1. mai og kirken – den glemte forhistorien

Kirken har lange 1. mai-tradisjoner. Norske kristne har i det hele tatt en historie i kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, som vi kan være mer stolte av enn mange tror.

1mai_2

Illustrasjon: Anne Vollaug

1. mai ble etablert som en demonstrasjonsdag for den internasjonale arbeiderbevegelsen i 1889, og den ble feiret i Norge allerede året etter. I dag er det ikke helt uvanlig med 1. mai-gudstjenester, men slik har det ikke alltid vært. Faktisk ble det hevdet for ikke så lenge siden, fra ganske kompetent arbeiderhistoriehold, at gudstjenester var “et fremmedelement i 1. mai-tradisjonen”, og at religiøse innslag i 1. mai-programmene først var kommet etter andre verdenskrig. Og dette er utvilsomt en utbredt forestilling. Den passer godt inn i et underlig inngrodd bilde av kirken – og gjerne en konservativ eller reaksjonær kirke – som en slags permanent motpol for arbeiderbevegelsen og dens krav om sosial rettferdighet helt fram til den sosialdemokratiske velferdsstatens tid.

Fra tidlig på 1900-tallet feiret kristensosialistene i Arbeiderpartiet 1. mai som en dag da kristendom og sosialisme smeltet sammen.

Falskt bilde
Problemet med dette bildet, er at det er falskt. Kristendom i arbeiderbevegelsen, sosialister i kirken og gudstjenester på 1. mai var på ingen måte noe som dukket opp etter krigen. Kristensosialisme har lange og stolte tradisjoner her i landet, fra sytti år før bølgen av frigjøringsteologi og politisk radikale teologistudenter i 1960-årene. Selveste Lars Oftedal, den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen, oppfordret alt i 1894 til 1.mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen. Fra tidlig på 1900-tallet feiret kristensosialistene i Arbeiderpartiet 1. mai som en dag da kristendom og sosialisme smeltet sammen. Heller ikke var det helt uvanlig med prester som 1. mai-talere på 1910- og 1920-tallet. Men dette var bare tilfeldige utslag av en sterk “kristelig-sosial” (som den ble kalt i kirken) eller “kristensosialistisk” (i arbeiderbevegelsen) tendens, som holdt på å bli en hovedstrøm i kirke og samfunnsliv på 1910-tallet.

Men den ble knust under de bitre partistridene og det iskalde ideologiske klimaet i mellomkrigstida. Da hendte det virkelig at kirke og arbeiderbevegelse opptrådte som motpoler, mye på grunn av en doktrinær kommunisme som tolket all religion som skadelig. Og den eldre tradisjonen ble glemt på mange hold.

Men norske kristne har ikke vært, som de på ingen måte er, gratispassasjerer på solidaritetsdagen. Vi skal ikke hvile på laurbærene, men vi har også lov til å se tilbake på 1. mai, rette ryggen og kanskje la oss inspirere av at norske kristne har engasjert seg og fått utrettet atskillig.

De fleste av prestene var nådeløse kritikere av kapitalisme og av å la markedskreftene herje fritt.

Ikke “sortkjoler”, men “kristelig socialisme”
Kanskje har det skjedd på felter vi ikke ventet. Da jeg for noen år tilbake startet på prosjektet som har munnet ut i boka Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940, var jeg temmelig sikker på at kirkens merittliste var nokså mørk. Jeg trodde at prestene på slutten av 1800-tallet for det aller meste hadde vært støttespillere for en urettferdig, kapitalistisk samfunnsordning; reaksjonære og kanskje griske “sortkjoler” på parti med en overklasse som ville holde arbeiderklassen nede, som hadde forkynt for småfolk at de ville få himmelsk salighet i bytte med ydmyk nøysomhet på jord. For det hadde jeg lært. Men så viste det seg at kildene fortalte en helt annen historie.

De fleste av prestene var tvert imot skarpe, ja nådeløse, kritikere av kapitalisme og av å la markedskreftene herje fritt. De så klart at industrialiseringen hadde trukket med seg utbytting, armod og utrygghet, og de var enige med datidens sosialister i at det var helt nødvendig å rette på dette, selv om det betød at man måtte regulere næringslivet. I motsetning til de fleste sosialister mente de imidlertid at kirken måtte spille en helt sentral rolle for å få realisert et mer rettferdig samfunn. «Det er kirkens sag at gøre sig til talsmand for, hvad vi kan kalde en kristelig socialisme,» skrev senere biskop Jens Tandberg i 1902.

Forholdet mellom rettferdighet og barmhjertighet ble intenst diskutert i Den norske kirke for hundre år siden.

Rettferdighet eller barmhjertighet?
Men er ikke kirken innstilt på barmhjertighet og nåde, heller enn rettferdighet? Og er ikke dette to ulike ting? Vi husker Jesu liknelse om arbeiderne i vingården, hvor de som hadde slitt med hardt arbeid hele dagen ikke fikk mer lønn enn de som bare hadde jobbet en liten stund. Vi husker hvordan den lydige sønnen som ble hjemme og skikket seg vel, syntes det var urettferdig når gjøkalven ble slaktet og fest stelt i stand da hans sløsaktige døgenikt av en bror fant det for godt å komme hjem. Og det er sant: Kristendommen bygger på ufortjent nåde og tilgivelse.

