfattende kontrollregime, langt utover det som følger med statsstøtten og de påfølgende rapporteringskravene.

Dette kontrollregimet kommer til uttrykk ved at Den norsk kirke har et skjema for enhver situasjon. Detaljerte timelister, rapporter og søknader om de mest detaljerte ting som forlengst er løst over morgenkaffen, men som så utløser et omfattende papirarbeid straks morgenkaffen og Gjende-kjeksen er ferdig fortært.

En dag gikk pianokrakken til organisten i stykker. Vi trengte altså en ny pianokrakk. Da viste jeg handlekraft ved å sporenstreks løpe inn på mitt kontor og fylle ut korrekt skjema med beskrivelse av situasjonen og forslag til løsning («kjøpe ny krakk»), som jeg så stemplet og underskrev og sendte videre i systemet.

Og et eller annet sted lenger opp i systemet, satt det noen og behandlet dette skjemaet. For når jeg skrev et skjema om pianokrakken, var det ikke bare for moro skyld. På nivået over meg satt det nemlig en kirkeforvalter som heller ikke hadde lov til å utøve særlig skjønn uten et skjema å vise til. Uten korrekt skjema kunne ikke han vurdere om dette var menighetsrådets eller fellesrådet utgift.

Like logisk som feil
Rett før jeg ble ansatt, hadde Fellesrådet i Oslo måttet kutte stillinger. Da fjernet de kirketjenerne. Det var en avgjørelse som var like logisk som den var fullstendig feil. Kirketjenerne, med sine små stillinger, er et viktig nav i menighetene. De er gjerne folk med et bredt kontaktnettverk i menigheten, kontinuitetsbærere med kjennskap til kirkebygg og historie. Det er gjerne de som har anledning til den lille og viktige samtalen under kirkekaffen, eller som i det stille har oversikten over smått og stort, som sørger for at frivillige låses inn i kirka når det skal øves til revy og bidrar til at kirka er åpen og levende også utover søndag formiddag. Men de fyller ikke ut skjemaer over virksomheten sin.

Kirketjenerne bygde menighet. Det gjorde ikke tellearbeidet mitt. Men det var kirketjenerne som forsvant. Deres arbeid var kanskje viktig. Men det var ikke spesielt målbart. Om jeg hadde sluttet på dagen, ville menigheten klart seg fint. Det er systemet som ville gått i stå. Diakonen hadde fortsatt gått på hjemmebesøk, presten hadde holdt sine samtaler og gudstjenester, og korpset av frivillige hadde fortsatt drevet kor og eldretreff og ungdomsklubb og babysang. Det hadde bare ikke blitt rapportert og statistikkført. Kirka bruker altså relativt store ansattressurser på å vedlikeholde et overdimensjonert byråkrati, heller enn på å bygge menighet.

Frihet for framtida?
Kirka – av alle instanser – burde vite at ikke alt kan måles, veies og registreres for å gi en presis beskrivelse av virkeligheten. Likevel var den et lett bytte for New Public Management-kulturen. Den skjønte ikke en gang hva som traff den. Kirkefolk er sjeldent ideologiske eksperter på offentlig forvaltning. Dessuten kom målekravene til å begynne med sammen med de statlige midlene. Og det er tross alt penga som rår.

Kirka kommer til å merke løsrivelsen fra staten på bankkontoen. Kirketjenernes sorti er bare et forvarsel. Kirka må framover belage seg på å ha færre ansatte. Da må den sørge for at den bruker de tilmålte stillingene på å bygge kirke og menigheter – ikke byråkratiske metastrukturer. Kirka blir nødt til å organisere seg langt mer hensiktsmessig enn i dag. Og den må benytte sin nyvunne frihet og den nødvendige omorganiseringen til å fri seg fra New Public Management-regimet, og til å gi menighetene tillit til å leve, arbeide og feile langt mer fritt enn i dag.

 

Torkil Hvidsten, redaktør for KristenOgProgressiv.no
Master i kristendom
Torkil@KristenOgProgressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*