Løftede never og foldede hender

Kan man tro på Gud når man er rasende på kirka?

Jeg trudde lenge at det breieste fellesskapet jeg skulle ta del i var LO. Organisasjonen som samler mer enn 860 000 arbeidsfolk under felles paraply. Uavhengig av om du stemmer Frp eller SV og samme hva du jobber med, finnes det trygghet under den samme vingen. Hver og én av oss kan tidvis kjenne seg aleine. Ha følelsen av å være lettbøyelig og mjuk, ubetydelig som ei fjær, men samtidig vite at vi sammen kan slå fra oss og komme hvor langt som helst – så lenge vi sikter i samme retning. Jeg trudde dette var det breieste fellesskapet jeg aktivt ville tilhøre. Før trua på Gud overvant tvilen.

Det kristne fellesskapet er det breieste jeg kan tenke meg. Verden rundt, i alle slags kjønn og innpakninger og med alle mulige former for bakgrunn, finnes folk som forenes i troen på Jesus. Akkurat det gjør det kristne fellesskapet så sterkt og ikke bare verd å kjempe for, men også viktig å jobbe innafor. Ikke nødvendigvis i lønna eller organisert forstand, men ved å tørre å si at du tror, og ved å våge å stå oppreist i din tro, selv når andre troende trekker din tro i tvil.

Hele mitt voksne liv har jeg vakla mellom tro og tvil. På den ene sida har jeg blitt trukket mot tryggheten, gleden i budskapet om nestekjærlighet og ønsket om å tro på det gode. På den andre sida har jeg hatt en voldsom forakt for fordømmelsen. For ideen om at vonde, meningsløse hendelser er en straff fra Gud. For undertrykkelse, mannsvelde og vitenskapsarroganse i Jesu navn.

Jeg har vært rasende på kirka. Rasende på den delen av kirka som spilte på lag med øvrigheta. På spritselgeren og presten som lot samer drikke seg fra både flokk og familie i Kautokeino. På embetsmennene som i Vår Herres navn brant kvinnfolk på bål i Vardø. På kirkas menn som stilte seg på kapitalens side i kampen om levelige arbeidsforhold for gruveslusken i Sør-Varanger.

Jeg har elsket parolen «Ned med tronen, alteret, pengevældet» fra første gang jeg hørte om den. Denne parolen førte til vold fra politi mot demonstranter, og til opptøyer i Kirkenes for over hundre år siden. Fanen som revnet i kampene som utspilte seg i gatene, var skrevet og sydd av Ellisif Wessel. Wessel var revolusjonær legefrue, og blant grunnleggerne av Grubeforeningen Nordens klippe – den aller første fagforeninga for gruvearbeidere i Sør-Varanger-samfunnet. Det var stor kraft i broderte ord som stolt ble holdt oppe av arbeidernever. Den samme parolen henger i dag på folkets hus i Kirkenes, og jeg blir varm om hjertet når jeg ser den.

Mitt voksne liv har vært en runddans i tro og tvil. Helt til jeg skjønte at det å ta avstand fra Gud på grunn av menneskers uttrykk for tro, er litt som å ikke være medlem av LO fordi man ikke er enig med Arbeiderpartiet. Det gir lite mening å gi avkall på et fellesskap fordi man ikke har tro på et annet, selv om de forbindes med hverandre. Min vei til troen har i stor grad dreid seg om å se at menneskers handlinger i Guds navn ikke er Gud.

Det er forståelig at det ble sett likhetstrekk mellom kirka, styresettet og kapitalen. De fremsto som en felles fiende, som det naturlig nok ble mobilisert til felles kamp mot. Opprøret var berettiget; det var både urettferdig og udemokratisk at et lite mindretall bestemte over det store flertallet og beriket seg selv, mens de holdt tilbake både goder og verdighet. Øvrighetas lokale representanter var en liten, men mektig elite som forsterket hverandre ved å spille på lag. Arbeidsfolks styrke var, da som nå, at de rent faktisk var flertallet og at de evnet å organisere seg. Etter mitt syn var det kirkas stilling i klassekampen som var ukristelig og slettes ikke parolen folk samla seg bak.

Jeg er ganske så sikker på at om Jesus levde i Sør-Varanger-samfunnet på den tida, eller for den saks skyld i andre samfunn preget av at en liten elite holdt privilegier for seg sjøl, så ville han vært på arbeidernes lag. Han ville tatt på seg å holde parolen høyest når det stormet som verst. Sjøl når politiet prøvde å slå den ut av hendene på han, ville han tatt i mot med kroppen og bedt om styrke før han tok et like hardt oppgjør med kirkas menn da som han gjorde med fariseerne i sin egen tid.

En knytta neve slår hardere enn fem sprikende fingre, heter det. Visst er det makt i de løftede never. Men det er det sannelig i de foldede og.

 

Kirsti Bergstø
Barnevernspedagog
kirsti@kristenogprogressiv.no

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*