Nettopp forholdet mellom rettferdighet og barmhjertighet var et tema som ble intenst diskutert i Den norske kirke for hundre år siden. Rettferdighet var hva arbeiderbevegelsen krevde – med det mente den like muligheter for alle, rimelig fordeling av samfunnets goder og byrder. Rettferdighet, ikke nedverdigende almisser. Barmhjertighet var slagordet bak svært mye av det sosiale arbeidet statskirkens menigheter og frivillige kristne organisasjoner stod bak, og som krevde store og stadige ofre. Barmhjertighet som en sentral kristen dyd, en som framelsket et medfølende sinnelag, utfordret samvittigheten og skapte bånd på tvers av skiller i rikdom og status.

Kirkens valg den gang
Spørsmålet var om kirken måtte eller burde velge mellom de to. Å si at den måtte legge størst vekt på rettferdigheten, ville si at man på et viktig punkt gav arbeiderbevegelsen medhold, og på sett og vis dømte det frivillige sosiale arbeidet som i beste fall utilstrekkelig, i verste fall direkte skadelig. Men ville man sette barmhjertigheten først, var det lett å se det som et signal om at man mente at et vesentlig mer rettferdig samfunn ikke var innen rekkevidde, og at det meste kirken kunne gjøre, var å flikke på det bestående.

Begge standpunkter ble hevdet. En berømt konservativ jurist og statsøkonom trodde i 1911 at kirken klart burde satse på barmhjertigheten. Det var umulig å bli enige om hva som egentlig var rettferdig, mente han, og sosialistene ville trolig aldri bli fornøyde. Men samtlige prester som deltok i debatten mente at kirken også måtte brenne for rettferdigheten. Kirken måtte vise at den ikke ville akseptere luselønn, bolignød, nedverdigende fattigomsorg og arbeidsløshet, sa småkirkeprest Mikael Hertzberg – og viste det selv i sin egen livsførsel.

«Barmhjertigheten er ingen rothugger. Men det maa kirken bli».

En del prester og kirkefolk beveget seg i retning av sosialismen på denne tiden, og noen av dem meldte seg inn i Arbeiderpartiet, til tross for at dette partiet var preget av en godt synlig antireligiøsitet. De mente man måtte se mer på de grunnleggende målene i arbeiderbevegelsen enn på tilfeldige overflatetrekk. Den berømte redaktøren av Kirke og kultur, pastor Thorvald Klaveness, var en av dem som tenkte slik. Både som prest og som tidligere høyrepolitiker sjokkerte han det gode borgerskap da han sa at de kristne ikke hadde noen interesse av å opprettholde privatkapitalismen.

Den store, men nå nesten glemte, sosialreformatoren og presten Eugène Hanssen avviste blankt at man skulle måtte velge mellom rettferdighet og barmhjertighet. Rettferdighet var Guds kjærlighet uttrykt gjennom samfunnsmessige ordninger, sa han; barmhjertigheten var den samme kjærligheten rettet mot enkeltmennesker. Man trengte begge, men barmhjertigheten alene ville ikke være nok til å få gode forhold. Han visste hva han snakket om: Få i Norge hadde like inngående innsikt i fattigdommen og elendigheten i arbeiderklassen enn Hanssen. Og erfaringene sa ham at problemene måtte takles kollektivt, ikke individuelt, for da ville man aldri få endret systemet som skapte nøden. Han ble varmt støttet av sin yngre kollega Kristen Skjeseth, en av prestene som ble medlem av Arbeiderpartiet. En «folkekirke skal ikke bare gaa bakefter og samle op dem som er blit saaret i kampen for tilværelsen,» sa Skjeseth. «Ti barmhjertigheten er ingen rothugger. Men det maa kirken bli».

En forhistorie å være stolt av
Denne formen for kristensosialisme ble for lang tid skjøvet til side fra 1918, da antireligiøsitet fikk prege arbeiderbevegelsen og kirkefolket ikke helt uten grunn fryktet avkristning. Men den kom tilbake, ikke minst fordi mange kristne har sett sosialismen som en eksponent for kristendommens idealer om kjærlighet og rettferdighet, og ikke så få sosialister har funnet sosialismens mål og verdier uttrykt i kristendommen. Arbeiderklassens solidaritet er intet annet enn kristendommens nestekjærlighet i sosial form, sa Hertzberg. Derfor tåler det å gjentas at når det gjelder kampen for rettferdighet, for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen, har kirken en forhistorie som vi kan være mer stolte av enn mange tror og vi ofte får høre.

 

Nils Ivar Agøy
Historiker og teolog
Forfatter av Kirken og arbeiderbevegelsen: Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940 (Fagbokforlaget 2011)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

*